Litteraturen i Algerie er beslektet med litteraturen i Marokko og Tunisia, men har også særegne trekk, bl.a. fordi Frankrike hadde herredømme over landet i en svært lang periode. Også spansk og jødisk innflytelse har spilt en viktig rolle i algerisk kultur.
Franskspråklig litteratur
Hoveddelen av algerisk litteratur er skrevet på fransk. De første diktsamlinger og fortellinger skrevet av algeriere kom ut på slutten av 1800-tallet, men frem til ca. 1950 var litteraturen stort sett uselvstendig og preget av franske forbilder. Forfatterne gav uttrykk for hvor høyt de beundret fransk kultur og sivilisasjon, og hvor viktig det var å ta etter europeiske verdier. Dette var en ideologi Frankrike arbeidet svært aktivt for å spre i koloniene sine. Etter hvert som selvstendighetskampen utviklet seg, fikk likevel stadig flere forfattere et kritisk syn på kolonimakten. Mange la vekt på arabiske verdier, mens andre ville skape en algerisk identitet uavhengig både av det europeisk-kristne og det arabisk-islamske.
Blant romanforfatterne fra første halvdel av århundret kan nevnes Ben Chérif (1879–1921) og Abelkader Hadj Hamou (1891–1954). Men den viktigste skikkelsen i algerisk litteratur fra mellomkrigstiden er lyrikeren Jean Amrouche (1906–62), som var katolikk og tilhørte den kabylske folkegruppen. I årene omkring 1950 fikk mange betydelige forfattere sitt gjennombrudd: Mouloud Feraoun, Mouloud Mammeri, Mohammed Dib og Malek Haddad skrev hovedsakelig romaner, Jean Sénac var først og fremst lyriker, mens Kateb Yacine var en nyskaper innenfor både lyrikk og prosa. Disse forfatterne var alle engasjert i frigjøringskampen, men flere av dem ble kritisert fordi de var for mye opptatt av formelle problemer og ikke skrev litteratur som direkte tjente folket og revolusjonen.
Etter selvstendigheten
Etter selvstendigheten i 1962 har den litterære utviklingen ofte vært hemmet av politisk ufrihet og kulturell indoktrinering, dels fra makthaverne og dels fra den fundamentalistiske opposisjonen. Ikke minst regnes tiden umiddelbart etter uavhengigheten som en nedgangsperiode. Litteraturen var da dominert av tradisjonelle sosialrealistiske idealer. Den første i denne generasjonen som reagerte mot disse tendensene, var Rachid Boudjedra, som ofte behandlet religiøse og moralske tabuemner i en form inspirert av den pikareske romanen på 1700-tallet. Til samme generasjon hører Nabile Farès og Rachid Mimouni. Sistnevnte har i romaner og essayer angrepet ulike former for religiøs og politisk fundamentalisme. Beslektede holdninger finner man blant de unge forfatterne som stod frem i 1980-årene, bl.a. Tahar Djaout, Rabah Belamri og Malek Ouary.
Også forfattere som Mammeri og Dib skrev betydelige romaner i 1980-årene. De har dessuten, i likhet med flere andre, skrevet skuespill som er blitt fremført på festivaler o.l. eller oppført på teatre i Frankrike, ettersom det ikke finnes noen fast franskspråklig scene i Algerie. Den mest betydningsfulle franskspråklige dramatikeren i Algerie i 1980- og 1990-årene er Noureddine Aba, som ofte spilles i Frankrike, men aldri har vært oppført i hjemlandet. Hans orientering er humanistisk og internasjonal.
I den nyere algeriske litteraturen finnes mange kvinnelige forfattere. Bøkene deres rommer som regel en skarp kritikk av kvinnesynet i islam. Den mest markante skikkelsen er Assia Djebar, som fikk sitt gjennombrudd i 1967 og som i romaner, skuespill og essayer har beskrevet situasjonen for kvinnene i Algerie. De kvinnelige forfatterne som slo igjennom i 1970-årene, f.eks. Aïcha Lemsine og Zoulika Bourkortt, er ofte opptatt av spørsmål omkring kroppen og språket. Av nye navn fra 1980- og 1990-årene kan nevnes Leïla Sebbar, Myriam Ben, Malika Makeddem og Nina Bouraui. Fatima Gallaire har gjort seg mest bemerket med sine skuespill.
Til tross for mange problemer har det altså i Algerie utviklet seg en rik og spennende franskspråklig litteratur. Den gjenspeiler forfatternes mangetydige forhold til et språk som ikke er deres opprinnelige, men som de likevel må benytte for å nå ut med sine verk. Deres provokasjoner både mot europeiske verdier og mot islams moralsyn kan være sterke, og noen av dem har sett seg nødt til å dra i eksil på grunn av forholdene i hjemlandet. De moderne algeriske forfatterne uttrykker gjerne sitt opprør i en form som ligger nært opp til den franske nyromanen eller til annen avantgarde-litteratur. Et annet typisk trekk er at mange forfattere gjør seg bemerket både med skjønnlitteratur og med essayistikk av høy kvalitet. I Frankrike arbeider ledende forlag aktivt for å gjøre dem kjent, og algeriske forfattere har vunnet mange prestisjefylte litterære priser. Også utenfor den franskspråklige verden er man i ferd med å oppdage denne litteraturen, og mange bøker er blitt oversatt til en rekke språk, også norsk.