Faktaboks

Aslak Hætta

Aslak Jacobsen Hætta, samisk Jáhkoš-Ásslat

Født
24. januar 1824, Guovdageaidnu (Kautokeino)
Død
14. oktober 1854, Alta, Finnmark
Begravelsessted
Kåfjord kirkegård (hodeskallen begravet 1997 samme sted)
Virke
Reindriftssame og opprører
Familie

Foreldre: Jacob Mathisen Hætta (ca. 1798–1837) og Berit Aslaksdatter Sara (ca. 1795–1843).

Gift med Marit Persdatter Kurrak (1826–1906).

Bror av Lars Jacobsen Hætta (1834–1896).

Lars Jacobsen Hætta
Lars Jacobsen Hætta (1834-1896) var en av de fem samene som ble dømt til døden etter Kautokeino-opprøret, men fikk dommen omgjort til livstid. Han var atten år når opprøret fant sted. Under sitt lange fengselsopphold på Akershus festning i Christiania ble han engasjert i arbeidet med å oversette Bibelen til samisk, og han fullførte dette arbeidet etter at han ble benåda 1867. Her fotografert av Sophus Tromholt i 1882 eller 1883.
Hætta og Sombys hodeskaller
Hodeskallene til Mons Somby og Aslak Hætta ble begravet i Kåfjord i Alta i 1997. Somby og Hætta var ledere for Kautokeino-opprøret i 1852, og ble henrettet ved halshugging i oktober 1854. Hodeskallene var lenge på Anatomisk institutt ved Universitetet i Oslo, som hadde sikret seg skallene til rase-forskning.
Av /NTB.

Aslak Hætta var en norsk samisk opprører og reindriftssame, mest kjent som en av lederne for Kautokeino-opprøret i 1852.

Hætta var en av mange som ble grepet av den læstadianske vekkelsen i slutten av 1840-årene. I 1852 ble han arrestert for å ha forstyrret gudstjenesten og dømt til en mindre fengselsstraff samt betydelige saksomkostninger.

I forbindelse med inndrivelse av saksomkostningene og arrestasjonen av Ellen Skum, Hættas svigerinne, ble det en opphisset stemning. Hætta sto deretter i spissen for de såkalte Kautokeino-opptøyene, der 35 mann med en stor reinflokk dro mot Kautokeino, plyndret og brente handelsstedet ned og drepte lensmannen, svenske Lars Johan Bucht og en svensk handelsmann. Flere ble mishandlet, og sogneprest Waldemar Hvoslef ble banket opp. Opprøret ble til slutt slått ned av andre samer.

Opprørerne ble arrestert, fem av dem ble dømt til døden, men bare to dødsdommer ble fullbyrdet. Hætta og Mons Somby ble henrettet ved halshugging i Alta i 1854. De hodeløse kroppene ble begravet i Kåfjord, mens hodeskallene ble sendt til universitetet. I 1990-årene reiste slektninger etter de henrettede krav om å få kraniene utlevert til gravlegging. Det viste seg da at Hættas hodeskalle allerede i 1856 var overført til universitetet i København. Etter utlevering ble de to kraniene gravlagt på Kåfjord kirkegård i 1997.

Aslak Hætta var bror av Lars Hætta.

«De åndelige»

Bakgrunnen for de tragiske hendelsene i Kautokeino var en sterk religiøs vekkelse med utspring i ødemarksbygdene i Tornedalen, der sognepresten i Karesuando, Lars Levi Læstadius, hadde opplevd et religiøst gjennombrudd i 1844. Hans prekener hadde et sterkt folkelig preg, og han gikk hardt ut mot brennevinshandlerne, som gjorde seg rike på samer med alkoholproblemer. Vekkelsen bredte seg som en brann over Nordkalotten og fikk særlig gjennomslag i den kvenske og samiske befolkningen. Det begynte som en avholdsbevegelse og utviklet seg til dypt religiøst engasjement med flittig bruk av Bibelen.

Blant en gruppe samer i Kautokeino tok bevegelsen form av religiøst svermeri og fundamentalisme, som Læstadius tok avstand fra. Gruppa ble kalt «de åndelige», eller «de vakte», og Hætta ble en del av denne.

Situasjonen tilspisset seg da «de åndelige» forstyrret gudstjenestene og skjelte ut prestene i Skjervøy og senere også i Kautokeino. Den påfølgende rettssaken i Kautokeino i februar 1852 endte med at 22 samer, derav 8 kvinner, ble dømt. Straffene varierte fra to års straffarbeid til fem dagers arrest på vann og brød samt mindre bøter til statskassen. De hardest dømte hadde sittet tre måneder i varetekt, men dette ble ikke trukket fra i straffen, og de fem som anket sine dommer, måtte bli sittende i varetekt i Alta inntil saken var behandlet i Høyesterett. Verre var det at de dømte måtte betale alle utgifter i forbindelse med rettssaken, herunder også kostnadene knyttet til arrestasjonen og transporten til fengselet. Utleggene kunne løpe opp i hele 1000 spesidaler. Blant lederne var Hættas eldre bror, Mathis Jacobsen Hætta (1821–1887), og Mathis’ hustru, Ellen Aslaksdatter Skum (1827–1895), som ble dømt for særlig aggressiv fremferd.

