Atlantis' plassering ifølge den tyske presten og lærde Athanius Kircher (1601–1680)
Atlantis er en fiktiv øy eller et kontinent som ifølge legenden skal ha sunket i havet. Atlantis er beskrevet i sagn og myter fra antikkens Egypt og Hellas, og Atlantismyten lever videre i moderne nyreligiøsitet. Det finnes ikke noen vitenskapelige bevis for at Atlantis faktisk har eksistert.
De eldste historiske kildene til Atlantismyten er dialogene Timaios og Kritias av den greske filosofen Platon. Platon baserer seg igjen angivelig på en 8000 år gammel egyptisk tradisjon som Solon brakte med seg til Athen. Ifølge sagnet fantes Atlantis for rundt 9000 år siden og hørte til under Poseidon, havets gud. Hans sønn Atlas ble stamfaren til befolkningen på Atlantis, atlantidene.
Atlas grunnla deres hovedstad, et egenartet geometrisk anlegg med strimler av land og kanaler konsentrisk ordnet rundt en kongeborg. Landet var rikt på åkerjord, malmer, dyr og vekster, og så lenge atlantidene satte dyden høyere enn rikdommen, var deres stat den mektigste i verden. De utbredte sitt velde helt til Italia og Egypt, men ble stoppet av den greske antikkens Athen, som representerte Platons eget moralske ideal og hans sterke statsideal.
Til slutt ble Atlantis i løpet av bare ett døgn rammet av jordskjelv og oversvømmelser og sank i havet.
Atlantis ble omtalt av flere antikke forfattere etter Platon, blant annet i Plutarks Parallellbiografiene. Gjennom århundrene forandret myten om Atlantis seg. Blant annet gikk Atlantis fra å være en øy til å bli et helt kontinent.
Oppdagelsen av Amerika bidro til å gjenopplive interessen for Atlantis. Spekulative fremstillinger ble skrevet av blant andre Francisco López de Gómara (ca. 1511–1566), Athaniasius Kircher (1601–1680) og Francis Bacon (1551–1626). Atlantis ble også brukt som motiv i fiksjonslitteratur, blant annet i Jules Vernes En verdensomseiling under havet fra 1869. Særlig viktig for den moderne Atlantismyten var boka Atlantis: The Antediluvian World av Ignatius Donnelly (1831–1901). Her la Donnelly frem arkeologiske, etnologiske, geologiske, biologiske og historiske data for å bevise at kontinentet Atlantis hadde eksistert.
I dag lever Atlantismyten først og fremst videre innenfor nyreligiøsiteten. Dette skyldes i stor grad den innflytelsesrike teosofen Helena P. Blavatsky, som adopterte Donnellys historier om Atlantis (og et tilsvarende mytisk kontinent i Stillehavet, Lemuria). Blavatsky hevdet at menneskehetens historie kunne deles inn i forskjellige utviklingstrinn, såkalte «rotraser». Atlantis var hjemmet til den fjerde rotrasen, som dagens mennesker nedstammer fra.
Atlantis fremstilles i nyreligiøsiteten som en svært avansert sivilisasjon, både i åndelig og teknologisk forstand. Gjennom kanalisering hevder enkelte at de kan oppnå kontakt med vesener som har bodd på Atlantis. Dette gjelder for eksempel Frank Alper (1930-). Alper har hevdet at han har kommet i kontakt med utenomjordiske vesener som tidligere har bodd på Atlantis. Gjennom disse vesenene skal Alper blant annet ha fått innsikt i atlantidenes avanserte bruk av krystaller for å lagre elektrisk energi og spre helbredende energier.
Edgar Cayce (1877–1945) mente at han i transe kunne få tilgang til akasharegistrene, som etter sigende skal inneholde informasjon om alt som noensinne har skjedd. Cayce hevdet å få innsikt i årsaken til Atlantis' fall via disse registrene. Atlantis var ifølge Cayce svært avansert teknologisk sett, men menneskelig misbruk av denne teknologien ledet til at sivilisasjonen gikk under. Som Cayce «healer» mente han også å kunne «lese» de tidligere livene til klientene sine, og identifiserte flere personer som hadde levd tidligere liv på Atlantis.
Ideen om at man gjennom såkalt regresjonsterapi kan komme i kontakt med tidligere inkarnasjoner ser vi fortsatt i dagens nyreligiøsitet, og enkelte mener at de kan huske tidligere liv i falne sivilisasjoner som Atlantis.
Sagnet om Atlantis er diktning uten tilknytning til noen historisk virkelighet, men mange har gjennom tidene påstått å vite hvor Atlantis en gang lå.
Den svenske lærde Olof Rudbeck den eldre påstod i verket Atlantica (3 bind, 1679–1702) at sagnets Atlantis i virkeligheten var en fjern fortids Sverige, og så sent som i 1962 «beviste» en tysk teolog og amatørarkeolog, Jürgen Spanuth, like uimotsigelig at det sunkne Atlantis befant seg på bunnen av Helgolandbukta.
En sovjetisk fortidsgransker, Ivan Trofimovitsj, fant i 1950-årene ut at Syrte var stedet, mens hans landsmann Lebedev med overbevisning hevdet at Atlantis var å finne i Sahara, fra den tid da den nåværende ørkenen var et veldig innhav. Også området omkring Asorene har påkalt mange Atlantis-forskeres interesse, mens man i Amerika har villet henlegge åstedet til strøk nærmere vestkysten av Atlanterhavet.
Kreta-området har flere ganger vært sterkt i søkelyset, og den greske professoren Angelos G. Galanopoulos vakte i begynnelsen av 1960-årene oppsikt ved å påstå at han satt med beviser for at det sunkne Atlantis hadde ligget midtveis mellom Kreta og det greske fastlandet. Han hevdet at Atlantis hadde vært en øy på 83 km², og tidfestet Atlantis' undergang til året 1410 fvt., da et voldsomt utbrudd av vulkanen Santorin førte til at den forsvant i havet. Utgravninger på øya Thíra (Santorini) fra 1967 av har vist at denne eksploderte ved et voldsomt vulkanutbrudd rundt 1520 fvt.
Sagnet om Atlantis har inspirert mange diktere. Den uvitenskapelige litteraturen om Atlantis er langt større enn den vitenskapelige.
.jpg){kind=link}
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.