Afrika – økonomisk og sosial utvikling. I kolonitiden var Afrikas primære oppgave i den internasjonale arbeidsdelingen å forsyne kolonimaktenes industri med råvarer, sekundært å være et marked for de samme lands industriprodukter. Kolonienes næringsliv, i praksis jordbruk og gruvedrift, ble innrettet på å tjene kolonimaktenes interesser. For jordbruket betydde det at de beste arealene ble satt av til eksportproduksjon av produkter som bomull, sisal, jordnøtter, kaffe, te, sukker og kakao. I settlerkoloniene ble den beste jorden også beslaglagt av hvite innvandrere, hvilket har etterlatt en svært skjev fordeling særlig i land som Namibia, Sør-Afrika og Zimbabwe, og som særlig i Zimbabwe har skapt betydelige problemer. Som følge av det koloniale produksjonsmønsteret stod de afrikanske statene ved selvstendigheten derfor i et sterkt avhengighetsforhold til de tidligere kolonimaktene. Denne avhengigheten har vedvart. Noen land er særlig avhengig gjennom en ensidig eksport av et lite antall produkter, fra jordbruk eller gruvedrift. Med få unntak (som Algerie, Nigeria, Sør-Afrika, Zimbabwe) har det ikke lyktes land med mineralforekomster å utnytte disse i oppbyggingen av egen industri. De fleste stater har støtt på problemer som mangel på teknologi og kapital, til dels også motstand fra transnasjonale selskaper som i stor grad kontrollerer handel og foredling av råvarer. Land med store inntekter fra eksport av olje (som Angola, Gabon, Kongo (Brazzaville) og Nigeria) har heller ikke lykkes i å utnytte disse i vesentlig grad til bred sosial og økonomisk utvikling. Flere av Afrikas fattigste stater forventer betydelige inntekter fra oljeutvinning utover på 2000-tallet, deriblant Ekvatorial-Guinea, São Tome og Tsjad. Afrikas økonomiske avhengighet har på flere områder økt de senere årene. Bl.a. er Afrika mer avhengig av utenlandsk bistand enn andre deler av verden, men er også økonomisk avhengig gjennom en betydelig utenlandsgjeld. Denne koloniale arven har gjort økonomisk utvikling vanskelig, og landene har i tillegg lidd under politisk ustabilitet, vanstyre og naturgitte problemer – forsterket av globale økonomiske reguleringer. Med sitt svake økonomiske utgangspunkt er Afrika sør for Sahara sårbar for globaliseringen. Afrika befinner seg ikke på siden av internasjonal økonomi; tvert imot er kontinentet fra kolonitiden sterkt integrert i den – men kontinentet er i stor utstrekning prisgitt beslutninger fattet andre steder og mekanismer Afrika selv har liten innflytelse over. Den strukturtilpassing som Verdensbanken, IMF og de fleste bistandsytere krevde gjennomført i 1980-årene var en tilpassing til et liberalisert, globalt marked som Afrika i liten utstrekning har nytt godt av – og som har kostet mange afrikanere dyrt i form av svekkede offentlige tilbud. Ulike land har forsøkt ulike utviklingsveier, men bare få har lykkes i å bedre befolkningens kår i vesentlig grad, og i flere land – og innen enkelte sektorer – har det de siste par tiårene vært en tilbakegang.
