Anton Rosing

Våren 1850 var han tilbake i Christiania hvor han tok kontakt med kjemikeren Julius Thaulow, som da var professor ved universitetet, men Thaulow døde kort tid etter. Rosing søkte det ledige professoratet, men det gikk til Adolph Strecker, en tysk kjemiker med ni år i Norge. Anton fikk en stilling ved byens gassverk. I 1852 var han med på å stifte Den Polytekniske Forening, som har vært aktiv siden. Foreningen feiret sitt 150-års jubileum i Oslo rådhus i 2002, hvor en skuespiller i Anton Rosings skikkelse holdt en av hans taler.

Rosing forberedte utgivelsen av Norges første tekniske tidsskrift, Polyteknisk Tidsskrift (1854), som i 1883 ble til nåværende Teknisk Ukeblad. Han var en aktiv folkeopplyser i Henrik Wergelands ånd. Han skrev i aviser og tidsskrifter om kjemi og teknikk.

I 1854 bestemte Stortinget at det skulle opprettes en landbrukshøyskole, og Rosing fikk stipendium for å utdanne seg til kjemilærer for skolen. Han dro først til Julius Adolph Stöckhardt (1809–86), som nylig hadde fått et professorat i landbrukskjemi og teknologi ved Tharandter Forstakademie (nå del av det tekniske universitetet i Dresden). Der traff han eventyrfortelleren Peter Christen Asbjørnsen, som studerte skogsvitenskap samme sted. De ble venner livet ut.

I november 1856 dro Rosing til Paris, hvor han fulgte forelesninger i kjemi og arbeidet i laboratoriet til den berømte Jean-Baptiste Dumas. Igjen var Rosing sosialt aktiv og var med på å stifte Société Chimique de Paris i 1857, det nåværende La Société chimique de France. Også et tidsskrift var han med på å etablere. Frem til 1998 ble det kalt Bulletin de la Société chimique de France, men da gikk det inn i to europeiske tidsskrifter.

Dumas ga ham en god attest: «Rosing har lagt for dagen grundige kunnskaper i kjemiens fineste undersøkelsesmetoder; han er bestemt til å hedre vitenskapen og fedrelandet ved sine talenter, og til å bli avholdt for sin elskelige karakter». Han fikk også god kontakt med Jean-Baptiste Joseph Dieudonné Boussingault, som var landbrukskjemikeren ved Conservatoire des Arts et Métiers i Paris.

Etter oppholdet i Paris tok han en rundreise i Europa og besøkte kjemiske fabrikker. Han slo seg ned i Edinburgh, men der fikk han en infeksjon som holdt ham i sengen i to år.

Høsten 1861 trodde Rosing at sykdommen var overvunnet, og han tiltrådte som lærer i kjemi, fysikk, mineralogi og geologi ved den nyetablerte landbrukshøyskolen på Ås (nå Universitetet for miljø- og biovitenskap), men han ble syk og sengeliggende igjen. Det skulle vare livet ut. Men han lot seg ikke stoppe og ansatte en privatassistent, Vilhelm Andreas Dircks. Dircks holdt de forelesningene Rosing skrev og ledet undervisningen i laboratoriet etter Rosings anvisninger.

Asbjørnsen skrev: «Hans værelse var sjelden eller aldrig det stille sygerum; nei, det var et livlig arbeidsværelse: assistenter og elever kom og gik. De første talte med ham om undersøgelsene og deres gang, hentet raad og fik svar paa sine tvil eller maatte selv løse dem gjennem de rekker av spørgsmål han stillet til dem. Hver enkelt av elevene fik sine skriftelige arbeider gjennomgaat, sine analyser tildelt, ordnet og etterset, og med dette førte han en saa simpel og grei kontrol, at han med den største nøiaktighed i et øieblik kunde oplyse om hvilke arbeider hver enkelt elev havde udført og hvorledes han havde skilt sig ved dem».

Rosing giftet seg 22. september 1865 med sin kusine Hedevig Rosing. Ett og et halvt år senere døde Anton Rosing, bare 38 år gammel. Hans kone utgav to samlinger av hans brev, som fortsatt er verdt å lese.

Rosing ble etterfulgt av Dircks (1842-88) som overtok stillingen som dosent etter 1,5 års studier i Tyskland hvor han tok en doktorgrad. Hans etterfølger var Carl Nicolaysen i året 1888/89. Nicolaysen fortsatte som overlærer i kjemi ved Kristiania tekniske skole til han døde i 1907 bare 47 år gammel.

• Hans Anton Rosing i Norsk biografisk leksikon