Afrika – selvstendigheten. Det selvstendige Afrika bestod etter hvert av vel femti stater – med til dels svært forskjellige utgangspunkt og forutsetninger, og bare de færreste hadde en moderne administrativ og økonomisk sektor. De beste forutsetningene hadde enkelte av de britiske og franske koloniene med en sterk middelklasse og en forholdsvis bredt sammensatt økonomi, som Ghana og Nigeria, Elfenbenskysten og Senegal, de noe mer industrialiserte landene Sør-Afrika og Zimbabwe, samt de nordafrikanske landene. Flere av de afrikanske statene hadde gode naturgitte forutsetninger gjennom store naturressurser, både innen gruve- og landbrukssektoren, blant dem Angola, Kongo og Sør-Afrika. Etter hvert som olje ble funnet og utvunnet, innebar også dette for flere land en betydelig inntektskilde. Blant de tidligste oljeeksportørene var Algerie, Angola og Nigeria.
Etter selvstendigheten i 1960- og 1970-årene rådde det derfor betydelig optimisme når det gjaldt en rask og positiv utvikling i Afrika. Hjulpet frem av omfattende internasjonal utviklingshjelp skulle den politiske selvstendigheten gi økonomisk vekst og sosiale fremskritt.. Tiltakende økonomiske, politiske og sosiale problemer i 1970- og 1980-årene skapte økt pessimisme, og 1980-årene ble kalt «det tapte tiår» for utvikling i Afrika. 1990-årene var preget av både optimisme og pessimisme: optimisme pga. en omfattende demokratisering, pessimisme pga. en rekke nye konflikter og kriger, aids-epidemien og lav økonomisk vekst. Ved århundreskiftet ble det derfor stilt spørsmål ved om Afrika overhodet ville komme seg ut av sin dyptgripende og tilsynelatende vedvarende krise, hvor flere internasjonale satsinger på å sette ny fart i utviklingen av Afrika syntes å ha slått feil. Synspunktene på Afrikas utvikling etter selvstendigheten er sterkt varierende, både om de politiske valg som er tatt, og årsakene til at det ikke har gått som håpet og trodd. Men det hersker bred enighet om at Afrikas sosiale og økonomiske utvikling i andre halvdel av det 20. århundret kom til kort, både ut fra forventningene ved selvstendigheten og i forhold til andre deler av verden. Afrika har på de aller fleste områder sakket akterut; ikke bare har avstanden til de såkalt utviklede land i nord økt, men også andre regioner og land i sør har klart å nå et vesentlig høyere utviklingsnivå sosialt og økonomisk – med om lag samme utgangspunkt, og ikke alltid med de samme naturressurser som finnes i deler av Afrika. Særlig har flere asiatiske land i samme periode lykkes i å utvikle et velutbygd utdanningssystem og skape en bredt sammensatt næringsvirksomhet, med sosial og økonomisk vekst som resultat. Svært få afrikanske land, med mulige unntak for Botswana, Mauritius og de nordafrikanske statene, kan vise til sammenlignbare resultater. Nord-Afrika skiller seg på mange måter ut fra resten av Afrika, og i forhold til sosial og økonomisk utvikling er det vanlig å se på Afrika sør for Sahara og de fem forholdsvis industrialiserte arabiske statene ved Middelhavet hver for seg.
På enkelte områder, f.eks. jordbruksproduksjonen, har Afrika relativt sett svekket sin stilling siden 1960-årene, hvor særlig produksjonen av matvarer ikke har holdt tritt med befolkningsveksten. Dette skyldes ikke folkeveksten alene, men også at jordbruket er hardt rammet både av naturkatastrofer og kriger. Det er i mange land også ført en politikk som primært gavnet bybefolkningen, og som ytterligere har marginalisert landsbygda – og bl.a. ført til lave priser på bøndenes produkter. Forfall i infrastruktur, derunder veinett og transport, samt manglende kredittmuligheter, har bidratt til at landbruket har stagnert. Jordbruket har også lidd under sterke svingninger i råvarepriser på de internasjonale markedene. Mange afrikanske stater investerte etter selvstendigheten systematisk i den sosiale infrastrukturen, særlig skole- og helsestell, med betydelig fremskritt. Mot slutten av 1990-årene ble det i flere land imidlertid registrert tilbakegang på det sosiale området, bl.a. forventet levealder (vesentlig pga. aids-epidemien) samt lese- og skrivekyndighet. Tidligere investeringer i infrastruktur og industri forfalt også pga. manglende nasjonalt økonomisk rom for tilstrekkelig vedlikehold og utvikling – og med begrensede utenlandske investeringer. Som en følge av denne stagnasjonen og tilbakegangen i 1980- og 1990-årene var flesteparten av verdens minst utviklede land, og en voksende andel av verdens fattige, ved utgangen av århundret å finne i Afrika sør for Sahara.
