Afghanistan – historie

Afghanistan – historie. I eldre tid var de forskjellige områdene av det som nå utgjør Afghanistan, knyttet til nabolandene. På 1000-tallet f.Kr. trengte indiske og iranske stammer inn i landet, og både persernes gamle dikt Avesta og indernes Rigveda er i sine eldste deler knyttet til Afghanistan. Omkring år 500 f.Kr. innlemmet perserkongen Dareios Afghanistan i sitt storrike, hvor det utgjorde provinsen Aryana. I 320-årene erobret Aleksander den store Afghanistan, og ved delingen etter hans død ble det en del av selevkiderriket. På 200-tallet f.Kr. ble det avstått til det mektige Maurya-dynastiet i India, men kom igjen under gresk innflytelse i et par hundre år omkring Kristi fødsel. Deretter var Afghanistan i flere hundre år enten en del av et større naborike, eller delt mellom Persia og det indiske mogulriket, eller splittet i småstater. På 1200-tallet veltet forskjellige bølger av mongolske erobrere inn over Afghanistan og ødela for lange tider mye av det irrigasjonssystemet som landets materielle og åndelige kultur var avhengig av.

Ved midten av 1700-tallet lyktes det afghanerhøvdingen Ahmed sjah å tilrive seg makten som konge (emir) i Afghanistan og grunne Duranni-dynastiet. Han må regnes som grunnleggeren av den afghanske nasjonalstat. Etter hans død i 1773 ble det indre strid mellom klanhøvdingene, og britene fikk påskudd til å blande seg inn. De følte sine interesser i India truet av Russlands ekspansjon og gjorde flere forsøk på å få makt over området. Etter en rekke politiske og militære feilgrep måtte de likevel til slutt oppgi dette mest mislykkede av alle sine kolonifelttog og anerkjenne den dyktige Dost Muhammed som emir (1842–63). Hans sønn og etterfølger, Sher Ali (1863–77), støttet seg mer til russerne, noe som førte til nye britiske felttog. De spente utenrikspolitiske forhold varte ved til 1907, da Russland og Storbritannia sluttet en overenskomst som innebar at Russland anerkjente Afghanistan som britisk interesseområde, hvis utenrikspolitikk skulle varetas av regjeringen i India.

Selvstendigheten. Emir Amanullah (1919–29) benyttet seg av at britene hadde vanskeligheter i India, og oppnådde å få Afghanistan anerkjent som selvstendig stat. Han ville reformere og modernisere sitt tilbakestående land, bl.a. ved å innføre skolegang for kvinner. Men dette vakte så stor motstand blant de eldre stammehøvdingene og det ortodokse muhammedanske presteskapet at Amanullah måtte abdisere og forlate landet. Etter en kort, men blodig periode under røverhøvdingen Batsja-i-Sakkaos, lyktes det den tidligere krigsminister Nadir khan å befri landet. Som konge førte han en moderat reformpolitikk, og innførte en ny forfatning i 1932, men ble myrdet allerede i 1933. Deretter besteg hans sønn, Zahir sjah, tronen. Ifølge den nye forfatningen ble Afghanistan et konstitusjonelt kongedømme med en nasjonalforsamling i to kamre, hvorav kongen personlig utpekte en tredjedel av overhuset. Forbudet mot politiske reformer ble imidlertid opprettholdt, og de fleste av representantene i underhuset var strengt ortodokse og motsatte seg flere av kongens forsiktige reformplaner.

Under den annen verdenskrig holdt Afghanistan seg nøytralt, men ble presset til å utvise alle tyskere og italienere. Etter krigen lå makten lenge i hendene på en krets av kong Zahirs onkler og andre slektninger. Mest innflytelse hadde hans fetter og svoger, general Sardar Mohammed Daud, som var regjeringssjef med så godt som diktatorisk makt i tiden 1953–63. Han førte en pro-sovjetisk og anti-pakistansk politikk, som bl.a. førte til at de diplomatiske og handelsmessige forbindelser mellom Afghanistan og Pakistan ble brutt i 1961. Imidlertid styrket kong Zahir etter hvert sin stilling og sammenkalte i 1964 en grunnlovgivende forsamling som gav landet en ny og mer demokratisk forfatning. Det spente forholdet til Pakistan vedvarte i 1960-årene.

