Antiokhos 4. Epifanes

De viktigste kildene til disse hendelsene er 1. og 2. Makkabeerbok og Josefus Flavius’ bok Jødenes gamle historie (Antiquitates Judaicae). Forskere mener også at det henspilles til Antiokhos 4. i Daniels bok i Det gamle testamentet og Tanakh.

I 175 fvt. overtok Antiokhos 4. regjeringsmakten i Syria etter broren Selevkos 4. Antiokhos skaffet seg makt og innflytelse i det store Selevkideriket gjennom å gi storslåtte gaver og å bygge praktbygg flere steder, som i Athen og Antiokia. Allerede i 173 fvt. begynte han å anse seg selv som guddommelig (theos) og tok tilnavnet Epifanes. Da han overtok makten, omfattet selevkidenes maktområde også Jerusalem og resten av Judea og Samaria. Hans far, Antiokhos 3., hadde erobret disse områdene fra den gresk-egyptiske kongeslekten ptolemeerne cirka 200 fvt.

Men rundt 170 fvt. ønsket ptolemeerkongen Ptolemaios 6. Philometor å gjenvinne deler av Coelesyria, Palestina og Fønikia. Antiokhos på sin side ønsket å øke og konsolidere sin makt gjennom å underlegge seg Kypros og den egyptiske byen Pelusium i det østlige Nildeltaet. I 170 fvt. invaderte han Egypt og erobret store deler av landet. Han skal også ha latt seg krone i Memfis, men lot likevel Ptolemaios fortsette som en slags underordnet konge. På veien hjem etter et midlertidig nederlag i 169 fvt. plyndret han tempelet i Jerusalem og tok med seg skattene hjem. I 168 fvt. foretok han et nytt angrep i Egypt. Begge kongene holdt tett kontakt med romerne, og det romerske senatet grep nå inn og hjalp ptolemeerne tilbake til makten og tvang Antiokhos 4. til å trekke seg ut av Egypt. På folkemunne ble hans tilnavn etter dette forandret til Epifanes «den gale». Antiokhos fortsatte å regjere sitt store rike og døde under et felttog i Persia i 164 fvt.

De første selevkidherskerne støttet og respekterte jødiske religiøse skikker i Judea og Samaria, men dette endret seg under Antiokhos 4. Han selv hadde levd mange år i både Roma og Athen, og ønsket å omgjøre Jerusalem til en gresk polis og innføre hellenistiske skikker. Offentlige teatre og sportsarenaer (gymnaser) var viktige institusjoner i hellenistiske byer, men besøk på slike steder var ikke tillatt etter religiøs jødisk lov (halakha). Nye påbud og lover måtte derfor til.

For å styrke sin innflytelse blandet Antiokhos 4. seg også inn i valget av øversteprester ved det jødiske tempelet i Jerusalem. Først lot han seg bestikke til å la Jason, som var av presteslekt, utnevne til øversteprest. Men bare tre år senere lot han seg bestikke på ny og utnevnte en ny øversteprest. Begge skal ha fremmet hellenisering av byen, og alt dette skapte uro blant jødene. Mange fra overklassen skal ha støttet de nye ideene, men det var stor motstand i folket.

Etter Antiokhos’ endelige nederlag i Egypt i 168 fvt. forverret situasjonen for jødene seg, og Jason overtok igjen, med makt. Antiokhos' inntog i Jerusalem forårsaket denne gang enorme ødeleggelser og massakrer. Mange av innbyggerne ble drept eller solgt som slaver. Bymurene ble revet, tempelet plyndret og mange bygninger ødelagt. Han lot deretter bygge en egen festning (Akra) for sine soldater rett ved tempelet og opprettet en fast representasjon i byen. Denne skulle kontrollere byen og påse at hans forordninger ble overholdt (Antiquitates 12, 248–252).

• den greske antikken
• hellenismen
• hellenismen – religion
• jødeforfølgelser i oldtid og middelalder
• Syrias historie
• makkabeerne
• hanukka
• ptolemeerne
• Det gamle Egypts historie

• Apokryfene. Det gamle testamentets deuterokanoniske bøker. Oslo, Verbum, 2018.
• Josephus: New Complete Works of Josephus Flavius. Oversatt av William Winston (1737). Kommentert av Paul L. Maier. Kernel Publications. Grand Rapids. 1999/2016.