Hætta ble etter hvert anerkjent som «de åndeliges» leder. Han hadde selv fått en dom på 15–20 dager, men hadde allerede sittet 8 måneder i varetekt. Der hadde han fått tid til å tenke over den urett myndighetene hadde begått overfor ham og hans trosfeller. Nå risikerte de at reinflokkene deres ville bli solgt på auksjon for å dekke bøter og saksomkostninger. For å stå sterkere drev de domfelte sine reinflokker sammen og dannet en «stor-siida». Stemningen ble etter hvert opphisset, og forbitrelsen steg da lensmannen truet med å hente Ellen Skum til soning, noe hun absolutt motsatte seg.

Året før var svensken Lars Johan Bucht blitt konstituert som lensmann i Kautokeino istedenfor den lokale, samiske lensmannen, som var blitt avskjediget på grunn av svakhet overfor «de åndelige». Bucht hadde rømt til Norge for å unngå straffeforfølging i hjemlandet. Han hadde ord på seg for å være arrogant og brutal overfor samene, som utpekte ham som «den store Satan».

Kautokeino-opprøret

Natten til 8. november 1852 dro reinraiden med 35 voksne menn og kvinner og 22 barn mot Kautokeino kirkested. Hætta kjørte bakerst og passet på at ingen deserterte. Tvilere og de som prøvde å unndra seg den «rettferdige krig», ble tuktet både med munnens ris og frossent bjørkeris på bar kropp. Underveis tok de fanger, som ble pisket. Bevæpnet med gjerdestaurer og kniver stormet de handelsstedet og drepte både lensmann Bucht og den svenske handelsmannen Carl Johan Ruth, som prøvde å komme Bucht til unnsetning. Handelsstedet ble stukket i brann etter at det meste av varene var båret ut. Bygdefolk som de fikk tak i, ble ført til prestegården og mishandlet under rop og skrik om å omvende seg og gjøre bot. Bare presten, Waldemar Hvoslef, og hans høygravide hustru ble mildere behandlet, men også Hvoslef ble banket opp.

Hætta var svært fåmælt om planene videre etter oppgjøret i Kautokeino. Han hadde uttalt at også kirken skulle brennes, og en annen av lederne hadde sagt at hele Kautokeino-bygda skulle legges i aske, men disse uttalelsene kan ha vært ment i overført betydning.

Noen av de fastboende samene hadde klart å rømme og fikk varslet reindriftssamer i nærheten og fastboende i grenda Ávžži om hva som foregikk på kirkestedet. Under ledelse av skoleholder Clemet Gundersen dro en flokk på 16 menn og 3 kvinner dit. Da de nærmet seg, prøvde Hætta å mobilisere sine folk, men de fleste av dem trakk seg unna. Med bare 6 menn og 9 kvinner gikk Hætta likevel til angrep. Det ble en voldsom kamp med gjerdestaurer, kjepper og knyttnever, og etter hvert ble Hætta og hans tilhengere svimeslått og bundet. En kvinne fikk et slag i hodet og døde to dager senere. De påfølgende uker gikk det fem fangetransporter til Alta, og en av fangene døde av skader han ble påført under transporten.

Det var åpenbart ikke egen vinning som var målet for oppstanden. Handlingene må tolkes ut fra opprørernes sterke religiøse engasjement og deres ubegrensede tillit til sine ledere. Hætta hadde fortalt sine tilhengere at han var «ett med den treenige Gud og at treenigheten var ett med ham og bodde i hans hjerte»; dermed kunne det han ville, ikke være annet enn det gode og det rette. Enkelte kvinner forklarte at de trodde verdens ende var nær. De ville vinne salighet for sin sjel ved å delta i «krigstoget» og omvende andre til å oppnå frelse.

Arrestasjon og dommer

Forhørene av arrestantene begynte 15. november og varte frem til jul 1852. Underretten avsa dødsdom over fem av de tiltalte, 10 fikk livsvarig straffarbeid, 7 fikk ett års straffarbeid, fire fikk 8 måneder, og fem ble frifunnet. Etter anke til Høyesterett ble resultatet litt annerledes: De fem dødsdommene ble opprettholdt, noen færre fikk livsvarig, mens andre fikk sine straffarbeidsdommer forlenget (helt opp til 12 år) og fire ble frifunnet, deriblant Hættas hustru. Høyesterett innstilte også på benådning av tre av de dødsdømte – Lars Hætta og Henrik Skum på grunn av deres unge alder (henholdsvis 18 og 19 år), og Ellen Skum fordi hun var kvinne. De som ble dømt til lange fengselsstraffer, ble benådet før straffen var fullt sonet. Flertallet av de domfelte var i alderen 14–30 år og i slekt eller besvogret med hverandre.