Politiske forhold har bidratt til den forverrede situasjonen siden selvstendigheten: Store deler av Afrika har vært preget av mangel på demokrati og politisk stabilitet, med svakt funderte regimer og hyppige maktskifter – ofte gjennom militær inngripen. Den politiske kulturen som utviklet seg før og etter selvstendigheten var preget av eliter som overtok, og forsøkte å etterligne, det europeiske styresettet. Med manglende demokratisk tradisjon, utnyttet de nye elitene de statlige institusjonene til å fremme sin posisjon – som tilfellet hadde vært under kolonitiden. Bare få av de afrikanske statene var kulturelt homogene, og de færreste ledere hadde en solid maktbasis. Samtidig som de fleste afrikanske land adopterte en europeisk statsskikk ved selvstendigheten, søkte flere å utvikle mer genuint afrikanske modeller. Begge deler ble i praksis utnyttet til å samle mer makt på få hender. Ettpartistyre ble vanlig, med rent formelle gjenvalg av partiets ledere. Samtidig grep de militære makten i en rekke land – ofte under påskudd av å redde nasjonen fra inkompetente og korrupte politikere, uten selv å ha verken forutsetninger eller vilje til å styre landet bedre. Til tross for manglende demokrati og godt styresett, ble de fleste afrikanske land og regimer tilgodesett med betydelig utenlandsk bistand – økonomisk og militært. Dette skjedde så lenge den kalde krigen varte, og var dels ideologisk, dels militærstrategisk betinget. I andre halvdel av 1980-årene avviklet Sovjetunionen sine strategiske interesser i Afrika. Dette førte til at de alvorlige konfliktene i det sørvestlige Afrika – Namibias selvstendighet, krigen i Angola, og til slutt avvikling av apartheidstyret i Sør-Afrika – kunne løses. Som følge av den kalde krigens slutt opplevde Afrika i 1990-årene å bli ytterligere internasjonalt marginalisert, både fordi kontinentets strategiske betydning avtok og pga. konkurransen om internasjonal bistand; bistandsmidler gikk i betydelig grad til det østlige Europa. Særlig for USA, verdens største økonomi, ble størstedelen av Afrika ansett som lite betydningsfullt – både politisk og økonomisk.
Samtidig med den manglende sosiale og økonomiske utvikling festet det seg i verden utenfor Afrika et bilde av verdensdelen som dominert av katastrofer og kriser. Bildet er riktig i den forstand at Afrika har vært herjet av en lang rekke katastrofer, noen naturgitte (tørke og flom), andre menneskeskapte (kriger og flyktningstrømmer) – samt, og delvis som en følge av disse, spredning av dødelige sykdommer, fremfor alt aids og malaria. Både naturkatastrofer og kriger, men også den økonomiske krisen, har dertil bidratt til å true miljøet, bl.a. i form av jorderosjon og press på regnskog og truede arter, samt overbeskatning av fiskebestand. Disse negative forholdene har langt på vei overskygget flere positive sider ved utviklingen i Afrika, som i 1990-årene særlig lå på politisk plan, med gjennomgripende overgang fra autoritært (ofte militært) styre til demokratisk styresett. Flere land lykkes også i å gjennomføre økonomiske reformer som la grunnen for nødvendig vekst, og flere økonomiske indikatorer ved inngangen til det nye årtusen var bedre enn på lenge, men med store forskjeller mellom enkeltland, og enda større ulikheter innad i de fleste land. Afrika besitter imidlertid også store naturressurser som ennå ikke er fullt utnyttet, og som – brukt til sosial og økonomisk utvikling – fortsatt kan bidra til å bringe kontinentet fremover. En av Afrikas styrker ligger dertil i en rik kultur, med en verdifull kompetansearv, bl.a. innen jordbruk og medisin, som de senere år er blitt mer akseptert og verdsatt, og som kan bidra til fremskritt mer uavhengig av importert kunnskap som ikke alltid har vist seg like godt tilpasset afrikanske forhold.
