Afrikas Horn
Natur og klima
Afrikas Horn er en fjellørken i nordøstlige Afrika, like nord for ekvator. De høyeste toppene ligger i Simienfjellene. Afrikas Horn danner en stupbratt fjellvegg mot Rødehavet og faller bratt mot Indiske hav.
Afrikas Horn har vesentlig vestlige vinder. Høydeområdene i Djibouti, Etiopia og Somalia har monsunregn, mens lavlandet lenger øst ligger i regnskyggen og har arid klima. Rødehavskysten har nær verdens høyeste temperatur.
Politiske forhold
Hornet er et geografisk definert område, men mest sett under ett i tilknytning til konflikter. Også Sudan, Sør-Sudan, Kenya og Uganda regnes ofte med i konfliktbildet rundt Afrikas Horn. Grunnet den strategiske beliggenheten ved Rødehavet og Adenbukta har stormaktene lenge kivet om innflytelse på Afrikas Horn. I kolonitiden la Italia under seg Eritrea. Fra kysten forsøkte de så i 1896 å underlegge seg Etiopia. Det første hærtoget mislyktes, men i 1935 invaderte Italia på nytt, og de neste seks årene var Etiopia underlagt Romas kontroll. Somalia ble delt mellom Storbritannia, Italia og Frankrike.
Etter andre verdenskrig og Benito Mussolinis fall i Italia, ble Etiopia og Eritrea en føderasjon. Da Eritrea ble gjort til en provins av Etiopia i 1961, brøt den første eritreiske uavhengighetskrigen ut. De to somaliske koloniene ble forent som selvstendig republikk i 1960. Fransk somaliland, Djibouti, ble selvstendig i 1977.
Under den kalde krigen var Afrikas Horn et strategisk viktig område. Den stormaktspolitiske dimensjonen i 1960- og 1970-årene hadde utspring i regionens militærstrategiske beliggenhet. Denne var først og fremst knyttet til den viktige sjøveien gjennom Rødehavet og Suezkanalen, etter hvert også den relative nærheten til Golfen og konfliktene der. General Muhammed Siad Barre tok makten i Somalia i et militærkupp i 1969, og erklærte at landet skulle være en sosialistisk republikk. For Sovjetunionen ble han en naturlig alliert. USA støttet på sin side regimet til den etiopiske keiseren Haile Selassie. Da den marxistiske Derg-bevegelsen tok makten i Etiopia i 1974, skiftet Sovjetunionens fokus til Etiopia. Det førte til at både Sovjetunionen, og etter hvert Cuba, støttet Etiopias krig mot Somalia i 1977, kjent som Ogaden-krigen. USA endret også sine allianser på Hornet, og støttet fra og med Ogaden-krigen Somalias Siad Barre.
Den sovjetiske militære støtten til Etiopia gjorde også landet i stand til å trappe opp krigen mot Eritrean People's Liberation Front (EPLF) i Eritrea. Kubanerne, som i utgangspunktet hadde gitt sin politiske støtte til eritreernes frihetskamp, avholdt seg fra direkte engasjement i denne konflikten, men sovjetiske offiserer og rådgivere deltok. EPLF var den dominerende eritreiske frigjøringsbevegelsen og frigjorde store deler av landet i 1980-årene. Samtidig med frigjøringskrigen i Eritrea grep også andre nasjonale grupper i Etiopia til våpen mot det amhara-dominerte sentralstyret, deriblant oromo-folket; en av de største folkegruppene.
Etter den kalde krigen
Også i Tigray-provinsen ble en effektiv gerilja, Tigre People's Liberation Front (TPLF), bygget opp. TPLF samarbeidet politisk og militært med EPLF med det felles mål å styrte det etiopiske regimet under diktatoren Mengistu Haile Mariam. Det lyktes i 1991, da sammenslutningen Ethiopian People's Revolutionary Democratic Front (EPRDF) inntok den etiopiske hovedstaden Addis Abeba. Dermed tok et TPLF-dominert styre over makten i Etiopia. I 1993 ble Eritrea en selvstendig stat etter en FN-overvåket folkeavstemning.
Forholdet mellom Eritrea og Etiopia var godt de første årene, men etter hvert som Eritrea utviklet sin egen nasjonale plattform, vokste det frem politiske uoverensstemmelser og motsetninger mellom de to landene. En hovedbekymring for Etiopia var mulighetene for adgangen til havet; med Eritreas selvstendighet mistet Etiopia sine to havnebyer Assab og Massawa. I 1998 brøt det ut en grensekrig mellom Eritrea og Etiopia, som varte i to år. Først i 2018 ble det inngått en endelig fredsavtale mellom Etiopia og Eritrea.
