Ashera

Asheras ugaritiske navn er Atrt Ym (Atirat Yam), som oftest oversettes med «hun som vandrer på havet» eller «havdronningen». Hennes navn er vanligvis ledsaget av betegnelsen rbt, som betyr «frue». Ugarit er det eneste stedet der hennes navn knyttes til havet, noe som kan skyldes Ugarits beliggenhet ved Middelhavet.

Som den øverste guden Els hustru kalles hun også Elat, en feminin motpart til det maskuline navnet El. I ugaritisk mytologi skaper El de andre gudene, og muligens også verden, mens hans hustru Atirat er gudenes mor. Hun fremstilles imidlertid mer som en som deltar i skapelsen enn som en mor i betydningen «moderlig». Vi hører ikke om at hun selv føder de 70 gudesønnene.

I Eposet om Baal og Anat møter vi Atirat som en innflytelsesrik gudinne, som er i stand til å hjelpe Baal og Anat å skaffe seg et eget hus, selv om det ikke er noe som tyder på at de er hennes egne barn. For å oppnå dette oppsøker hun El, der hun blir godt mottatt. Som motytelse forsikrer hun at Baal vil sørge for regn og snø til vante tider. Senere i eposet beskylder imidlertid Anat Atirat og dennes sønner for å glede seg over Baals død. Dette er kanskje ikke ubegrunnet, for El roper ut at nå bør en av Asheras sønner bli konge (ANET, side 129–142).

I Keret-eposet betegnes hun som sidoniernes gudinne, noe som viser at hun også ble dyrket i byene Tyr og Sidon, som var fønikiske byer. Her fremstilles både Ashera og Anat som guddommelige ammer. Keret lover både gull og sølv til Ashera hvis han får en hustru som kan sikre at han får etterkommere. Senere glemmer han dette løftet, men Ashera glemmer ikke, og straffen kommer.

Den egyptiske gudinnen Hathor ble ofte identifisert med de kanaaneiske gudinnene Anat og Astarte, og sannsynligvis også med Ashera. Vi har også mange bilder av den såkalte «Kudshu» (Hellighet). Forskere er ikke enige om hvorvidt Kudshu opprinnelig var navnet på en egen gudinne, eller om det opprinnelig kan ha vært betegnelsen på hellige amuletter som kvinner bar om halsen. Mange mener at dette dreier seg om en opprinnelig vestsemittisk (kanaaneisk) gudinne som også ble dyrket i Egypt. Det var vanlig at vestsemittiske guder ble assosiert med egyptiske guder med en liknende funksjon.

Andre hevder at Kudshu var et annet navn på Atirat/Ashera, og at det er gjennom hennes fremstilling som Kudshu at hennes fruktbarhetsaspekt blir tydelig, mens hun i ugarittekstene mer fremstår som en morgudinne.

I Mesopotamia ble hun ansett for å være den sumeriske guden Anus hustru, og har navnet Asratu(m), Asiratu eller Asirtu, men vi har ikke mange opplysninger om hennes rolle.

I amorittisk mytologi kalles hun Asiratum, og er guden Amurrus hustru.

Bibeltekstene gir oss et bilde at de lærdes teologiske forestillinger og av den offisielle Jahve-kulten, og fordømmer all alternativ kult som «frafall» fra den rette tro. De mange og sterke fordømmelsene av det de lærde betraktet som «fremmed» kult kan likevel tyde på at alternative kultformer var utbredt, også ved hoffet og rundt tempelet.

Bibeltekstene er skrevet av teologer og lærde og sier lite om hva vanlige mennesker virkelig trodde og praktiserte. Men både bibeltekstene, innskrifter, bilder og gjenstander tyder på at Ashera kan ha hatt sin plass i israelittenes religiøse forestillinger helt frem til eksilet i Babylon.

