Det kan hende at boka selde godt på grunn av den uvanlege tematikken og handlinga: alkoholisme og ekteskapsproblem. Dette var langt ifrå glansbildet av den viktorianske familien, og Anne Brontë måtte også tåle innvendingar mot den mørke realismen i boka. Nokre meinte forfattaren var grov og brutal. Men ho forsvarte seg i forordet til andre utgåve same år:
«Eg ønska å fortelle sanninga .... og det krev mot å dykke etter den .... gjennom gjørme og vatn. ... når vi møter laster og vonde menneske meiner eg framleis det er betre å vise dei som dei verkeleg er ... Å lesar! hadde der berre vore mindre av all denne forfina tildekkinga av fakta ...»
Anne har ei sterk forfattarstemme og ein klar ambisjon. Ho skriv ikkje berre for å underhalde, men insisterar på at ho vil skrive sanninga, same kor usmakeleg det er for nokre lesarar.
Ein av kritikarane hennar var diverre søstera Charlotte, som seinare gav uttrykk for at Anne var ein altfor mild og uerfaren person til å vite noko om slike fæle ting, og at boka var eit «mistak». Då forlaget i 1850 ønskte å gje ut endå ein nytt opplag etter at dei første var rivne vekk, sa Charlotte nei. Ho ville tydelegvis ikkje at The Tenant of Wildfell Hall skulle leve vidare som ein del av Brontë-arven.
Kommentarar
Kommentarar til artikkelen blir synleg for alle. Ikkje skriv inn sensitive opplysningar, for eksempel helseopplysningar. Fagansvarleg eller redaktør svarar når dei kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logga inn for å kommentere.