Ved selvstendigheten ble en moderne statsforvaltning etter vestlig – eller østlig – mønster etablert i afrikanske land, med sterk sentralstyring og favorisering av bybefolkningen – hvor den politiske eliten fantes. Moderniseringsforsøket var særlig knyttet til forvaltning, infrastrukturutvikling og industrireising, og færre ressurser ble satset på utvikling av landsbygda, derunder økonomisk oppmuntring til bøndene og tilrettelegging for økt matproduksjon. Stor vekt ble også lagt på produksjon av varer for eksport, for å finansiere import til den moderne sektor. Derved klarte ikke landbruksproduksjonen å holde tritt med etterspørselen, hvilket førte til utarming av bygdene – og til rask urbanisering, som igjen medførte økt fattigdom og sosiale problemer i storbyene.
Mye av optimismen som ble skapt de første selvstendighetsårene, skyldtes entusiasmen som var knyttet til den politiske frigjøringen fra kolonistyre, ikke minst der frigjøringen kom etter væpnet kamp, oftest med bakgrunn både i radikale teorier og med konkrete løfter – som i Algerie, Kenya, Angola, Mosambik, Guinea-Bissau, Zimbabwe, Namibia, Eritrea og til dels Sør-Afrika. Optimismen ble underbygd gjennom innspill fra akademisk og politisk hold særlig i Europa, hvor en ved overføring av kapital og kompetanse – vesentlig i form av utviklingshjelp – så for seg at afrikanske stater på relativt kort tid skulle gjøre vesentlige sosiale og økonomiske fremskritt. Denne utviklingsoptimismen var i stor grad fundert i sosialdemokratisk likhetstenking, med mål om økonomisk vekst og sosial utjevning, som i Ghana og Tanzania. I andre land ble en kapitalistisk utviklingsvei valgt, med langt færre endringer i forhold til kolonitiden, som i Elfenbenskysten og Kenya. Enkelte land la en sosialistisk politisk teori til grunn, oftest med støtte fra østeuropeiske stater, til dels fra Kina og Nord-Korea. Dette gjaldt fremfor alt de land som hadde måttet kjempe en væpnet kamp for selvstendigheten som bare de sosialistiske statene ville yte direkte støtte til, eksempelvis Algerie, Angola, Mosambik og Zimbabwe. De fleste politiske eksperimenter satt ut i livet de første par tiårene etter selvstendigheten var bygd mer på europeiske ideer og erfaringer enn afrikansk tradisjon og innflytelse, ofte finansiert av utviklingshjelp. Afrika har nytt godt av utstrakt internasjonal støtte på mange områder, men har også fungert som et laboratorium og prøveområde for utviklingsteorier – som ikke alle har bidratt til en reell og bærekraftig utvikling. Utviklingen i Afrika har vist at erfaringer fra nord, politiske og økonomiske, ikke uten videre har latt seg overføre. Det samme gjelder satsingen på rask industrireising – igjen med internasjonal oppmuntring og bistand. Det manglet kapital og kompetanse til å drive industrien, som også ofte var dårlig integrert med resten av det økonomiske liv, og slik ble lite lønnsom. Utviklingsoptimismen fra 1960- og 1970-årene førte også til at mange prosjekter ble dimensjonert feil; de ble ofte for store, og dermed for kostbare for det enkelte land å drive – med den følge at kapasiteten ble dårlig utnyttet, og mange etter til dels kort tid avviklet. Fortsatt er Afrika den minst industrialiserte verdensdel, og derfor fortsatt avhengig av å produsere og eksportere råvarer. Selv om det finnes moderne sektorer i de største byene i praktisk talt alle afrikanske land, var Afrika på begynnelsen av 2000-tallet fortsatt strukturelt preget av denne arbeidsdelingen som ble etablert under kolonitiden – som en råvareprodusent og ferdigvareimportør. Det er diskutert om globaliseringen, med færre restriksjoner på handel og annet samkvem samt utviklingen av et nettverksbasert samfunn, vil bidra til å integrere Afrika i det moderne internasjonale samfunn eller ytterligere marginalisere kontinentet. Økonomisk liberalisering og utviklingen innen kommunikasjonsteknologi kan gavne Afrika, men har i liten grad gitt synlige utviklingsgevinster. Også Afrika er knyttet til de nye nettverkene, men bare deler av kontinentet – med fare for økt skille mellom stater, og ytterligere forsterkede skiller mellom urbane og rurale strøk, og mellom rike og fattige. Uavhengig av sektor er det akseptert at en jevnere fordeling av sosiale og teknologiske goder er en forutsetning for å bekjempe fattigdommen. Denne er stor både i byer og bygder i Afrika.
