Amati

Andrea Amati (1511–1577, eventuelt Amadi, han brukte selv «Amadus» på navnemerkene i instrumentene) var den eldste av familiens fiolinbyggere. Han regnes som skaperen av den vanlige utformingen for strykeinstrumenter helt fram til i dag. Selv om Stradivari over hundre år senere forbedret enkelte detaljer, er fremdeles vår tids fiolin langt på vei den samme som Amatis modell. Andrea Amati anses også som grunnlegger av fiolinbyggertradisjonen i Cremona, som flere av de beste fiolinbyggerne i historien tilhører. Hans gjennomtenkte konsept var tuftet på fremragende kvalifikasjoner i håndverket, kunnskap om symmetri og proporsjoner, og omgang med 1600-tallets italienske arkitektur, kunst og musikk.

Som mange andre dyktige snekkere og treskjærere arbeidet Amati først for kirken, og kanskje ble han inspirert til å gå i gang med instrumentbygging gjennom disse oppdragene. Som instrumentmaker antas han å ha startet med lutt og gambe. Den første kjente fiolinen fra hans hånd er et instrument med tre strenger, datert 1546. De tidligste av hans få instrumenter som har overlevd er datert 1564 og 1574, og er fioliner i to størrelser og enkelte bratsjer og celloer. Autentisiteten til disse instrumentene er imidlertid usikker.

Andrea Amatis stil ble videreutviklet og forfinet av etterfølgerne, men er gjenkjennelig også i de andre familiemedlemmenes instrumenter.

Andrea Amatis to sønner Antonio Amati (1540–1607) og halvbroren Girolamo Amati (1561–1630) overtok og videreførte sin fars virksomhet etter hans død. De ble kjent som «Amati-brødrene», men arbeidet delvis selvstendig. Selv om de offisielt skilte lag som fiolinbyggere i 1588, leverte de instrumenter med felles firmamerke helt fram til 1630. Kvaliteten i brødrenes instrumenter regnes for å ha overgått deres fars standard. Fiolinene ble solgt både i Italia og i nabolandene, og påvirket områdets fiolinbygging i betydelig grad. Konstruksjonen og klangen i instrumentene ble en modell for Cremona-skolens instrumenter, og ble hyppig kopiert og forfalsket.

Nicolò Amati (1596–1684) var Girolamos sønn, og førte arven videre fra sin far og onkel. Hans ettermæle er knyttet til rollen som lærer for noen av de fremste fiolinbyggerne i historien, men han var også selv en fremragende fiolinbygger, og blir ansett som den dyktigste i Amati-familien. Det høye kvalitetsnivået som var etablert av hans forgjengere ble opprettholdt av Nicolò, i enkelte henseender forbedret. Rundt 1620 hadde han oppnådd en suveren posisjon blant fiolinmakerne i området, og var så og så uten egentlige rivaler. Etter en periode med økonomisk nedgang tok fiolinbyggingen seg opp igjen rundt 1640.

Etterspørselen var stor, og mange assistenter og lærlinger var innom Amatis verksted, deriblant Andrea Guarneri, sannsynligvis også Antonio Stradivari. Nicolò Amatis produksjon bestod stort sett av fioliner, men også noen få bratsjer og celloer. Som de andre instrumentmakerne i familien bygde han fioliner i forskjellig størrelse, fra 1628 den såkalte «store Amatimodellen». Forøvrig holdt han seg hovedsakelig til det samme konseptet som hans bestefar Andrea introduserte, og som alle i familien mer eller mindre var tro mot. Nicolò Amatis instrumenter vurderes som elegant i designet og med en klar og myk tone. Overflatebehandlingen er av førsteklasses kvalitet, og tenderer mot en gylden oransje farge.

Etter Nicolò Amatis død ble verkstedet overtatt av Nicolòs sønn Girolamo Amati (1649–1740). Girolamo fortsatte i samme spor som sine forgjengere, men den store fiolinen hans far hadde utviklet ble mer sjelden. I Girolamos periode begynte produksjonen gradvis å gå nedover, blant annet fordi konkurrenten Stradivari nå var i gang og tok store markedsandeler. I konkurransen mellom de to ble Amati overskygget av den mer berømte kollegaen, og av den grunn fikk han kanskje ikke den anerkjennelse han fortjente.

Klangpreferansene var i endring, og Stradivaris instrumenter, med den mer offensive og maskuline tonen i strykeinstrumentene, ble foretrukket. Dessuten var byggekvaliteten i Girolamo Amatis instrumenter ikke den samme som i Nicolò Amatis beste år, selv om tonekvaliteten fremdeles var utsøkt. I 1690-årene ble firmaet rammet av finansielle problemer som endte med en rettssak mot Amati. Han så seg derfor nødt til å gi opp virksomheten og flytte fra byen. Etter 18 år i byen Piacenza kom han tilbake til Cremona i 1715, der han levde resten av livet sammen med familien.

• Cremona
• Guarneri
• fiolin

• C. Chiesa/P.J. Kass: Survival of the fittest. The Strad, 107 (1996), 1296-1303
• L.C. Witten: The surviving Instruments of Andrea Amati. EMc, 10 (1982), 487-94