norsk lyriker. Debuterte i 1953 med samlingen Vinden taler til den døve. Hans lyrikk har en klar kristen grunnholdning, og diktene har mange innslag med bibelske og mytologiske bilder. I sine første samlinger ser han tilværelsen i et kosmisk perspektiv og kritiserer sin samtid for å være altfor materialistisk og vulgær. Til disse hører Vann og støv (1956), hvor diktene er kosmiske og undrende, og klarere i sin samtidskritikk enn senere samlinger som Kronen av røk (1959), Av dynd og Amazonas (1963) og Manes (1965).
Fra 1965-samlingen blir diktene kortere og mer fortettet, før de senere samlinger bruker et større format og gjerne benytter faste gjentagelser o.l. De representerer en utvikling og videreføring av et lyrisk forfatterskap som både er sterkt og personlig og tar opp allmenne eksistensielle problemstillinger i tilknytning til livets forgjengelighet og ondskapens tilstedeværelse i livet – Memento (1967), Elegisk om sirkus (1970), Ved midnatt da havet sank (1971), Rekviem for Lazarus (1973), Veien til Astapovo (1976), Det forlatte øyeblikk (1978), Den tause ambassadør (1980), Flukten til katakombene (1982), Adam Imago Dei (1984) og Advarsel i kode (1987). De navnløses kor (1989), en av hans rikeste og mest sammensatte samlinger, ligner en moderne salmebok i modernistisk form.
Senere samlinger omfatter Under San Marcos murer (1989), Lyset over den dømte (1993), Pax Christi (1995), Passchendaeles ruiner (1998), Nettene under Kapp Hoorn (2000), Davids nøkkel ((2001), Arameisk i Roma (2002), Koret over Forum Romanum (2004), Lyset fra Bach (2006) og Vinden blåser dit den vil (2008). – Dikt i utvalg (ved Jan Inge Sørbø) kom i 1986.
Eidslott har mottatt en rekke litterære priser og har Statens æreslønn fra 1986.