Også krigen i Somalia skulle prege Hornet i 1990-årene. Fra 1991 har det vært flere væpnede konflikter i Somalia. I løpet av 1990-tallet sto både en FN-styrke og etter hvert en amerikanskledet styrke i landet. Den regionale organisasjonen Inter Governmental Authority on Development (IGAD) avholdt i 1998 en konferanse som valgte Somalias første legale regjering siden president Barre flyktet i 1991. Deretter ble det på initiativ fra Djiboutis president avholdt en nasjonal forsoningskonferanse i Djibouti i 2000. Utbryterstatene Somaliland (som erklærte seg selvstendig i 1991) og Puntland (erklært selvstendig i 1998) nektet å delta. Konferansen vedtok å opprette en nasjonalforsamling for en overgangsperiode, og denne møttes første gang i august, og valgte en president. Høsten 2000 ble også en overgangsregjering etablert. Den politiske prosessen førte fram til at en ny regjering kunne etableres inne i Somalia i 2005, for første gang siden 1991.
Men Somalia var på ingen måte stabilt. I 2006 fyltes maktvakuumet av de islamske domstolene. Dette førte til at Etiopia, som også søkte å slå ned et internt opprør i Oromo-provinsen som grenser til Somalia, invaderte. Det lyktes Etiopia å ta Mogadishu, og gjeninnsatte en IGAD-støttet regjering, men grunnlaget var nå lagt for islamistgruppen Al-Shabaab, som hadde fungert som en milits for domstolene. Al-Shabaab tok raskt kontroll over store deler av det søndre Somalia. IGAD-landene fikk etter hvert mandat fra Den afrikanske union, og siden FN til å opprette en stryke som skulle sikre regjeringen i Mogadishu. Styrken, kjent som AMISOM, har i hovedsak soldater fra Uganda, Burundi, Etiopia og Kenya. I 2012 kunne Somalia avholde sitt første presidentvalg, men Al-Shabaab har fortsatt å være et sikkerhetsproblem i både Somalia, og etter hvert nabolandene.
Konsekvenser av uro
Drøye fire tiårs omfattende militære konflikter på Afrikas Horn bidro til å gjøre regionen til en av kontinentets minst utviklede. Omfattende ressursbruk på militære formål, materielle ødeleggelser som følge av krigføring samt flere perioder med alvorlig tørke har til sammen bidratt til at samtlige stater på Afrikas Horn har vært, og fortsatt er, sterkt avhengig av utenlandsk bistand.
En av de alvorligste sultkatastrofene fant sted i Etiopia i 1984–1985, med gjentakelse i Etiopia og Somalia i 1991–1992 og tidlig på 2000-tallet. Matmangelen var da mest prekær i Etiopia og Eritrea, hvor krigen bidro til den alvorlige situasjonen. Særlig alvorlig var matvaresituasjonen i Eritrea, etter at flere hundre tusen var drevet på flukt under den etiopiske innmarsjen. Krigen mellom Eritrea og Etiopia medførte store tap av menneskeliv på begge sider, og betydelige materielle ødeleggelser i Eritrea. Det er anslått at 100 000 mennesker ble drept i krigen, omtrent like mange på begge sider.
Kampene våren og sommeren 2000 falt sammen med en alvorlig hungersituasjon. Krigen bidro dermed til å forsterke den humanitære katastrofen i hele Eritrea og store deler av Etiopia. Det er anslått at rundt trekvart million eritreere ble drevet på flukt under krigen, de fleste vest i landet. Ifølge FN var om lag halvparten av hele Eritreas befolkningen rammet av den humanitære krisen høsten 2000. I Etiopia var rundt 10 millioner mennesker berørt av tørke og sult høsten 2000. Området var på nytt rammet av tørke i 2002 og 2004.
På grunn av konfliktene har Afrikas Horn siden 1970-årene vært blant de områder av verden med flest flyktninger, og Etiopia og Sudan har tilhørt de største mottakerne av flyktninger i Afrika. De siste årene har disse landene særlig tatt imot flyktninger fra Sør-Sudan, Eritrea og Somalia. Området er også opphavsted for flyktninger, særlig Somalia, Etiopia og Eritrea. De aller fleste av flyktningene fra disse landene oppholder seg i regionen.
I 1986 ble en regional samarbeidsorganisasjon, Inter-Governmental Authority on Drough and Development (IGADD; fra 1996 Inter-Governmental Authority on Development, IGAD), etablert for å samordne arbeidet mot tørke og forørkning. Organisasjonen har i sitt arbeidsområde inkludert politiske anliggender som har relevans til matvaresikkerhet og regionalt samarbeid, derunder sikkerhetspolitikk. Et hovedanliggende for IGAD har vært forhandlinger rundt den nye staten Sør-Sudan, etter at ny borgerkrig brøt ut i 2013. IGAD var i 2019 aktive i meglingen mellom militærrådet og demonstranter i Sudan.
Medlemmer av IGAD er Djibouti, Eritrea, Etiopia, Kenya, Somalia, Sudan, Sør-Sudan og Uganda. IGADs hovedkvarter er lagt til Djibouti.
.jpg){kind=link}
Kommentarer (2)
skrev Lars Jacobsen
Under bildet av Siad Barre og Haile Selassie står det Somalia invaderte Ogaden i 1997, men det skal vel være 1977?
svarte Erik Bolstad
Takk!
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.