Anthony Eden

Eden var offiser under første verdenskrig. Han ble innvalgt i Underhuset i 1923. I 1935 trådte han inn i kabinettet som minister for folkeforbundsspørsmål og ble deretter utnevnt til utenriksminister. I 1938 tok han avskjed, da han ikke kunne slutte seg til statsminister Neville Chamberlains forhandlingspolitikk med diktaturstatene. Dette gjaldt særlig Italia, men også det østerrikske spørsmålet spilte inn. Under Münchenkrisen i 1938 tok han skarpt avstand fra regjeringens politikk.

I september 1939 gikk Eden inn i Chamberlains regjering som minister for Dominions. I mai 1940 ble han krigsminister i Winston Churchills samlingsregjering og ledet organiseringen av det britiske hjemmevernet. Under andre verdenskrig var Eden utenriksminister, og i 1942–1945 dessuten Underhusets leder. Han var formann for den britiske delegasjon ved San Francisco-konferansen i 1945. I opposisjonstiden i 1945–1951 var han utenrikspolitisk talsmann i Underhuset, og etter 1951 nok en gang utenriksminister i Churchills regjering.

Som utenriksminister nedla Eden et stort arbeid for å styrke samarbeidet både innenfor Samveldet og mellom Atlanterhavsstatene.

Da Churchill gikk av i 1955, ble Eden omsider statsminister. Eden vant valget i 1955, men kom opp i store vanskeligheter da han som regjeringssjef gav ordre om britisk landgang i Egypt i begynnelsen av november 1956, etter at den egyptiske regjeringen ikke bøyde seg for det fransk-britiske ultimatum i Suez-krisen. Eden ble fysisk svekket under krisen, og trådte i januar 1957 tilbake som statsminister og parlamentsmedlem.

Eden utgav sine memoarer i 1960–1965 i tre bind og har utgitt to samlinger med taler under titlene Foreign Affairs (1939) og Freedom and Order (1947). I 1976 offentliggjorde han en selvbiografi om sine ungdomsår.

• Statsministre i Storbritannia
• Storbritannias historie
• Storbritannias politiske system
• Conservative Party