Årsakene til Afrikas manglende utvikling er sammensatte. Arven fra kolonitiden var et hinder for utviklingen, men er også i noen grad blitt brukt som en unnskyldning for afrikanske staters egen utilstrekkelighet. FNs generalsekretær Kofi Annan, selv fra Ghana, anklaget under OAU-toppmøtet 2000 Afrikas ledere for selv å være skyld i de fleste av kontinentets problemer. Likevel kan mange av årsakene spores til ulike sider ved den koloniale arven: kolonimaktene etterlot grenser som har skapt stater med til dels dyptgripende kulturelle (etniske) motsetninger, som igjen har gitt grobunn til politiske og militære konflikter. På det økonomiske området bærer Afrika fortsatt preg av de strukturelle rammer som ble lagt i kolonitiden. Bare få afrikanske land har klart å endre dette mønsteret. Mange afrikanske stater produserer og eksporterer fortsatt uforedlede råvarer, og mange er avhengig av bare én eller et fåtall råvarer – som São Tomé (kakao) og Burundi (kaffe). Dermed er afrikanske land svært avhengige av utviklingen andre steder i verden, fremfor alt i Europa og Nord-Amerika, og utviklingen av internasjonale handelsregimer. Afrika har lite industri utover småindustri for lokalt forbruk, og lite egen kapital til å utvikle denne sektoren. Derved skapes det lite merverdi gjennom viderebehandling av råvarer, og dette igjen bidrar til at Afrika har en etter folketallet uforholdsmessig liten andel av verdenshandelen. Fra 1970-årene har Afrika i tillegg pådratt seg et betydelig gjeldsproblem som har skapt enda mindre nasjonal handlefrihet, og som har bidratt til at de fleste stater, etter krav fra de internasjonale långiverne, har måttet underkaste seg en omstridt markedsliberalistisk restrukturering. Kravet om å innfri gjeldsforpliktelser har i flere land gått utover investeringer i den sosiale sektor. Utenlandsgjelden har også ført til en netto kapitaloverførsel fra Afrika til nord, ikke omvendt som det er behov for. Flere fattige land har krevd sletting av gjeld som en forutsetning for utvikling. I 1990-årene ble det også startet en prosess for at Afrika skal få økonomisk kompensasjon for slavehandelen. Ved siden av de økonomiske strukturer som ble lagt i kolonitiden og som fortsatt er til hinder for Afrikas utvikling, fremholdes også vedvarende psykiske skader. Gjennom innføring av europeisk styre og normer ble tradisjonelle afrikanske samfunn og systemer undergravd – og dermed ble også afrikansk tro på seg selv og sine kunnskaper, erfaringer og verdier underminert. Dette har hemmet utvikling av egne løsninger, bygd på afrikansk tradisjon og lokale behov.
Dårlig ledelse er en intern årsak til Afrikas mangelfulle utvikling. En annen hovedgrunn er at få land i Afrika har den politiske og administrative infrastruktur som kreves for å styre etter europeiske normer. Dette er dels en historisk arv fra kolonitiden. Enkelte land, som Ghana og Nigeria, hadde ved selvstendigheten en velutviklet fysisk infrastruktur, en høy utdanningsgrad og et godt økonomisk grunnlag, mens andre var svært dårlig forberedt på selvstendigheten. Dette gjaldt særlig de belgiske og portugisiske kolonier, der kolonimakten ikke ønsket å utdanne en nasjonal elite. I Belgisk Kongo var det ytterst få afrikanere med høyere utdanning da landet ble selvstendig. I Angola og Mosambik var situasjonen tilsvarende; der forlot i tillegg de fleste med utdanning (dvs. portugiserne) landet ved selvstendigheten. Afrikanske statsdannelser er derfor oftest svake. Enkelte land, som Liberia, Sierra Leone og Somalia, opphørte i 1990-årene i praksis å eksistere som reelle stater. Her, men også i mange andre land, har det bl.a. vært store svakheter forbundet med overholdelse av menneskerettighetene, og mange regimer har ikke stått til ansvar overfor befolkningen. I skjæringspunktet mellom den europeiske styringsmodellen med krav om legitimitet og etterrettelighet og den afrikanske tradisjonen med bl.a. krav om ansvar for storfamilie og klan, oppstår også et krysspress som har medført utbredt maktmisbruk, deriblant nepotisme og korrupsjon. Korrupsjon er et betydelig samfunnsproblem i Afrika.
Mens landene i nord under den kalde krigen langt på vei så gjennom fingrene med overgrep og fravær av demokrati i Afrika, stilte de i 1990-årene krav om innføring av flertallsstyre og demokrati, med økt ansvarliggjøring av politisk ledelse og statsforvaltning. Slike krav ble knyttet til tildeling av lån og bistand. Bak disse politiske kravene lå den europeiske/nordamerikanske idé om demokrati. Flere afrikanske stater forsøkte etter selvstendigheten å etablere politiske modeller som klart brøt både med kolonitidens styre og tradisjonelt afrikansk styresett, mens andre valgte en utviklingsvei som i liten grad brøt med fortiden – både politisk og økonomisk. Særlig ble Elfenbenskysten lenge sett på som en modellstat for en vellykket overgang til selvstendighet – basert på en kapitalistisk utvikling med opprettholdelse av tette forbindelser med den tidligere kolonimakten Frankrike. Likeledes ble Kenya lenge regnet som et godt eksempel på kapitalismens suksess i Afrika. Begge innførte imidlertid ettpartistyre – i likhet med de mange stater som valgte en utviklingsvei i mer sosialistisk retning.
Flere av disse hadde gjennomgått en sterk politisering som følge av væpnet frigjøringskamp. Dette preget den politiske utviklingen særlig i de tidligere portugisiske koloniene, fremfor alt Angola, Guinea-Bissau og Mosambik, men også i land som Algerie og Zimbabwe. Andre slo inn på en sosialistisk kurs etter østeuropeisk modell uten en tilsvarende historisk erfaring, mer som et politisk eksperiment. I Benin, Kongo, Komorene, Madagaskar og Etiopia ble marxist-leninistiske folkerepublikker etablert, sistnevnte som følge av omfattende militær støtte fra Sovjetunionen og Cuba under krigen mot Somalia i 1977. Også andre stater forsøkte å etablere sosialistiske utviklingsmodeller, men mer etter sosialdemokratisk mønster, med vekt på sosial utvikling og økonomisk utjevning – som Guinea, Tanzania og Zambia. Særlig Tanzania gikk langt i å gjennomføre et omfattende politisk eksperiment som skulle føre til en ny modell for afrikansk sosialisme, bl.a. kjent gjennom den såkalte ujamaa-politikken, som bl.a. bestod av etableringen av kollektive landsbyer for bedre å nå ut til landsbygdbe-folkningen med sosiale tilbud. Ujamaa-eksperimentet som samfunnsmodell mislyktes, ikke minst fordi det i stor grad var basert på tvang, men utviklingspolitikken førte til vesentlige sosiale forbedringer i et av Afrikas fattigste land, bl.a. innen skolestellet. Det samme skjedde de første årene etter Zimbabwes frigjøring, da landet investerte mye i utdanning og helse. Senere har gevinstene i noen grad fordunstet begge steder – dels pga. økonomiske krise og politisk press fra bistandsyterne om en annen budsjettmessig prioritering, dels pga. følgene av aids-epidemien.
Ved selvstendigheten innførte de fleste afrikanske stater et demokratisk styresett basert på flerpartisystem og frie valg. Andre styringsformer ble innført – gradvis eller brutalt – og i 1970- og 1980-årene var Afrika preget av enten ettpartistater eller militærregimer. De fleste afrikanske land har på ett eller annet tidspunkt vært ettpartistater – og bare få har unngått militærkupp. De militæres inngripen tok til allerede i 1960-årene og var særlig fremtredende i 1970- og 1980-årene. Mange afrikanske stater bygde opp sine nasjonale forsvar ved selvstendigheten, mange større enn potensielle eksterne trusler skulle tilsi. I mange land ble derfor det militære maktapparatet mer en deltaker i det nasjonale politiske spillet enn et nasjonalt sikkerhetspolitisk instrument. De militæres begrunnelse for å gripe makten har gjerne vært som nasjonale «redningsmenn» fra politikernes påståtte (og ofte reelle) vanstyre. Men med få unntak har de militære ikke vist seg bedre skikket til å styre et land, og har selv innført både udemokratisk og ineffektivt styresett. Blant militære makthavere som har gjort seg kjent for diktatorisk maktbruk og utstrakt personlig berikelse, var Zaïres Mobutu Sese Seko og Nigerias Sani Abacha. Andre militære ledere, som Ghanas Jerry J. Rawlings og Burkina Fasos Thomas Sankara, forsøkte å innføre en ny og radikal politikk.
Ved inngangen til 1990-årene fant det sted en omfattende politisk endring over store deler av Afrika. Nye grunnlover ble vedtatt med rom for frie partidannelser og valg. Endringen skjedde vesentlig etter press fra to kanter, fra grupper i det enkelte land og fra bistandsytere i nord. Et slikt press utenfra var direkte utslagsgivende for innføringen av demokratisk styresett i Malawi, mens det i Zambia, som var blant de første land til å gå fra ett- til flerpartistyre, var press fra en nasjonal grasrot som bidrog til å fremskynde utviklingen. I de fleste tidligere franske kolonier ble det holdt nasjonale konferanser som ofte fikk eller gav seg selv i oppgave å utforme ny grunnlov, med konstitusjonell maktdeling. Disse demokratiske sammenkomstene hadde likhetstrekk med tradisjonelt afrikansk styresett basert på åpen diskusjon. Det samme er forsøkt for å bilegge stridigheter i Somalia. I Etiopia tvang utfallet av borgerkrigen frem et regimeskifte med flerpartisystem, samtidig som Eritrea kun tillot ett parti. Ved å legalisere politiske partier, ble båndene mellom staten og det statsbærende parti fjernet, og en rekke partier oppstod og deltok i valg, samtidig som flere reelle kandidater stilte ved presidentvalg. Bare fire afrikanske stater – Botswana, Mauritius, Namibia og Zimbabwe – har kun hatt flerpartistyre siden selvstendigheten. I løpet av 1990-årene ble demokratisk styresett innført i de aller fleste afrikanske land. I noen ble valg avholdt under internasjonalt oppsyn, bl.a. FN-overvåkning i Eritrea, Mosambik og Namibia. Av særlig symbolsk betydning var det første frie valget i Sør-Afrikas historie i 1994 som markerte slutten på det institusjonaliserte apartheidstyret. I flere land klarte de sittende ledere fra ettpartitiden å oppnå flertall også ved frie valg, men flere steder ble det et reelt maktskifte. En test på hvor forankret det demokratiske styresettet er, er om det blir avholdt nye demokratisk valg – eventuelt med maktskifter. Så har skjedd bl.a. i Ghana, Kenya og Senegal. Men det har også vært enkelte tilbakeslag; demokratiske regimer har blitt styrtet i militærkupp (bl.a. i Burundi, Elfenbenskysten, Gambia, Guinea-Bissau, Niger, Nigeria, São Tomé og Sentralafrikanske republikk), nye borgerkriger (bl.a. i Kongo og Sierra Leone) eller ved undergraving av det nye demokratiet fra sittende ledere (bl.a. i Burkina Faso, Elfenbenskysten, Guinea, Namibia og Zambia). I enkelte land har ett parti en dominerende stilling, med uforholdsmessig stor makt (f.eks. Botswana, Namibia og Zimbabwe). I Zimbabwe er presidenten gitt utstrakt makt, og Robert G. Mugabe har brukt den til å sette statens maktapparat inn mot den legale opposisjonen, samt til å overstyre domstolene.
Det er i Afrika ført en prinsipiell debatt om den europeiske/nordamerikanske demokratimodellen er den mest tjenlige for land med en helt annen kultur og tradisjon, hvor partidannelser lett kan medføre polarisering langs etniske, religiøse eller regionale linjer – og som i verste fall kan true landets sikkerhet og selve statsdannelsen. Ettpartistaten var et forsøk på å finne en annen modell, som i teorien kunne være like demokratisk som et flerpartisystem dominert av ett sterkt parti. For enkelte afrikanske statsledere, som Tanzanias Julius Nyerere, var ettpartistaten ikke bare et middel for å konsentrere makt, men også et forsøk på å skape enhet og dempe ødeleggende motsetninger i en krevende nasjonsbyggingsprosess. Uganda prøvde under president Yoweri Museveni fra slutten av 1980-årene en annen modell – et parlamentarisk styresett med folkevalgte representanter, men uten partideltakelse i valg, et såkalt «nullparti-demokrati». Partier er ikke forbudt, men kandidater ved valg må stille som enkeltpersoner og ikke representere noe parti. I et av verdens få gjenværende utøvende monarkier, Swaziland, er politiske partier forbudt. I flere stater har tradisjonelle herskere beholdt noe av sin funksjon, som ashantifolkets asantahene i Ghana og sultaner i Kamerun og Nigera – og flere av disse fikk i 1990-årene styrket sin posisjon. Således fikk f.eks. flere av Ugandas tradisjonelle førkoloniale kongedømmer en oppblomstring i 1990-årene, med innsetting av konger med en vesentlig seremoniell posisjon, men samtidig med politisk innflytelse. Også andre steder, som i Zambia, har det vært voksende oppslutning om tradisjonelle strukturer. Samtidig har flere stater ivaretatt kulturelle og etniske ulikheter i forfatningen. Afrikas mest folkerike land, Nigeria, lever med store indre motsetninger – dels mellom ulike folkeslag, dels mellom de to dominerende religionene kristendom og islam, dernest mellom geografiske regioner. For å dempe motsetningene har Nigeria, innenfor sin føderale statsdannelse, opprettet stadig flere delstater med indre selvstyre. Etiopia valgte i 1990-årene en konstitusjon som gir etnisk baserte delstater delvis selvstyre, og grunnlovfestet rett til å bryte ut av føderasjonen. Sør-Afrika valgte ved overgangen til demokratiet også en føderal modell med delvis indre selvstyre.
Pan-afrikanismen har vært fremtredende siden kolonitiden. Etter selvstendigheten i 1957 inntok Ghana og Kwame Nkrumah en ledende posisjon for å støtte avkoloniseringen av resten av Afrika og samle de afrikanske stater etter hvert som de ble selvstendige. Allerede i 1963 ble Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) etablert, en organisasjon som skulle arbeide for afrikansk samarbeid – ikke minst for å støtte den videre avkolonisering og kampen mot apartheid i Sør-Afrika. På det praktiske plan maktet ikke OAU mye, men organisasjonen har vært en viktig politisk møteplass, og den styrket sin stilling ved årtusenskiftet, da OAU hadde klart å innta en mer aktiv holdning til de mange konfliktene bl.a. gjennom å etablere fredsoperasjoner. Under OAUs toppmøte våren 2000, avholdt i Togo, ble medlemsstatene enige om å etablere Den afrikanske union (AU), etter modell fra EU. African Union ble etablert i 2001, til erstatning for OAU, og med videre fullmakter, bl.a. i forhold til inngripen i enkeltstater, eksempelvis for å forhindre folkemord. AU etablerte en rekke nye organer og mekanismer, derunder eget parlament, domstol og bank – med sikte på en utstrakt integrasjon av de afrikanske stater. Vel så sentral i det flernasjonale samarbeidet i Afrika som OAU og AU har regionale samarbeidsorganisasjoner vært, hvorav to av de største – Economic Community of West African States (ECOWAS, etablert 1975) og Southern African Development Community (SADC, 1980) – i 1990-årene utvidet sine mandater fra økonomisk samarbeid til bl.a. å engasjere seg i regional sikkerhetspolitikk. Økonomisk samkvem er fortsatt en prioritert oppgave for de fleste av de regionale organisasjonene, fremfor alt handel og pengepolitikk. Samtidig som det er en særlig utfordring å øke handelen mellom afrikanske stater, arbeider Afrika også for bedre tilgang til markedene i nord – og ikke minst styrke forbindelsene med USA. I amerikansk politikk spiller Afrika en marginal rolle. USAs bistand til Afrika ble halvert i 1990-årene. I 2000 vedtok USA en ny lov som bedret afrikanske staters adgang til det amerikanske markedet – og gav amerikanske bedrifter insentiver for å investere i Afrika. Dette var en del av USAs utenrikspolitikk for å fremme amerikanske handelsinteresser. Siden 1975 har en rekke afrikanske stater hatt en regulert samarbeid med EU gjennom Lomé-konvensjonen.