Fire av fem afrikanske land får mer enn halvparten av sine eksportinntekter fra bare én eller to råvarer. For disse er et hovedproblem at råvareprisene på det internasjonale marked er sterkt varierende, og at det derfor er vanskelig å planlegge den økonomiske utviklingen. Det samme gjelder for land som er tilsvarende avhengig av mineraleksport, som Guinea (bauxitt) og Zambia (kobber). For de råvareproduserende landene har også bytteforholdet på det internasjonale marked gått i deres disfavør: mens prisene har holdt seg lave eller sunket, har prisen på importvarene steget jevnt og trutt. Fra tidlig i 1970-årene økte i tillegg prisen på olje sterkt og førte til store finansielle problemer for en rekke afrikanske land. I enkelte land er det blitt sterkt forsømt på grunn av en for ensidig satsing på gruvedrift og forsøk på industrialisering (Nigeria og Zambia), mens det i andre land har vært hardt rammet av tørke (Sahel og det sørlige Afrika) eller av krig (Angola, Mosambik og Sudan). Enkelte land har hatt fremgang på jordbrukssektoren og er i gode år selvforsynte med matvarer (Kenya, Malawi, Sør-Afrika og Zimbabwe) – men tidvis rammet av tørke. I mange afrikanske land klarer ikke økning i jordbruksproduksjonen å holde tritt med befolkningsveksten, og Afrika har den høyeste prosentvise andel av underernærte mennesker i verden. Kronisk matvareusikkerhet rammer over en firedel av befolkningen, og ca. 200 millioner lider av feilernæring. Denne utviklingen skyldes ikke alene en sterk folketilvekst og svekkede produksjonsmuligheter pga. hiv/aids, men også en politisk satsing på økt produksjon for eksport, til dels til fortrengsel for matproduksjon. Denne politikken rammet jordbruket også ved at subsidier på bl.a. kunstgjødsel ble fjernet og prisstabiliteten for produsentene forsvant gjennom privatisering av omsetningsorganer. Elfenbenskysten, Kenya, Uganda, Ghana og São Tomé og Príncipe er eksempler på land som har satset mye av sin økonomiske utvikling på eksportproduksjon i jordbruket.
Internasjonale handelsregimer og sterk subsidiering av landbruket i EU og USA er også med på å svekke afrikansk jordbruk og eksport. Den høye folketilveksten og manglende økonomiske veksten tilsier også at det blir et hardt press på dyrkbar jord og et stort underskudd på arbeidsplasser. Det er i flere land allerede for lite jord, og en stigende arbeidsledighet, da det ikke finner sted en økonomisk vekst som skaper tilstrekkelig med sysselsetting. Også miljøet er skadelidende under denne utviklingen, og stadig større deler av Afrika utpines. Særlig er det hardt press på skogen, hvor 80 % av kontinentets energibehov hentes fra. Afrikas tropiske skoger er også under hardt press, både pga. omfattende regulert uttak og illegal hugst – for eksport. De største gjenværende regnskogene i Afrika er i den sentrale delen av kontinentet, og presset er særlig stort i Ekvatorial-Guinea, Gabon, Kamerun og de to Kongo-statene.
Afrika er mange ganger blitt hardt rammet av tørke, som i sin tur har ført til hungersnød. Særlig hard var tørken i 1984–85, men også senere er store områder – særlig i Sahel, Afrikas horn og det sørlige Afrika – blitt tørkerammet. Disse gjentatte hendelsene har også sammenheng med den jordbrukspolitikk som er blitt ført, og den utarming av jorden som for hard beskatning medfører. Det er anslått at klimaendringer vil skape alvorlig tørke i Afrika også i årene som kommer – og skape ytterligere sult.
I mange afrikanske land har de offentlige utgiftene, og ikke minst militærkostnadene, vært mye høyere enn inntektsnivået skulle tilsi. Staten har i de fleste afrikanske land vært sterkt involvert i næringslivet, hvilket endret seg gjennom en omfattende privatisering fra slutten av 1980-årene. Denne var et ledd i en økonomisk krisepolitikk som et flertall av de afrikanske stater slo inn på fra 1980-årene. Det internasjonale valutafond (IMF) og Verdensbanken krevde strukturtilpasning for å yte nye lån og kreditter. Samtidig stilte flere enkeltland som yter bistand tilsvarende krav, såkalt kondisjonalitet. Kravene var i utgangspunktet primært av økonomisk art; i 1990-årene kom det også krav om demokrati og godt styresett. Strukturtilpasningspolitikken medførte bl.a. nedskjæring av de offentlige utgifter, devaluering av valutaen og privatisering, og er kritisert fordi den i uforholdsmessig stor grad rammet de svakeste i samfunnet, og fordi den ikke tok tilbørlig hensyn til lokale forhold. Det er også reist kritikk mot en gjennomgående anbefaling i denne politikken, om å produsere mer råvarer for eksport. Kritikerne har også fremholdt at strukturtilpasningspolitikken ikke så mye har vært myntet på at Afrika skal komme seg ut av krisen, som at de afrikanske land skal bli i stand til å tilbakebetale sin gjeld. Politikken har også hatt negativ effekt på den gjennomsnittlige inntektsveksten, som vokste i årene 1960–80, for deretter å synke i 1980- og 1990-årene.
