internasjonal avtale for fastlandet i Antarktis, inngått 1959 av de 12 stater som var aktive i Antarktis på den tiden: Argentina, Australia, Belgia, Chile, Frankrike, Japan, New Zealand, Norge, Sør-Afrika, Sovjetunionen, Storbritannia og USA. De land som utviser spesiell interesse i Antarktis gjennom betydelig vitenskapelig forskning, får såkalt konsultativ status under traktaten. Dette innebærer deltakelse i beslutningsprosessen, mens de øvrige parter deltar som observatører. Per 2003 har 27 land konsultativ status og 18 observatørstatus.
Traktaten trådte i kraft 23. juni 1961 og slår fast følgende hovedretningslinjer: Antarktis skal bare benyttes til fredelige formål. Det skal være full frihet for alle til å drive vitenskapelig forskning, og det skal etableres et internasjonalt samarbeid på dette felt. De territoriale krav legges på is, slik at ingen anses for å ha oppgitt sine rettigheter, mens på den annen side heller ingen nye krav skal kunne fremmes på grunnlag av virksomhet som blir drevet mens traktaten er i kraft. Kjernefysiske eksplosjoner og lagring av radioaktivt avfall er forbudt. Opplysninger om virksomheten skal utveksles årlig, og det er gjensidig rett til inspeksjon av baser. Traktaten har ingen bestemt varighet, og den inneholder kompliserte regler om revisjon. Representanter for statene samles regelmessig til konsultative møter, til drøftelse av aktuelle problemer og samarbeidstiltak.
Det er vedtatt vidtgående fredningstiltak for Antarktis; en selfangstkonvensjon (1972), en konvensjon om bevaring av de marine levende resurser (1980), en konvensjon om regulering av fremtidig utnyttelse av mineralresursene (1988) som ikke har trådt i kraft, og en tilleggsprotokoll om vern av natur og miljø (1991). Den siste avtalen (Madrid-protokollen) innebærer et 50 års forbud mot leting og utvinning av mineralresurser i området samt et regelverk for avfallsbehandling, marine forurensninger, nye verneområder og beskyttelse av plante- og dyreliv som er svært strenge i internasjonal sammenheng. Denne avtalen trådte formelt i kraft 1998 etter at alle konsultative parter hadde ratifisert avtalen; per 2003 hadde 30 land ratifisert den.