Alfons Mucha

Alfons Mucha ble født 1860 i byen Ivančice i den historiske provinsen Morava. Tsjekkia var på denne tiden underlagt Habsburg-styrte Østerrike-Ungarn og eksisterte som provinsene Böhmen (nå kalt Čechy) i vest, Morava i øst og sørøst, og Schlesien (nå kjent som Slezsko) i nordøst. Splittelsen av det slaviske folk som følge av kriger og nye regimer var noe som skulle bli en viktig kampsak for Mucha i løpet av hans virke.

Allerede som tenåring var Mucha dypt engasjert i politikk og kunst. Hans tidligste oppdrag som kunstner bestod i å lage illustrasjoner til satiriske, lokale tidsskrifter. Etter et møte med barokke veggmalerier av den tsjekkiske kunstneren Jan Umlauf ble Mucha motivert til å satse på en karriere som profesjonell maler. I 1878 søkte han seg inn på Kunstakademiet i Praha, men ble ikke tatt opp.

Mucha måtte bane seg vei gjennom hardt arbeid. Han flyttet til Wien i 1879 hvor han fikk jobb som assistent og tablå-maler ved et teaterfirma, men som følge av en brann mistet han jobben i 1881. Deretter tok Mucha arbeid som portrettkunstner i byen Mikulov, sør i Morava. Han ble ansatt av hertug Eduard Khuen-Belasi i 1883. Mucha utsmykket flere av hertugens familieeiendommer og fikk sponset både kunstreiser og studier frem til 1889.

Mucha studerte ved Kunstakademiet i München i 1885 og reiste videre til Paris våren 1887 for å studere ved Académie Julian. Utdanningen ble supplert med arbeid for forlag i både Praha og Paris.

I desember 1894 designet Mucha en plakat til teaterstykket Gismonda, og dette ble et vendepunkt i hans karriere. Plakaten viser skuespilleren Sarah Bernhardt i tittelrollen. Hun presenteres i helfigur, med en rikt utsmykket kjole med kappe og orkidékrans i håret. Bernhardt likte plakaten så godt at hun tilbød Mucha en seksårskontrakt. Fra første nyttårsdag 1895 var plakaten å se over hele Paris, og det videre arbeidet for Bernhardt åpnet mange dører for kunstneren.

Reklameplakater ble mer fargerike og kunstneriske i motivvalg fra midten til slutten av 1800-tallet. En av årsakene til dette var tilstrømningen av japanske tresnitt til det vestlige markedet etter at Japan åpnet opp for internasjonal handel i 1853. I tillegg hadde litografiet blitt en populær reproduksjonsmetode. Trykkemetoden ble først kjent på slutten av 1790-tallet takket være Alois Senefelder og tillot en svært effektiv produksjon av trykkplater samt trykk med stor detaljrikdom. Kunstnere som Henri de Toulouse-Lautrec benyttet mediet til å leke seg med sterke farger og dynamiske motiver på 1890-tallet.

Noe av det som gjorde at Muchas plakater skilte seg ut, var blant annet formatet han brukte: Mange av motivene er i helfigur og gjerne i 3:1 eller 3:2. I tillegg er skriften integrert i motivet, både som et bildeelement og stilmessig i bruken av dekorative fonter. I reklameplakaten for Bières de la Meuse (1897) er skriften arrangert slik at den danner en dekorativ bue over hovedfiguren.

Mucha brukte gjerne allegorier og mytiske figurer i sine motiver, noe som var vanlig i den akademiske kunsten. Men han var også inspirert av bysantinsk kunst, og flere av hans grafiske verk tar opp elementer fra mosaikker og ikonmalerier.

I 1896 tegnet Mucha en kontrakt med forlaget F. Champenois. De produserte reklameplakater og etiketter til mange ulike varer: sjokolader, parfymer og såper, i tillegg til tobakk, sjampanje, øl og diverse spiritus. Mange av Muchas mest kjente verk ble laget i løpet av tiden han jobbet for forlaget. Da kontrakten løp ut i 1904, ga ham dem rett til å fortsette å reprodusere trykkene hans. Han mente at skjønnhet kunne forbedre livskvaliteten, og at kunstnernes viktigste oppgave var å berike menneskers hverdag med vakre kunstverk.

Muchas design fikk også utfolde seg andre steder enn på papir. Til teaterstykket Medusa (1898) skisserte han et slangearmbånd inspirert av sin egen plakat. Designet ble brakt til smykkemakeren Georges Fouquet som produserte armbåndet i gull, emalje og edelstener, med en matchende ring. Dette satte i gang et flerårig samarbeid. Under verdensutstillingen i Paris i 1900 utstilte Fouquet en hel smykkekolleksjon ved hjelp av Mucha. Samarbeidet ledet også til åpningen av Boutique Fouquet i 1901, en smykkebutikk med eksklusivt interiør i art nouveau-stil. Mucha hadde designet hele butikkens inventar, inkludert møbler, ornamenter og lysarmatur, i tillegg til butikkfasaden.

Mellom 1904 og 1909 reiste Mucha til USA flere ganger. Her fikk han også flerfoldige oppdrag – fra å lage plakater for skuespillerne Leslie Carter og Maude Adams, til å designe teaterkulisser og kostymer. Mucha var en av de første kunstneren som opplevde å få sitt navn etablert som en merkevare. Da han i 1906 laget etiketter til såpebokser for Armour & Co, ble en av såpene kalt «Savon Mucha».

Art nouveau hadde nådd sitt høydepunkt rundt år 1900, og i tiden som fulgte, skiftet Mucha sitt fokus. Fra 1911 ble kunsten nasjonalromantisk i økende grad. Flere plakater fra denne tiden fremstiller kvinner i stedsspesifikke folkedrakter, og i enkelte verk er den slaviske folkeånden personifisert under navnet Slavia.

Mens han jobbet i USA, ble Mucha drevet mot en visjon som lenge hadde ligget på vent: en serie med malerier om det slaviske folkets historie. I 1910 vendte han tilbake til Tsjekkia. Mucha hadde fått i oppdrag å utsmykke borgermesterens hall i Prahas kommunehus. Disse maleriene bærer preg av det kommende prosjektet, både i motivvalg og stil. Mucha gikk nemlig rett i gang med Det slaviske epos da utsmykningene var ferdigstilt. I 1911 flyttet han til slottet Zbiroh i Vest-Böhmen for å ha god plass til å lage de monumentale lerretene.

Arbeidet med prestisjeprosjektet pågikk fra 1912 til 1926, og de største verkene i Det slaviske epos måler 6 × 8 meter. Serien består av 20 oljemalerier som viser ulike hendelser i det slaviske folks historie helt tilbake til reformasjonstiden. Verkene inkluderer dessuten hendelser som foregikk i prosjektets sanntid, for eksempel første verdenskrig og slaviske nasjoners frigjøring fra Østerrike-Ungarn. Verksserien demonstrerer Muchas ferdigheter som akademisk maler i alt fra stemningsfulle landskaper, detaljerte interiører og uttrykksfulle portretter.

Muchas mål var, på den ene siden, å motivere sine landsmenn ved å vise slaviske folks bidrag i den kulturelle og kunstneriske utviklingen i Europa. Men han ville også at de skulle lære av sin historie. Dermed skildrer mange av motivene krigens grusomheter eller harde tider som konsekvens av krig.

I oktober 1918 ble de tsjekkiske provinsene frigjort fra Østerrike-Ungarn og samlet under republikken Tsjekkoslovakia. Staten hadde et behov for nye pengesedler og frimerker, og Mucha stilte seg til disposisjon. Designet til den første serien frimerker var ferdigstilt innen et døgn og ble lansert allerede 18. desember 1918. Serien viser Prahas slott med en sol som bakteppe. Etter hvert fikk Mucha også designe offisielle nasjonale emblemer samt tjenesteuniformer.

Muchas nasjonale lojalitet, i tillegg til hans høye verv i frimurerlosjen, gjorde ham til en målskive under nazistenes okkupasjon av Tsjekkoslovakia i 1939. Han var blant de første som ble tatt inn til forhør av Gestapo 15. mars.

I månedene etter løslatelsen var Mucha preget av svært dårlig helse. 14. juli 1939 døde han av lungebetennelse. Han etterlot da noen uferdige memoarer, påbegynt i 1938, og skisser til et nytt monumentalprosjekt: De tre tidsaldere (1936–1938). Verket skulle bestå av tre malerier som sammen dannet et stort triptyk. Muchas notater avslører at han ville formidle et budskap om håp til det europeiske folk.

Byen Praha tar nå hånd om mange av Muchas utsmykninger. I tillegg ivaretas vesentlige deler av hans samling, inkludert personlige notater og skisser, i en familiestiftelse som ledes av barnebarnet, John Mucha (sønn av Jiři Mucha). I 1902 utga Mucha en bok med 72 maler bestående av mønstre, dekorative fonter og skisser. Han ønsket at andre skulle dra nytte av hans ideer og design. Mange europeiske kunstskoler har siden brukt publikasjonen som del av skolepensum.

• grafikk
• kunst
• plakat
• historiemaleri

• Bade, Patrick. Alphonse Mucha. Kent: Grange Books. 2005
• Sato, Tomoko. Mucha: The Family Collection. Praha: Mucha Foundation Books. 2022

• Mucha-stiftelsen