Algeries befolkning

Rundt 70 prosent av befolkningen er arabere og rundt 30 prosent er berbere. De fleste berbere lever i høylandet sørøst for Alger og i Ahaggar (nomadiske tuareger). Den europeiske befolkningen, som før 1962 talte over 1 million, har stort sett reist fra landet. Flere millioner algeriere lever i utlandet som fremmedarbeidere og flyktninger, de fleste i den tidligere kolonimakten Frankrike.

Den blodige konflikten som har preget Algerie siden 1990-årene, med blant annet attentater, terror og undertrykkelse, har gjort hverdagen vanskelig for befolkningen. Ikke minst gjelder dette kvinnene, som er under et voldsomt press fra fundamentalistisk hold for å innordne seg. «Moderne» kvinner som går i vestlige klær, søker utdannelse, er yrkesaktive og gir uttrykk for egne meninger, er spesielt utsatt. Selv om voldsutøvelsene har avtatt noe i forhold til midt i 1990-årene, har det også i første del av 2000-tallet funnet sted en rekke politiske drap. Anslagene over drepte siden borgerkrigen tok til varierer mellom 100 000 og 150 000.

Bosetningen er svært ujevnt fordelt. Rundt 95 prosent av befolkningen er bosatt på de nordligste 10–12 prosent av arealet. I Sahara er bare oasene bebodd. De sosiale forskjellene mellom byene og landsbygda er store, og sykdommer forårsaket av dårlige sanitære forhold og mangel på rent vann er utbredt. Tilstrømningen til byene er svært stor, og forårsaker både økonomiske og sosiale problemer. Største byer er hovedstaden Alger (2,8 millioner), Oran (910 000) og Constantine (450 000). Totalt bor rundt 74 prosent av befolkningen i byer (2021).

Algerie ble islamisert på 600-tallet. Rundt 99 prosent av befolkningen er sunni-muslimer; små ibadittiske grupper lever i M'zab i sør. Det finnes også enkelte små katolske menigheter.

Etter frigjøringen fra fransk kolonistyre i 1962 ble islam statsreligion. I 1984 ble islams rolle styrket ved at den konservative fløyen av FLN (Front de Libération Nationale) fikk flertall for å innføre islamsk familielovgivning. Etter politiske uroligheter i 1988 markerte fundamentalistiske grupper og partier seg som viktige deler av opposisjonen. Etter 1991 har landet opplevd borgerkrigslignende tilstander hvor ekstremistiske grupper har spilt en fremtredende rolle.

Offisielt språk er arabisk (standard- eller skriftarabisk). Dialektale varianter av arabisk er morsmål for om lag 80 prosent av befolkningen, mens rundt 20 prosent snakker ulike berberspråk (tamazight), hvorav det viktigste er kabylsk, med over 2,5 millioner brukere. En begrenset urban elite har fransk som daglig talemål.

Fransk er for øvrig et viktig sekundærspråk, og var lenge helt dominerende innen utdanning, administrasjon og næringsliv. Siden frigjøringen er det ført en aktiv arabiseringspolitikk av utdanning og administrasjon, men fransk er fortsatt sentralt i næringslivet, i høyere utdanning, i mediene og i moderne kulturliv. Blant utdannede mennesker utgjør fransk – eller en blanding av arabisk og fransk – en vesentlig del av det språklige repertoaret.

De siste tiårene har den berbisk minoriteten stadig mer høylytt krevd en offisiell plass for berbisk i det algeriske samfunnet. En lov innført i 1998 som forbød bruk av annet enn arabisk i det offentlige rom, vakte voldsomme reaksjoner, og siden 1999 har myndighetene vist en økende toleranse for berbisk i skole og administrasjon i berbiske områder. I 2004 fikk berbisk status som offisielt språk.

• Algerie
• Algeries forsvar
• Algeries nyere historie
• Algeries samtidshistorie
• Algeries politiske system
• medier i Algerie
• økonomi og næringsliv i Algerie