familie bæreraketter utviklet på fransk initiativ for den europeiske romorganisasjonen ESA. Ariane-avtalen ble undertegnet 28. desember 1973; ti nasjoner deltok med Frankrike og Vest-Tyskland som de største bidragsytere. Ariane har gjort Vest-Europa uavhengig når det gjelder bæreraketter, og en forholdsvis høy pålitelighet har tiltrukket kunder også fra USA. Oppskytningene finner sted fra Centre Spatial Guyanais ved Kourou i Fransk Guyana.
Ariane 1 hadde tre trinn, var 47,4 m høy med største diameter 3,8 m, veide 210 tonn i startøyeblikket og kunne plassere en nyttelast på 1850 kg i en geostasjonær overføringsbane. Ble benyttet 11 ganger i tidsrommet 1979–86.
Ariane 2 og Ariane 3 hadde kraftigere motorer og større tankkapasiteter. Ariane 2 kunne plassere en nyttelast på 2175 kg i en geostasjonær overføringsbane, og ble benyttet seks ganger i tidsrommet 1986–89. Ariane 3 benyttet to påspente faststoffmotorer til hjelp i starten, kunne plassere 2500 kg i en geostasjonær overføringsbane og ble benyttet 11 ganger mellom 1984 og 1989.
Ariane 4 var en forlenget, videreutviklet bærerakett som med to eller fire påspente rakettmotorer (med fast eller flytende drivstoff) til hjelp i starten kunne plassere opptil 4200 kg i en geostasjonær overføringsbane. 116 Ariane 4 raketter skjøt opp 182 nyttelaster i tidsrommet 1988–2003.
Ariane 5 er en vesentlig større bærerakett som med to trinn og to kraftige faststoffmotorer (lengde 31,2 m, diameter 2,3 m) kan plassere opptil 6,8 tonn i en geostasjonær overføringsbane. En utgave som kan løfte opptil 12 tonn til en geostasjonær overføringsbane er under utvikling. Beslutningen om Ariane 5-programmet ble tatt på ESA-rådsmøtet i Roma 1985. Første oppskytning i 1996 var mislykket, og også senere har det vært problemer. Norge deltar i Ariane 5-programmet med levering av bl.a. komponenter for faststoffmotor-separasjon.