Republikk. 1973 ledet Daud et statskupp; kongen ble avsatt og Daud lot seg utnevne til president. Han ble i årene som fulgte utsatt for flere attentatforsøk, men klarte å holde seg ved makten og ble valgt til president for en ny seksårsperiode i 1977. Nasjonalforsamlingen vedtok en ny republikansk forfatning og ble oppløst. I april 1978 ble imidlertid Daud styrtet og drept i et militærkupp, og det pro-kommunistiske PDP tok makten. Lederne for partiets to fraksjoner, Muhammed Nur Taraki og Babrak Karmal, overtok som henholdsvis statssjef/statsminister og visestatsminister, mens Hafizullah Amin ble utenriksminister. I juli ble Karmal avsatt og arrestert. Høsten 1978 brøt misnøye blant befolkningen i landets østlige deler ut i åpen borgerkrig, og etter hvert begynte en strøm av flyktninger å dra over grensen til Pakistan. Våren 1979 overtok Amin som statsminister, og i september ledet han et kupp mot Taraki, som senere døde under uklare omstendigheter.

Sovjetisk invasjon. I desember 1979 intervenerte Sovjetunionen militært og brakte Karmal tilbake fra eksil. Han ble installert som president, og Amin ble avsatt og drept. Den sovjetiske intervensjonen tok sikte på å sikre det vaklende kommunistiske regimet etter utbruddet av borgerkrigen. Etter tidligere religiøs undertrykkelse, særlig under Amin, proklamerte Karmal en ny «forsoningspolitikk», som imidlertid ble fiasko. Nasjonalt oppstod det spontant motstandsbevegelser under fellesbetegnelsen mujahedin ('hellig krig'). Internasjonalt ble invasjonen kraftig fordømt, særlig av USA, og sommer-OL i Moskva 1980 ble boikottet av et stort antall vestlige land, bl.a. Norge.

Krigssituasjonen var lenge fastlåst. Sovjetstyrkene, som snart kom opp i et antall på over 100 000 mann, drev utstrakt terrorbombing av landsbyer og minelegging av jordbruksområder, men utøvet effektiv kontroll bare over byer og hovedveier. Tross mangelfull utrustning hadde mujahedin kontroll over det meste av landsbygda. Etter at Mikhail Gorbatsjov var blitt Sovjetunionens president 1985, ble de første skritt tatt henimot militær retrett. I 1986 ble Babrak Karmal, regimets toppfigur siden invasjonen, satt ut av spill under maktkamp mellom kommunistpartiets to hovedfraksjoner, Parcham og Khalq. Ny partisjef, senere også president, ble general Najibullah, en tidligere sjef for sikkerhetspolitiet Khad. Regimets politikk ble nå gradvis moderert.

Etter seks års forhandlinger inngikk Afghanistan og Pakistan i april 1988 en avtale i Genève om bl.a. ikke-innblanding. Den ble fulgt opp av en sovjetisk-amerikansk garanti og en tidsplan for sovjetisk tilbaketrekning. Tilbaketrekningen tok til 15. mai 1988 og ble fullført 15. februar 1989, da de siste sovjetiske styrker forlot Afghanistan. Krigen hadde påført sivilbefolkningen store lidelser. Over en million antas å ha blitt drept. Av en befolkning på 16 millioner ble over fem millioner flyktninger; 3,15 millioner i Pakistan og 2,35 millioner i Iran, ifølge tall fra FNs flyktningeorganisasjon 1988. Ca. 15 000 sovjetiske soldater ble drept, ifølge sovjetiske kilder.

1989–96. Geriljagruppene godtok ikke den afghansk-pakistanske avtalen og fortsatte kampen mot Najibullah-regimet. Under krigen mot sovjetstyrkene var gamle etniske konflikter og politiske problemer innen motstandsbevegelsen blitt underordnet kampen mot en felles fiende. Etter Sovjetunionens tilbaketrekning førte slike motsetninger til økende splid innen eksilregjeringen som var blitt satt opp av ni mujahedinfraksjoner i Peshawar i Pakistan.

