italiensk maler av florentinsk skole, sammen med P. Uccello og D. Veneziano ungrenessansens ledende gjennombruddskunstner.
Fortsatte tradisjonene fra Masaccio i tilknytning til perspektivstudier og særlig L. B. Albertis kunstteorier. Hans største betydning ligger i utviklingen av den konsekvente perspektiviske romoppbygging, samtidig som han under inntrykk av Donatellos skulpturer gav sine figurer stor plastisk tyngde.
Hans første omtalte arbeid (1440) var fresker på Bargello i Firenze som fremstilte de hengte etter Anghiarislaget (ødelagt), som etter tidens omtale må ha vært et ypperlig arbeid. Han arbeidet i Venezia, så igjen i Firenze, hvor hans viktigste arbeider finnes, deriblant de ni berømte kvinner og menn fra Villa Carducci (ca. 1450), som var del av en romutsmykning (nå nesten helt ødelagt) der anvendelsen av perspektivet skapte illusjon av sterkt plastiske veggflater. Dette var et av de første slike romeksperimenter som renessanse- og senere barokkunsten er så rik på. Disse og andre av hans verker er samlet i Santa Apolloniaklostret. Her har han 1445–50 fremstilt scener av Kristi liv: Nattverden, Oppstandelsen og Gravleggingen, og det senest utførte Korsfestelsen. I domen i Firenze finnes ryttermaleriet av Nicola da Tolentino. En rekke fresker fra hans hånd er enten gått tapt eller finnes i redusert stand. Med sin kraftfulle figurkunst står han tidens billedhuggere nær. Den betydning hans kunst hadde for andre kunstnere er først blitt erkjent i senere år.