I Den hebraiske bibelen forekommer ordet a/Ashera (hebraisk har ikke store og små bokstaver) rundt 40 ganger. Ordet forekommer både i entall og flertall, noe som kan tyde på at det kan ha noe forskjellig betydning. De tilhørende verbene viser forfatternes og redaktørenes avsky mot denne gjenstanden eller symbolet. Hun/det/de brennes opp, rives ned, nappes opp, renses ut, men vi hører også at hun/det blir «laget» eller «satt opp». I eldre bibeloversettelser, fra den gang man ikke visste at Ashera var navnet på en vestsemittisk gudinne, ble ordet gjerne oversatt med lund eller erstattet med ord som Astarte-bildene (Dommerne 7,3). Også i dag finnes forskere som mener at det ikke var plass til kvinnelige makter ved siden av israelittenes gud, og at en ashera var en betegnelse på en slags hellig sted eller alter, viet til Jahve, eller et symbol på Jahves mer feminine aspekter.

Stadig flere forskere hevder imidlertid at det er svært sannsynlig at den Ashera vi møter i bibeltekstene, i ikonografien og innskrifter må være arvtager etter den kanaaneiske gudinnen Ashera, symbolisert i form av en utformet trestokk, et levende tre eller en mer eller mindre formet statue av gudinnen. Moderne arkeologi har funnet stadig flere innskrifter som nevner «Jahve og hans a/Ashera», også ledsaget av tegninger av mannlige og kvinnelige skikkelser eller symboler. Mest kjent er tekstene og bildene på to store leirkrukker funnet i Kuntillet ‘Ajrud i det nordlige Sinai og publisert i Jerusalem i 1978. Også en innskrift i gravområdet El-Qôm i det judeiske kjerneland inneholder den samme kombinasjonen. Dette kan bety at «Jahve og hans a/Ashera» var en slags velkjent og akseptert velsignelsesformel.

I følge 1. Kongebok 11 lot allerede kong Salomo seg forlede av sine fremmede kvinner til å praktisere det forfatterne og redaktørene fremstiller som forbudt kult. Her nevnes både den kanaaneiske Astarte og Milkom, ammonittenes gud. At slik kult ble praktisert ved hoffet er sannsynlig. Hoffene i det gamle Midtøsten var preget av et internasjonalt miljø, ikke minst fordi kongene inngikk ekteskapelige allianser på tvers av landegrensene og hadde både hustruer og konkubiner fra de omliggende land.

I henhold til 1. Kongebok fikk Ashera innpass i Jerusalem under Salomos sønn Rehabeam (regjerte cirka 928–911 fvt.). Det var dennes yndlingshustru Ma´aka som fikk et «motbydelig bilde av Ashera» satt opp (1. Kongebok 15,13). Hennes sønnesønn fikk denne asheraen ødelagt og brent opp i Kedron-dalen. Også dronning Atalja av Juda rike (cirka 845–840 fvt.) og hennes etterkommere skal ha fremmet sine egne guder.

Tekstene som omhandler kong Joshias reformer to hundre år senere (600-tallet fvt.), tyder på at kultgjenstander viet til Baal og Ashera fremdeles fantes i tempelet. Også nå ble Ashera-pælen fjernet fra tempelet og brent i Kedron-dalen (2. Kongebok 23, 6–7). Denne teksten inneholder også opplysninger om kvinner som «vevde telt til Ashera». De fleste forsker mener nå at dette dreide seg om «stoff», altså klær til statuen. Også i babylonske templer var det kvinners oppgave å veve rituelle klær.

Den første kongen i Nordriket, Samaria, som spesifikt anklages for å «lage» en Ashera, er kong Akab (ca. 873–852 fvt.) som var gift med prinsesse Jesabel av Sidon. Teksten forteller videre at Jesabel underholdt sine egne Ashera-profeter ved sitt hoff (1. Kongebok 18,19). Som et resultat av profeten Elias inngripen, blir Baals profeter drept, men vi hører ikke om Ashera-profetene led samme skjebne (1. Kongebok 18, 40). Mange år senere hører vi at Asheras statue fremdeles står i Samaria (2. Kongebok 13, 6). Dette har fått mange moderne forskere til å mene at Ashera-kulten lenge var mer eller mindre legitim i Nordriket.