I september 1991 kunngjorde Sovjetunionen og USA at de ville stanse våpenforsyningene. Våren 1992 gikk Kabul-regimet gradvis i oppløsning innenfra. «Krigsherren» Abdul Rashid Dostum, som hadde kjempet på Najibullahs side med sin 30 000 mann sterke milits fra usbek-minoriteten, gikk nå i allianse med en ledende mujahedinkommandant, Ahmed Shah Masoud. Det militære styrkeforhold ble dermed forrykket. Under presset fra Masouds og Dostums samlede styrker ble Najibullah i april tvunget til avgang av sitt eget parti. Han søkte deretter tilflukt i FNs hovedkvarter i Kabul, og ble værende der under FNs beskyttelse i flere år fremover. 25. april 1992 kapitulerte Kabul-regimet, og samme dag rykket rivaliserende mujahedinfraksjoner inn i hovedstaden og tørnet straks sammen i blodig intern strid.

Motsetningene mellom landets etniske grupper ble skjerpet. Pathanerne hadde i ca. 250 år hatt en dominerende posisjon i det sentrale styret. De stod nå i fare for å miste sitt tradisjonelle hegemoni. Alliansen mellom Masoud og Dostum hadde brakt Kabul hovedsakelig under kontroll av tadsjiker og usbeker. De kom den sterkeste av mujahedins pathanfraksjoner, under Gulbuddin Hekmatyar, i forkjøpet. Bak alliansen lå delvis de mindre folkegruppenes ønske om å motvirke en ny pathansk dominans. De møtte en viss sympati også blant pathanere som var bekymret over Hekmatyars radikale fundamentalisme og strenge krav om «islamisering». Den etniske splittelsen ble komplisert av religiøse motsetninger og fiendskap mellom ulike stammer. Dertil kom utenlandsk innblanding. Saudi-Arabia og Pakistan gav støtte til sunnimuslimske grupper, Iran til sjiamuslimene.

Tadsjiken Burhanuddin Rabbani tiltrådte som landets midlertidige president i juni 1992. Han ble i desember s.å. valgt til president for en toårsperiode ved et stormøte av 1300 stammeledere, men bare fire av ni politiske hovedfraksjoner møtte. Etter blodige kamper ble det i mars 1993 sluttet en fredsavtale som gjorde Hekmatyar til statsminister og fordelte ministerpostene mellom stridende fraksjoner. Men regjeringen ble aldri funksjonsdyktig og kampene om Kabul fortsatte, hovedsakelig langs etniske fronter og preget av stadig skiftende allianseforhold. To væpnede konflikter varte ved: I første rekke mellom det islamske, pathanbaserte partiet Hezb-i Islami under statsminister Hekmatyar og det tadsjikdominerte, islamske Jamiat-i Islami under president Rabbani og hans militære støttespiller Masoud. Det var også jevnlig kamper mellom Hezb-i Wahdat (pro-iransk, sjia) og Ittehad-i Islami (pro-saudiarabisk, sunni).

I perioden mellom Najibullahs fall i 1992 og utgangen av 1994 antas krigen om Kabul å ha kostet 15 000 mennskeliv. En halv million av hovedstadens 1,5 millioner innbyggere mistet sine hjem. Samtidig med kampene om sentralmakten i Kabul fra 1992, var situasjonen i provinsene en annen. Her var utviklingen stort sett fredelig, men under kontroll av egenmektige krigsherrer. Ved årsskiftet 1994/95 var anslagsvis 2,7 millioner flyktninger kommet tilbake til Afghanistan, men omtrent like mange var fortsatt i leirene i Pakistan og Iran. Millioner av miner var et alvorlig problem for de hjemvendte.

Savnet av et fungerende riksstyre førte til allment kaos og sammenbrudd av lov og orden i landet. Dette skapte grobunn for den militante og religiøst fundamentalistiske Taliban-bevegelsen. Høsten 1994 erobret den nesten hele den sørlige landsdelen, og rykket nordover mot Kabul. Andre pashtunsk dominerte geriljabevegelser sluttet seg til under beleiringen av Kabul vinteren 1995–96. Rabbani-regjeringen styrket forsvaret og sluttet fred med Hekmatyar og sjiafraksjonene. Likevel kunne Taliban 26. september 1996 marsjere inn i Kabul, likvidere den tidligere kommunistlederen Najibullah og overta regjeringsmakten. Det gamle regimet flyktet nordover.

