født i Oslo, norsk historiker og politiker, sønn av Johannes Ording. Dr.philos. 1930 med avhandlingen Le Bureau de police du comité de salut public, med emne fra den franske revolusjon. Lærer ved Oslo Handelsgymnasium 1931–35, foreleser i moderne historie ved Nobelinstituttet 1935–40. Professor i historie ved Universitetet i Oslo 1947–59. I sin forskning konsentrerte Ording seg særlig om moderne sosial og politisk historie. Blant hans skrifter kan nevnes Den første internasjonale (1936). Han var redaktør for og hovedmedarbeider i Aschehougs verdenshistorie (1953–58), og redaktør av tidsskriftet Internasjonal Politikk 1937–40 og 1947–59.
Ording var et av de fremste medlemmer av Mot Dag-gruppen, og øvde senere betydelig innflytelse på Arbeiderpartiets utenrikspolitiske orientering. Etter den tyske okkupasjon 1940 fulgte Ording med regjeringen til London og var fra 1941 Utenriksdepartementets konsulent i moderne politisk historie. Som regjeringens rådgiver spilte han en stor rolle ved utformingen av norsk utenrikspolitikk under og etter den annen verdenskrig. I London holdt han også utenrikskronikker i radio der han analyserte krigens militære utvikling; et utvalg er utgitt i samlingen 100 kronikker (1946). Hans dagbøker er utgitt i 2 bind (2003).