Afghanistans befolkning

Den siste folketellingen ble foretatt på 1970-tallet, og der er usikkerhet om folketall og fordeling mellom grupper. Men det er anslått at den største befolkningsgruppen i Afghanistan er pashtunere (om lag 42 prosent), et indoeuropeisk folkeslag. Disse er hovedsakelig bosatt i de sørøstlige og sørlige delene av landet. Nest største gruppe er tadsjikerne (om lag 22 prosent), som kom med en tidligere iransk innvandringsbølge. Tadsjikerne er særlig bosatt i nordøst og vest. Hazaraene (om lag 10 prosent, men hazarene mener selv de er flere) lever hovedsakelig i sentrale fjellstrøk. Videre finnes tyrkisktalende usbekere, turkmenere og kirgisere.

Det store flertallet av befolkningen bor i landsbyer, de fleste i de større elvedalene. Det har vært en utstrakt urbanisering de siste årene, men det er fremdeles antatt at 75 prosent av befolkningen bor utenom byene. Antall nomader har gått sterkt tilbake etter 1970 da de talte omkring to millioner. Nomader og halvnomader vandrer mellom høyland og lavland for å finne beitemark til dyrene, mens andre er blitt mer bofaste. De livnærer seg også av å drive handel, varetransport og landbruk.

Største byer er hovedstaden Kabul (om lag fem millioner innbyggere), Herat (over 500 000), Kandahar (om lag 600 000), Mazar-e-Sharif (nesten 500 000) og Jalalabad (om lag 350 000).

I kjølvannet av Sovjetunionens invasjon i 1979 flyktet seks–sju millioner afghanere, de fleste til Pakistan og Iran. Etter at Sovjetunionen trakk seg ut i 1989, vendte flere enn to tredeler av flyktningene tilbake, men siden førte kamphandlinger mellom ulike grupperinger til nye flyktningstrømmer ut av landet.

Etter at Taliban-styret ble kastet i desember 2001, kom om lag fire millioner flyktninger tilbake i løpet av få måneder – de fleste fra leirer i Pakistan.

Ved slutten av 2003 hadde ytterligere én million kommet tilbake, blant annet fra europeiske land. Forventningene var store, men ettersom mye av landet lå i ruiner og sikkerhetssituasjonen mange steder var krevende, sto myndigheter og hjelpeorganisasjoner overfor en særdeles vanskelig repatriering. Vedvarende krigshandlinger og uro førte også til en økning i internt fordrevne de følgende årene.

Reduksjonen i internasjonale militære styrker fra 2014 forverret den økonomiske og sikkerhetsmessige situasjonen og medførte en ny, stor bølge av flyktninger fra Afghanistan til Europa og Norge. Mange var unge menn som oppgav at de ville unngå rekruttering til Taliban. Afghanere var nest største gruppe av de 1,2 millioner flyktningene som søkte om asyl i Europa i 2015. Mange av disse ble etter hvert returnert til Afghanistan.

Da Taliban igjen kom til makten i august 2021 ble omtrent 150 000 afghanere med tilknytning til den avgåtte regjeringen, hæren og sentrale medlemmer av sivilsamfunnet flydd ut sammen med de internasjonale stykene og ambassadeansatte. Mange flyktet også til naboland i frykt for Taliban. Pakistan og Iran huset i 2021 omtrent 2.2 millioner afghanere og Tyrkia hadde 183 000 asylsøkere. Det var i 2022 omfattende retur av afghanere med avslåtte asylsøknader fra Tyrkia og Iran.

Mange år med krig, borgerkrig, flere hundre tusen drepte og store flyktningestrømmer har hatt ødeleggende konsekvenser for de sosiale forholdene i landet. Krigshandlingene har ødelagt mange sykehus og helsesenter, og mange mennesker er blitt invalidisert, blant annet av landminer. I mange deler av landet har befolkningen fremdeles minimal tilgang til helsetjenester.

Forholdene er spesielt kummerlige i slumområdene i byene, men også i de mer organiserte flyktningleirene, som ofte er svært overbefolket. Ofte preges forholdene av mangel på mat, vann og kull/olje til fyring. Underernæring og lave temperaturer er årsak til mange dødsfall, særlig blant barn. Anslagene for barsel- og barnedødelighet varierer mye, men estimater fra 2021 indikerte mellom 97 og 115 dødsfall per 100 000 fødsler. I 2005 var det tilsvarende tallet 710.

Fra 1920-årene gjorde sentralmyndighetene en del forsøk på å modernisere samfunnet, blant annet ved å gi kvinnene økt adgang til utdanning og deltakelse i arbeidslivet, foruten stemmerett (1964). Disse fremstøtene møtte imidlertid kraftig motstand utenfor de større byene og hadde derfor begrenset betydning. Etter Talibans maktovertakelse midt på 1990-tallet ble særlig kvinnenes livsvilkår særdeles vanskelige, helt uten eller med minimal adgang til lønnet arbeid, helsetjenester og skolegang.

Etter at Taliban-regimet ble styrtet høsten 2001, ble det opprettet et eget kvinnedepartement, og særlig på utdanningsfeltet fikk kvinnene bedre vilkår. De ble dessuten gitt formell innflytelse i politiske prosesser, blant annet gjennom kvotering. Således er likestilling inkorporert i grunnloven av 2004, og det ble nedfelt at 27 prosent av parlamentets plasser skulle besettes av kvinner. På mange områder ble imidlertid kvinnenes formelle rettigheter uten særlig praktisk betydning. Det store flertallet av befolkningen lever fremdeles i lokalsamfunn som er dominert av tradisjonelle normer og verdier, og hvor familie- og stammelederne har stor makt.

Da Taliban igjen kom til makten i 2021, stengte de kvinnedepartementet og avgrenset kvinners rett til arbeid utenfor hjemmet, samt retten til utdanning for jenter over sjuende klasse. I desember 2022 ble også kvinner nektet adgang til universiteter. Det er også varslet en mulig endring av grunnloven, og det er usikkert om parlamentet vil bli videreført.

Om lag 99 prosent av befolkningen er muslimer, hvorav rundt 80 prosent er sunnimuslimer og 18 prosent sjiamuslimer. De fleste sjiamuslimene tilhører ithna ashariyya – ismaelittiske sjia-grupper finnes også. I tillegg kommer små grupper av hinduer og sikher.

Offisielle språk er pashto og dari (også kjent som afghansk standardpersisk), som begge er iranske språk og skrives med arabisk skrift. Om lag halve befolkningen taler dari, noe færre pashto.

Resten snakker ett eller flere av de resterende språk: tyrkisk, turkmensk, usbekisk og kirgisisk eller det mongolske mogol, og kafirspråk i Nuristan. Hertil kommer en rekke iranske og indoariske språk og dialekter. Pashto har status som nasjonalspråk, men dari er administrasjonsspråk og lingua franca – det språket som brukes til kommunikasjon mellom språkgruppene.

Et økende antall afghanere forstår og kan snakke noe engelsk, og enkelte aviser og nyhetssider på nett utgis på engelsk.

• Afghanistan
• Afghanistans historie
• Afghanistans samtidshistorie
• kunst og arkitektur i Afghanistan
• økonomi og næringsliv i Afghanistan