Angolas befolkning er resultat av de siste århundrenes konstante migrasjon innad i Afrika, samt fra Europa, Asia og Sør-Amerika. Resultatet ble et stort språklig, etnisk og religiøst mangfold innenfor området vi i dag kjenner som Angola. Folkevandringer i Afrika brakte et stort antall ulike grupper som slo seg ned og levde på forskjellige vis i Angolas mange klimasoner. Den nær 500 år lange tilknytningen til det portugisiske imperiet brakte en jevn strøm av folk fra andre kontinenter. I løpet av de siste årtiene har også mange hundretusener av immigranter fra Europa (særlig Portugal), Brasil og Kina bidratt til mangfoldet. Fremfor alt har sammensmeltningen av disse befolkningene ført til variasjonen vi i dag kjenner som angolansk.
Angolas befolkning
Adspredelse en søndag på Morena-stranden i Benguela by, 2007. Fra det 16. til 19. århundret ble hundretusener av mennesker fraktet ut fra denne stranden til slaveri i Brasil, Karibien og Nord-Amerika.
Demografi
Det knytter seg usikkerhet til det reelle folketallet i dag siden det ikke finnes et skikkelig folkeregister. I folketellingen i 2014 – den første siden 1970, da befolkningen var på kun 6 millioner – ble det talt 24,4 millioner innbyggere, et funn som overgikk selv de høyeste anslagene. Forklaringen er den høye befolkningsveksten, som tross krig og uår har holdt seg på over 3 prosent per år de siste tiårene, og har lenge vært blant verdens ti høyeste. Folketallet i 2024 er dermed beregnet av FNs befolkningsfond til rundt 36 millioner, mens angolanske myndigheter beregner antallet til rundt 34 millioner.
Befolkningen har en høy fødselsrate. Angolanske kvinner føder i gjennomsnitt 5,1 barn, og denne høye fruktbarheten er nok til å gi det største bidraget til den høye befolkningsveksten. Dette skjer på tross av høy, om enn synkende, barnedødelighet. Barnedødeligheten før fylte 5 år falt mellom 1990 og 2020 fra 223 per 1000 barn til 70 per 1000 barn. Selv om levealderen er raskt i økning, er befolkningen i snitt svært ung. I 2024 var 68 prosent under 20 år.
Hovedtyngden av befolkningen bor i byene langs eller nær kysten samt på Bíe-platået, og rundt 9 millioner bor i hovedstaden Luanda. Både som en følge av krigshandlingene før 2000, og siden på grunn av oljeøkonomiens relative økonomiske svekkelse av landbruket, har det vært en sterk forflytning inn til de største byene. I siste del av 1990-årene bodde rundt en tredjedel av befolkningen i byer, men innen 2020 hadde andelen i byene vokst til to tredjedeler.
Språk og etnisitet
Lokale saker diskuteres i et allmøte. Malanje-provinsen, 2016.
Offisielt språk er portugisisk, og er det desidert mest talte språket. Trolig har minst halvparten dette som morsmål. Resten har ulike bantuspråk som morsmål, og et lite antall i Sør-Angola snakker ulike san-språk.
Befolkningen er delt i en stor mengde grupper med ulike etniske og språklige kjennetegn. I de sentrale provinsene Huambo, Benguela og Bie dominerer den etniske tilhørigheten ovimbundu, som omfatter rundt en tredel av befolkningen. Dernest følger mbundu med vekt på områdene rundt Luanda, og bakongo i de tre nordlige provinsene Zaire, Uíge og Cabinda.
Etnisk tilhørighet og språklig mestring er ikke nødvendigvis sammenfallende – og man bør forlate tidligere tiders (og koloniale) antakelser om at afrikanere enkelt kunne kategoriseres i gjensidig utelukkende etniske kategorier.
Ved folketellingen i 2014 oppga de fleste at de snakker portugisisk (71 prosent, derav i byene nesten alle), deretter fulgte språket til ovimbundu-gruppen, umbundu (23 prosent); språket til bakongo-gruppen, kikongo (8 prosent); og språket til umbundu-gruppen, kimbundu (8 prosent). Andre større språk var chókwe (7 prosent), nganguela (3 prosent), kwnahama (2 prosent) og muhumbi (2 prosent). I tillegg snakkes et stort antall andre mindre språk og varianter av disse.
Før uavhengigheten i 1975 bodde det omkring 250 000 europeere, vesentlig portugisere, i Angola. Det store flertallet av disse forlot landet umiddelbart etter selvstendigheten, men i perioder under den intense oljeboomen på 2000-tallet bodde trolig en halv million europeere, kinesere og brasilianere i landet over lengre perioder.
Religion
Kalandula, 2016. Kvinner bærer mat til festdag ved den katolske misjonsstasjonen for å ære den portugisiske pastoren som gikk av med pensjon. Den katolske kirken øver fortsatt stor innflytelse i landet.
Det store flertallet av angolanere bekjenner seg til en eller annen form for kristendom. Grunnet historien med portugisisk kolonialisering i flere hundre år fikk den katolske kirken en sterk posisjon. På 1900-tallet fikk også protestantiske misjonsstasjoner en stor betydning. Med den relative åpningen av landet etter 2000-tallet har en stor mengde små og store såkalte karismatiske kirkebevegelser etablert seg, de fleste med utspring i Brasil og USA. Mange angolanere, særlig på landsbygda, blander kristendom med forskjellige tradisjonelle afrikanske trosretninger. Tocoisme er et kirkesamfunn etablert i Angola som følgere av den karismatiske baptistiske presten Simão Toco (1918–1984), og har tidvis hatt betydelig politisk vekt både før og etter uavhengigheten i 1975.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.