Handelsmønsteret som ble lagt i kolonitiden er bare delvis endret, idet Afrika fortsatt mest eksporterer uforedlede råvarer og importerer ferdigvarer. Afrikanske lands handel med andre land i Afrika utgjør bare ca. 12 % av samlet eksport, som domineres av et fåtall land: Elfenbenskysten, Ghana, Kenya, Nigeria, Sør-Afrika og Zimbabwe. Mye intra-afrikansk handel skjer imidlertid illegalt, og blir ikke registrert.
Både tørke og krig har ført til at Afrika, sett i forhold til folketallet, er den del av verden som har flest flyktninger, enten folk har flyktet til et naboland eller lever som flyktninger i sitt eget land. I 2002 var det 16,5 millioner flyktninger i Afrika. Fire av fem var på flukt i eget land, såkalte internflyktninger, og derfor ikke beskyttet av internasjonale konvensjoner. 12 millioner flyktet pga. borgerkrigene i de tre landene Angola, Kongo (Kinshasa) og Sudan; disse tre har de største gruppene både av eksternflyktninger og internflyktninger: Sudan (hhv. 475 000/4,5 mill.), Angola (410 000/3,5 mill), Kongo (410 000/2,7 mill.). Sudan og Kongo var samtidig blant de største mottakerne av flyktninger, med Tanzania som den største (516 000). Blant mange særskilte problemer de interne flyktningene står overfor, er den store spredningen av landminer og andre eksplosiver. Disse er både en årsak til flukt – og til at flyktningene nøler med å vende tilbake, selv om situasjonen for øvrig skulle gjøre det mulig. Landminer er brukt i en rekke konflikter. Det er anslått at det er 40 millioner landminer i Afrika, spredd i vel 20 land med 140 millioner innbyggere. Hardest rammet er i Angola, hvor det er anslått å være 15 millioner miner. Til andre sterkt berørte land hører Eritrea, Etiopia, Liberia, Mosambik, Rwanda, Somalia, Sudan, Tsjad og Uganda. I Nord-Afrika ligger det store antall miner fra den annen verdenskrig i Egypt, Libya og Tunisia. Årlig blir ca. 12 000 mennesker drept av landminer i Afrika, langt flere skadet. Minene har ikke bare helsemessige virkninger, men også sosiale og økonomiske – idet de reduserer muligheten for et normalt samfunnsliv og hindrer effektivt jordbruk. Det pågår rydding etter miner i mange land, men arbeidet er kostbart og tidkrevende.