Ettertidens oppfatning av oppstanden i Kautokeino er i høy grad farget av sogneprest Hvoslefs beretninger. Han hadde kommet til bygda tidligere på året 1852 og forsøkt å få i stand en dialog med de vakte, uten særlig resultat. Hvoslef hadde dessuten pleid omgang med de andre ikke-samiske menn i bygda, lensmann Bucht og handelsmann Ruth. Under oppstanden ble Hvoslef banket opp og prestegården rasert. Han rapporterte hendelsene til myndighetene og fikk dermed status som «fornærmet» i saken, samtidig som han var aktoratets kronvitne.

Etter domsavsigelsen ble han oppnevnt som sjelesørger for de dødsdømte og ledsaget dem til skafottet. Hvoslefs foresatte, biskop Daniel Juell i Tromsø, søkte om nåde for de dødsdømte, men Hvoslef holdt på at dommene skulle fullbyrdes. Hætta og Mons Somby ble ført til retterstedet og halshugd 14. oktober 1854 i nærvær av en stor folkemengde og 50 infanterisoldater, som var sendt nordover fra Trondheim. De hodeløse kroppene ble gravlagt på Kåfjord kirkegård. Hodene ble sendt til universitetet i Christiania.

Ettertidens oppfatninger av Kautokeino-opprøret

Det som har vært allment kjent om Kautokeino-oppstanden, har i hovedsak stammet fra Hvoslefs redegjørelser og domspremissene. Den nederlandske etnologen Nellejet Zorgdrager har i sin doktoravhandling (1989) om hendelsene også bygd på aktørenes egne forklaringer. Mye tyder på at deres handlinger må tolkes i lys av deres religiøse fundamentalisme, men også deres opplevelse av sosial undertrykkelse og sterke provokasjoner fra det norske rettsvesenets side.

Hodeskallene

Saken fikk et etterspill i 1990-årene. Slektninger etter de henrettede reiste krav om å få deres kranier utlevert til gravlegging. Anatomisk institutt ved Universitetet i Oslo var uvillig til å utlevere kraniene, som var innlemmet i instituttets skjelettsamlinger. Det viste seg at instituttet ikke hadde lovhjemmel til å beholde dette materialet, men utlevering kan bare skje hvis formålet er gravlegging. I 1996 overleverte universitetets rektor Lucy Smith ved en enkel seremoni Mons Sombys hodeskalle til Samisk kulturminneråd. Men Aslak Hættas hodeskalle fantes ikke i samlingen. Undersøkelser i historiske arkiver avdekket at Hættas kranium allerede i 1856 var overført til universitetet i København, i bytte mot to inuitkranier.

21. november 1997 var det stor tilstrømning til Kåfjord kirke i Alta. De to kraniene ble nå gravlagt på det sted der man antar at kroppene lå. Tallrike fjerne slektninger av de henrettede hadde møtt frem, sammen med fylkesmannen i Finnmark, biskopen i Nord-Hålogaland og representanter for samiske institusjoner og organisasjoner. For de henrettedes etterslekt fungerte gravleggingen av hodeskallene som en oppreisning for deres avdøde slektninger; for Sametinget og Samisk kulturminneråd var det en anledning til å legitimere seg som forvaltere av en ny minoritetspolitikk.

Kautokeino-opprøret i litteratur og film

Oppstanden i Kautokeino i 1852 har gitt opphav til en betydelig litteratur, både romaner og sakprosa. Blant forfattere som har behandlet emnet skjønnlitterært og/eller halvdokumentarisk, er Bernt Lie, Matti Aikio, Andreas Markusson, Lars Hansen, Idar Kristiansen og Reidar Hirsti. Den samiske filmskaperen Nils Gaup begynte i 1997 arbeidet med en film om oppstanden, i hovedsak bygd på fremstillingen i Zorgdragers doktoravhandling. Filmen hadde premiere i 2008.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • A. Steen: Kautokeino-tragedien 1852. Et justismord?, Kristiansand 1965
  • K. Strøm Bull: «Da forskerne tapte hodet», i Kritisk Juss nr. 4/1996
  • M. Mikkelsen og K. Pålsrud (red.): Kautokeino-dokumentene. 177 arkivsaker om prosessene i 1851–1867 mot 48 flyttsamer fra Kautokeino, 1997
  • N. Zorgdrager: De rettferdiges strid. Kautokeino 1852. Samisk motstand mot norsk kolonialisme, 1997 (nederlandsk utgave De strijd der rechtvaardigen, Kautokeino 1852. Religieus verzet van Samen tegen intern Noors kolonialisme, Utrecht 1989)
  • B. Aarseth: «Hodeskaller og hodeløs forskning», i Hammarn, Alta 2001
  • B. Aarseth: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg