russisk forfatter; studerte matematikk og fysikk ved universitetet i Rostov. Han ble innkalt til krigstjeneste i 1941, og ble kaptein i artilleriet. I 1945 ble han arrestert for kritikk av Stalin i brev til en venn og dømt til 8 års hardt straffarbeid i konsentrasjonsleir. Han ble løslatt i 1953, men samtidig dømt til evig forvisning til en landsby i Kasakhstan. Rehabilitert etter 20. partikongress 1956. En dag i Ivan Denisovitsj' liv ble i 1962 med Khrusjtsjovs tillatelse trykt i tidsskriftet Novyj mir (norsk overs. 1963, filmatisert 1970). Fortellingen, som skildrer livet i stalintidens konsentrasjonsleirer, vakte sensasjon i Sovjetunionen og gjorde Solzjenitsyn verdensberømt. Hans nye fortellinger, En hendelse på stasjonen Kretsjetovka, Matrjonas gård (1963; norsk overs. To noveller, 1964) og Til sakens beste (1963, norsk overs. 1972), ble skarpt angrepet av den partitro kritikken for sine krasse skildringer av forhold under krigen, av russiske utkantstrøk, korrupsjon og pampevesen. Med disse verkene regnes han som grunnleggeren av landsbyprosaen.
Etter fortellingen Sakhar Kalita (1966, norsk overs. 1972) fikk han ikke utgi flere verker i Sovjetunionen, og 1967 sendte han et bitende protestbrev til forfatterforbundets 4. kongress. I 1964 ble Skisser og små fortellinger utgitt i Vesten. Romanen Kreftavdelingen, opprinnelig antatt av Novyj mir, ble stanset av forfatterforbundet og utkom så på russisk i Vest-Tyskland 1968 (norsk overs. 1969–70). Samme år kom også I første krets (norsk overs. 1971). Begge bøkene bygger på hans personlige opplevelser som fange. I 1969 ble Solzjenitsyn ekskludert av forfatterforbundet.
I 1970 ble Solzjenitsyn tildelt Nobelprisen i litteratur. Solzjenitsyn ble utsatt for kraftige angrep etter pristildelingen, men fortsatte ufortrødent sitt forfatterskap, skrev sitt Nobelforedrag (1970, norsk overs. 1974) og Åpent brev til Sovjetunionens ledere (1973), og utgav første bind i en romanserie om Russlands nyere historie, som begynte med første verdenskrig, August 1914 (Paris 1971, norsk overs. 1972). Så fulgte GULag-arkipelet (Paris 1973–76, norsk overs. 1974–76), sagaen om de sovjetiske konsentrasjonsleirene, basert på et overveldende materiale og på personlige opplevelser.
I 1974 ble Solzjenitsyn tvangssendt til Vesten, og bosatte seg i 1976 i USA. I eksil utgav han bl.a. Kalven som sloss med eika (1975, norsk overs. 1978), en selvbiografisk skildring av sovjetisk litteraturpolitikk 1961–74, Lenin i Zürich (1975, norsk overs. 1977) og Det røde hjul (1983), de to siste fortsettelser av serien om moderne russisk historie. Serien ble avsluttet med tobindsverket April 1917, om slutten på tsartiden. Særlig etter at han forlot Sovjetunionen, kritiserte han i intervjuer, artikler og taler skarpt de vestlige, pluralistiske demokratier, der friheten f.eks. i pressen etter hans oppfatning brukes på en uansvarlig og destruktiv måte. Opp mot Vestens kravmentalitet og velferdsstat setter Solzjenitsyn en kristen, nærmest autoritær stat, som stiller strenge etiske krav til mennesket, og der det ikke eksisterer politiske partier som bare beiler til menneskenes slette egenskaper.
Etter Sovjetunionens oppløsning i 1991 så ikke Solzjenitsyn lenger noen grunn til å bo i utlandet. Han levde nokså tilbaketrukket etter hjemkomsten til Russland i 1994 og hadde liten eller ingen innflytelse på russisk åndsliv etter at han vendte tilbake.