Siden 1980-årene har den globale hiv-epidemien rammet Afrika sør for Sahara hardere enn noen annen del av verden. I 2003 anslo FNs samordningsorgan for aids (UNAIDS) at nærmere 27 millioner mennesker var smittet av hiv i denne regionen, og at ca. 2,3 millioner døde av aids samme år. Dermed hadde Afrika ca. 70 % av verdens tilfeller, med ca. 9 % av verdens befolkning. Da epidemien begynte å spre seg for alvor i Afrika fra midten av 1980-årene, var utbredelsen størst i det østlige Afrika, rundt Victoriasjøen. Et tiår senere var utbredelsen størst i det sørlige Afrika, hvor nærmere 40 % av den voksne befolkningen var smittet i enkelte land i 2003. Flest smittede finnes i Sør-Afrika, hvor vel fem millioner levde med hiv på slutten av 2002, dvs. hver femte voksne. I Afrika spres smitten vesentlig gjennom seksuell kontakt, og flere kvinner enn menn er smittet. I flere hardt rammede land, deriblant Uganda og Zambia, synes epidemien å være på tilbakegang eller å ha flatet ut, mens situasjonen i Botswana, Lesotho, Namibia og Swaziland ble betegnet som katastrofal. Epidemien påfører Afrika en enorm ekstrabyrde, dels i form av det menneskelige tap og den omfattende lidelse, dels fordi de sosiale mekanismer i mange lokalsamfunn går i oppløsning. Økonomisk legger epidemien økt press på helsestellet og -utgiftene, og den rammer først og fremst den yrkesaktive og produktive befolkningen. I mange områder forventes derfor produksjonen, bl.a. i jordbruket, å synke etter hvert som stadig flere dør av aids. Sykdommen rammer også sterkt i miljøer med høy utdannelse. I de hardest rammede delene av Afrika regnes aids-epidemien som en reell trussel mot den videre økonomiske og sosiale utvikling, og Verdensbanken har antydet at den sterkeste økonomien i Afrika sør for Sahara – Sør-Afrika – står overfor «komplett økonomisk kollaps» i løpet av tre generasjoner hvis landet ikke får bekjempet epidemien. I flere land er aids den fremste dødsårsak for folk i aldersgruppen 15–59 år, og i Botswana, Lesotho, Swaziland og Zimbabwe reduserer den voksnes gjennomsnittlige levealder med 20 år. I det sørlige Afrika var dødeligheten blant voksne tidlig på 2000-tallet høyere enn 30 år tidligere.
Aids er hovedårsaken til at Botswana, sammen med Sierra Leone, i 2002 hadde den lavest forventede levealder i Afrika: 39 år. Økonomisk sett er Botswana et av Afrikas rikeste, Sierra Leone et av de fattigste. Gjennomsnittlig forventet levealder i Afrika sør for Sahara var i 2000 på 47 år, i Nord-Afrika på 69 år. Aids-epidemien går også sterkt utover barn som gruppe, dels gjennom at spedbarn lett blir smittet og sjelden overlever, dels ved at den skaper store antall foreldreløse. I 2002 hadde over 11 millioner barn under 15 år i Afrika sør for Sahara mistet en eller begge foreldre av hiv/aids. I 2010 er tallet forventet å ha steget til 20 millioner, og mellom 15 og 25 prosent av alle barn i et dusin land i regionen vil ifølge UNICEF være foreldreløse. I 2000 drøftet FNs sikkerhetsråd aids i Afrika som en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet.
Også krig og konflikt bidrar sterkt til forverrede sosiale forhold, samtidig som krigene bidrar til spredning av smitten. FN anser hiv/aids som den største enkeltstående faktor som undergraver mulige oppsving i Afrika. Epidemien undergraver utviklingen på en rekke felt – og bidrar til tilbakegang på flere områder. Bl.a. var barnedødeligheten i 14 afrikanske land i 2002 høyere enn den var i 1990. Av 1000 levende fødte barn, døde i perioden 1995–2000 162 i Afrika sør for Sahara, mot 159 i første halvdel av tiåret – og vesentlig høyere enn noen annen del av verden. Andre sykdommer krever også mange liv. Malaria er fortsatt svært utbredt, og krever særlig mange barns liv: årlig dør ca. én million av malaria på verdensbasis, ca. 90 % av disse i Afrika. Ca. 40 % av offentlige helseinvesteringer i Afrika går til bekjempelse av malaria. Mens vaksinasjonsprogram har redusert utbredelsen av en del sykdommer, har tuberkulose rask fremgang i Afrika, med ca. 20 % av tilfellene på verdensbasis – dvs. at ca. 200 millioner afrikanere er smittet. På slutten av 1990-årene ble det også satt søkelys på en omfattende handel med mennesker i deler av Afrika, bl.a. av barn som billig arbeidskraft i Vest-Afrika, og av kvinner til sex-industrien i Europa. Afrika er den del av verden hvor barnearbeid skal være mest utbredt, med ca. 40 % av alle barn i aldersgruppen 5–14 år i arbeid.
