Afrodite fra Kyrene. Termemuseet i Roma.
Afrodite. (hos romerne Venus), grekernes gudinne for kjærlighet, skjønnhet og fruktbarhet, datter av Zevs og Dione; etter andre sagn var hun steget opp av bølgene (tilnavn Anadyomene) eller av havets skum (gr. afros). Afrodite hører sammen med asiatiske fruktbarhetsgudinner, særlig Astarte hos fønikerne og Istar hos babylonerne. Hennes eldste kultsteder var antagelig Kypros (alt hos Homer kalles hun derfor Kypris, 'den kypriske') og den lille øya Kythira, sør for Peloponnes. Derfra bredte hennes kultus seg ut over hele den greske verden, ikke minst Sicilia; fra Sør-Italia kom hun til Roma (her særlig dyrket som Venus Erycina, dvs. fra Eryx-fjellet på Vest-Sicilia).
Hun skjenker skjønnhet, hun er selv vidunderlig vakker (hun eier «skjønnhetsbeltet», har tilnavnet «den søtt smilende») og er tilsvarende etterstrebt. Hennes ektefelle er smedenes gud, den halte Hefaistos (Vulcanus), men krigsguden Ares (Mars) er henne mer kjær, og med ham har hun bl.a. sønnen Eros. Også dødelige unner hun sin kjærlighet (Adonis; Aeneas er hennes sønn med trojaneren Ankhises). Også Harmonia, Priapos, Hermafroditos nevnes som hennes barn. Hun ledsages ofte av guddomsmakter som er henne lik i vesen: Khariter (lat. gratier), Horaer (årstidene), Pothos (savn), Himeros (lengsel), Hymenaios (bryllupsgud) eller Peitho (overtalelsens gudinne). Hennes allmakt i naturen symboliseres ved særlig fruktbare eller vakre dyr (due, hare, spurv, også svane) og skjønne blomster (rose, myrt, eple, anemone; hun fikk tilnavnet Antheia, 'blomstenes gudinne'). Også over havet hersker hun (hun gav god seilas).
Skildring i sagn. Gresk diktning behandler ofte Afrodite. Ifølge Hesiod hørte hun til urgudene som eksisterte før Zevs og olympierne tok makten. I sagnet spiller hun en viktig rolle som den som gav støtet til trojanerkrigen: Hun lokket Helena og Paris til deres forbindelse (Paris hadde tilkjent henne skjønnhetsprisen da hun trettet med Hera og Athene om hvem som var den vakreste; som lønn fikk han Afrodite til å hjelpe seg i sitt kjærlighetseventyr). Under kampen ved Troja stod hun på trojanernes side, men da hun selv grep aktivt inn i striden, ble hun såret av Diomedes; hun reddet seg på Ares' vogn hjem til Olympen. Gjennom Aeneas lever hennes etterkommere videre på jorden, og gjennom julierne når de opp til den romerske keisertrone (se Caesar).
Afrodite i antikkens kunst
Afrodite fra Melos (Venus fra Milo), Louvre
Det finnes en rekke fremstillinger av Afrodite, både på vaser, speil o.l. og i skulptur. En av de eldste er den såkalte
Afrodite fra Fréjus (ca. 400 f.Kr., Louvre), det første store eksempel på en så godt som naken, stående kvinnestatue, et kvinnelig motstykke til Polykleitos'
Doryforos. Ca. 340 f.Kr. vant Praxiteles berømmelse for sin nakne
knidiske Afrodite, som er kjent fra en rekke kopier (den beste i Vatikanet) og muligens også den vakre, delvis påkledde
Afrodite fra Arles (Louvre), mens
Afrodite fra Capua kan være utført av en elev. Fra hellenistisk tid kjennes en rekke Afrodite-statuer, bl.a.
den kapitolinske Afrodite (Roma),
Afrodite Medici (Firenze), den relativt nylig funne
Afrodite fra Kyrene (Termemuseet, Roma) og den mest berømte av alle,
Afrodite fra Melos (
Venus fra Milo, Louvre), som ble funnet 1820. En Afrodite-torso, funnet på Sicilia, tilhører Nasjonalmuseet/Nasjonalgalleriet.