Al-Qaida på Den arabiske halvøy

Den arabiske halvøya har alltid spilt en viktig rolle i al-Qaidas mytologi, og særlig fra august 1990 da USA etablerte militærbaser i Saudi-Arabia under opptakten til Golfkrigen. I 1996 erklærte for eksempel Osama bin Laden jihad mot amerikanerne på Den arabiske halvøy og begynte å bygge opp et militant nettverk der.

Organisasjonsbyggingen i Saudi-Arabia gikk likevel sakte for al-Qaida de første årene, og ingen vellykkede aksjoner ble gjennomført på 1990-tallet. Flere plott ble avverget av saudi-arabisk politi og etterretning i denne perioden. Dette gjorde at al-Qaida først og fremst prioriterte Saudi-Arabia som en sfære for rekruttering og pengeinnsamling fra 1998 istedenfor et område for væpnet konflikt, og i 2001 var opptil 70 prosent av rekruttene i al-Qaidas afghanske treningsleirer saudi-arabere. Disse rekruttene var i stor grad fra det lavere til midterste sjiktet av den saudiske middelklassen, hadde lavere utdanning, var tidlig i tyveårene og kom fra urbane sentere som Riyadh, Mekka og Jeddah istedenfor fra den rurale periferien i Saudi-Arabia.

Mens bin Laden og al-Qaida nedprioriterte aksjoner i Saudi Arabia fra 1998 til 2001, endret dette seg etter terrorangrepene 11. september 2001 da al-Qaida mistet Afghanistan som frihavn etter den amerikanske invasjonen i oktober 2001. Fra oktober 2001 kunne ikke al-Qaida lengre ta imot saudi-arabiske rekrutter samtidig som pengestrømmen fra rike saudi-arabere nå ble sporet opp og stanset.

Fra slutten av 2001 begynte press gradvis å bygge seg opp nedenfra da saudi-arabiske militante ønsket å vende tilbake til kongedømmet for å gjennomføre aksjoner der. I begynnelsen av 2002 beordret bin Laden saudi-araberne i al-Qaida til å vende hjem.

I begynnelsen av 2002 var det flere jihadistiske og islamistisk militante nettverk og celler i Saudi-Arabia som arbeidet uavhengig av hverandre. Nettverket til saudi-araberen Abd al-Rahim al-Nashiri og nettverket til Yusuf al-Uyayri var de som hadde sterkest tilknytning til sentralledelsen av al-Qaida. Al-Nashiri hadde samarbeidet med bin Laden siden 1990-tallet og stod bak bombingen av USS Cole, mens al-Uyayri var al-Qaida-veteran og instruktør i organisasjons afghanske treningsleirer. Disse nettverkene arbeidet uavhengig av hverandre til tross for deres kobling til bin Laden.

Likevel var det Uyayri-nettverket som la grunnlaget for dagens AQAP, og Uyayri rekrutterte et stortstilt militant nettverk som ble både organisert og trent i perioden 2002–2003. Samtidig etablerte han kontakt med og knyttet seg til de resterende militante cellene i landet. Særlig viktig for rekrutteringen var det eksisterende Afghanistan-nettverket, og Uyayri siktet seg systematisk inn på gruppen av hjemvendte saudi-arabiske fremmedkrigere.

En annen faktor som bidro til at Uyayri lyktes i så stor grad med å bygge opp al-Qaida i Saudi-Arabia, var hans tidlige bruk av internett for informasjons- og propagandaspredning. Uyayri opprettet for eksempel Senter for islamske studier og forskning som fungerte som et saudi-arabisk forlag for jihadistisk propaganda og støtte til den globale jihadistbevegelsen generelt og al-Qaida spesielt.

Fram til midten av 2003 omtalte gruppa seg først og fremst som Mujahidin på Den arabiske halvøy, og navnet al-Qaida på Den arabiske halvøy ble først brukt i november samme år.

I midten av 2003 bestod al-Qaida i Saudi-Arabia av rundt 50 militante som utgjorde kjernen, og et bredere nettverk av mellom 300 og 700 personer som var klare til å ta til våpen. 12. mai 2003 gjennomførte AQAP sitt første store angrep da selvmordsbombere angrep et boligkompleks for utlendinger i Riyadh som drepte 35 mennesker og skadet over 160.

Angrepet innledet en voldsbølge i Saudi-Arabia og en væpnet konfrontasjon mellom styresmaktene og jihadistene. Uyayri ble drept i en skuddveksling med saudiske sikkerhetsstyrker 2. juni 2003. Med Muhammad Al Muqrin som ny leder gjennomførte AQAP flere angrep fra 2004 mot myndighetsbygg, høytstående tjenestemenn, saudisk politi samt utlendinger. Den amerikanske helikopteringeniøren Paul Marshall Johnson Jr. ble blant annet kidnappet i juni 2004 og senere halshugget av AQAP.

Saudi-arabiske myndigheter fikk så overtaket i perioden august 2004 til mai 2005 da det resterende lederskapet ble likvidert, inkludert Al Muqrin og hans etterfølger Sa'ud al-Utaybi. Selv om enkeltceller bestod, var AQAP fragmentert og svekket. I 2005 klarte for eksempel gruppa bare å gjennomføre to mindre angrep mot sikkerhetsstyrkene, og i 2006 begynte skyteepisodene å ta slutt. Likevel klarte gruppa å gjennomføre spektakulære om sporadiske angrep som drapet av fire franske turister i 2007.

AQAP oppstod på ny i januar 2009 da den saudi-arabiske og jemenittiske delen av al-Qaida slo seg sammen. På grunn av den saudiske sikkerhetskampanjen ble AQAP i stor grad basert på den jemenittiske delen av nettverket. AQAP har lenge vært regnet som den mest aktive delen av al-Qaidas gjenværende nettverk, ved siden av al-Qaida i Maghreb (AQIM).

AQAP er også regnet som den største trusselen mot vestlige mål. Likevel har det vært strategiske uenigheter mellom sentralledelsen av al-Qaida og det jemenittiske lederskapet. Etter etableringen av AQAP i Jemen valgte for eksempel filialens to ledere Qasim al-Raymi og Nasir al-Wuhayshi militære konfrontasjoner med de jemenittiske styresmaktene i håp om etableringen av en islamsk stat der. Bin Laden derimot, klok av skade etter erfaringene i Irak, påpekte at AQAP først måtte etablere de jemenittiske stammenes tillit. Som i Irak mente bin Laden at den jemenittiske filialen heller burde angripe amerikanske mål.

Likevel tyder lite på at bin Laden klarte å påvirke de strategiske valgene til al-Wuhayshi, som etablerte paraplyorganisasjonen Ansar al-Sharia. Målet til Ansar al-Sharia var å fortsette angrep mot jemenittiske styresmakter istedenfor terrorangrep i vesten. Som sådan klarte gruppa å erobre flere sør-jemenittiske byer hvor den etablerte flere emirater.

• al-Qaida
• terrorisme
• Krigen i Jemen
• Jemens samtidshistorie

• Hegghammer, Thomas (2010): Jihad in Saudi Arabia: Violence and Pan-Islamism since 1979. Cambridge University Press.