Den vedvarende økonomiske krisen og de voksende sosiale problemene gjør behovet for internasjonal bistand stort. Det var i 1980- og 1990-årene flere større satsinger i FN-regi for å hjelpe Afrika ut av krisen. Men disse har ikke i avgjørende grad bidratt til å få fart på den økonomiske utviklingen eller til å vesentlig bedre de sosiale forholdene. Det har etter den kalde krigen også vist seg vanskelig å skaffe til veie den økonomiske støtte til innsatsen i Afrika som FN har anmodet om, og bistanden til Afrika (målt per innbygger) sank i 1990-årene. Det ble 2002 gitt tilsagn om opptrapping av bistanden til Afrika, noe som var en forutsetning for å nå målsettingen i FNs millennium-toppmøte 2000. Det er anslått at Afrika trenger en økning på 20–25 mrd. US dollar hvert år for å nå målene. G8-landene vedtok 2002 en handlingsplan for Afrika, for å styre halvparten av denne årlige bistandsøkningen frem til 2006.
Afrika har vært den største mottaker av norsk bistand gjennom 50 år. Samlet norsk bilateral bistand til Afrika i 2002 var på 2,4 mrd. kr, 57 % av total bilateral bistand. De største enkeltmottakere var i 2002 Tanzania (354 mill.), Mosambik (303 mill.) og Uganda (231 mill.). Av sju såkalte hovedsamarbeidsland (programland) var fem afrikanske: Malawi, Mosambik, Tanzania, Uganda og Zambia. Fordelt på sektorer gikk mest norsk bilateral bistand til Afrika til utdanning, dernest helse. Det er ikke minst innen utdanningssektoren det kan dokumenteres betydelige fremskritt i utviklingen av Afrika. Andelen av den voksne befolkningen som er lese- og skrivekyndige økte fra 28 % i 1979 til 60 % i 2000, og forventes å stige til 73 % i 2015.
En vesentlig årsak til sykdom i Afrika er manglende tilgang på rent vann og dårlige sanitære forhold. Over en kvart million afrikanere mangler tilgang på rent vann. Dette, og flere andre forhold som hindrer sosial utvikling, skyldes fattigdom. Fattigdom er det alvorligste hinder for fred og sikkerhet – og for utvikling i sin alminnelighet.
Toppmøtet i Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) vedtok i 2001 et integrert rammeverk for den politiske, sosiale og økonomiske utvikling av Afrika: The New Partnership for Africa's Development(NEPAD), initiert av statsoverhodene i Algeria, Egypt, Nigeria, Senegal og Sør-Afrika. Hovedmålene er å utrydde fattigdommen og sette afrikanske land på rett kurs mot bærekraftig vekst og utvikling, stanse marginaliseringen av Afrika i globaliseringsprosessen og akselerere kvinners stilling. NEPAD ligger til grunn for arbeidet til Den afrikanske union (AU), og G8-landene gav sin tilslutning til programmet under sitt toppmøte i 2002, med etablering av et langsiktig forpliktende samarbeid innenfor et nytt Africa Partnership Forum under toppmøtet i 2003. NEPAD forplikter medlemmene av AU til visse politiske standarder, som bl.a. skal sikre utviklingen av godt styresett og respekt for menneskerettighetene, fremme sikkerhet og redusere fattigdom. Forutsetningene for at NEPAD skal lykkes bedre enn tidligere initiativ for afrikansk utvikling er mange – både politiske og økonomiske. Til de politiske hører særlig en løsning av kontinentets ødeleggende konflikter og varig stabilitet og sikkerhet, til de økonomiske både lokale og globale forhold. Den økonomiske integreringen av Afrika, med økt samarbeid og samhandel er en lokal dimensjon, større forutsigbarhet innen internasjonal handel en global forutsetning. For å nå FNs tusenårsmål og AUs NEPAD-mål må også bistandsoverføringer til og utenlandske investeringer i Afrika øke. Bistanden er viktig særlig på de sosiale områdene, men vil ikke alene kunne skape den nødvendige vekst og utvikling. Statens rolle i den økonomiske utviklingen av Afrika viker plass for økt privat initiativ, men Afrika lider under kapitalmangel. Av samlede utenlandske investeringer i utviklingsland i 2001, mottok Afrika 8 %. Investeringene økte i 1990-årene, men ble deretter halvert som følge av den globale økonomiske tilbakegangen.