Taliban-regimet. Taliban begynte prosessen med å gjøre Afghanistan til verdens mest ortodokse islamske samfunn. «U-islamske» fenomener som TV, musikk og andre fornøyelser ble ikke tålt. Under Taliban-styret ble kvinnenes situasjon svært vanskelig. Jenter fikk ikke gå på skole, og kvinner kunne ikke arbeide utenfor hjemmet. Etter kamper mot ulike fraksjoner fikk Taliban stadig mer av Afghanistan under sin kontroll. Særlig i den nordlige landsdelen var det i perioden 1996–2001 jevnlig kamper mellom Taliban-militsen og det gamle Rabbani-regimet, der de ulike fraksjonene opererte under fellesbetegnelsen Nordalliansen. I år 2000 hadde Taliban kontroll over mer enn 90 % av landområdet i Afghanistan. Styrkene til den legendariske geriljakommandanten Ahmad Shah Masood var de eneste som ennå bød på effektiv motstand. Masood holdt fortsatt stand i sin gamle bastion Pansjir-dalen og delvis i to provinser i nordøst. «Løven fra Pansjir» ble august 2001 myrdet av Taliban-agenter.

FN trakk i 1998 midlertidig ut alle sine medarbeidere etter rapporter om mishandling og trakassering av internasjonale hjelpearbeidere. Sommeren 1998 stengte Taliban kontorene til de fleste internasjonale hjelpeorganisasjonene etter krav om forbedring av kvinners rettigheter. Taliban ble isolert av verdenssamfunnet (anerkjent bare av Pakistan, Saudi-Arabia og Emiratunionen), og ble avhengig av den saudiske milliardæren Osama bin Ladens økonomiske støtte. Et nært vennskap med Talibans øverste leder, mullah Omar, bidrog til at bin Laden også vant frem med politiske idealer. Bin Laden ble 1998 mistenkt for bombeaksjoner mot USAs ambassader i Kenya og Tanzania, og USA skjøt krysserraketter mot bin Ladens antatte baser i Afghanistan. I 1999 innførte først USA og siden FN økonomiske sanksjoner mot Taliban. Taliban anklaget nabolandene Iran, Tadsjikistan, Usbekistan og Russland for støtte til opposisjonsalliansen, som på sin side kritiserte Pakistan for støtte til Taliban.

Terrorangrepene mot USA 11. september 2001 ble et vendepunkt. Taliban-ledelsen nektet å utlevere eller utvise bin Laden, som var mistenkt for ugjerningen sammen med terroristnettverket al-Qaida. En USA-ledet militær opptrapping omkring Afghanistan fulgte, og 7. oktober begynte bombing. Etter en måned, da mange sivile satte livet til, gav USA i november sin fulle militære støtte til Nordalliansen og angrep Talibans frontlinjer. Store talibanstyrker kapitulerte eller ble nedkjempet, hovedsakelig med innsats av store flystyrker.

Gjenoppbygging. Ved et afghansk stormøte i FN-regi i Bonn, Tyskland ble det i desember 2001 dannet en provisorisk regjering, dominert av den tadsjik-ledede Nordalliansen. Imidlertid ble pashtunen Hamid Karzai utpekt til regjeringssjef. Såkalte «koalisjonsstyrker» på ca. 11 500 mann, ledet av USA, fortsatte jakten på bin Laden og rester av Taliban-militsen. USA fikk støtte til krigføringen av sine allierte innen bl.a. NATO. Norge deltok i en 6-måneders periode med F-16 kampfly fra en base i Kirgisistan, samt med mindre spesialenheter i koalisjonsstyrkene frem til høsten 2003. På dette tidspunkt var Talibans geriljakrigere i gang med nye fremstøt, særlig i grensestraktene mot Pakistan i sørøst.

Ved siden av USAs koalisjonsstyrker opererte en internasjonal fredsbevarende styrke, ISAF (International Security Assistance Force). ISAF ble desember 2001 utstasjonert i Kabul for å beskytte den provisoriske regjeringen og opprettholde orden. Sommeren 2003 overtok NATO kommandoen over ISAF, som da omfattet ca. 5000 mann. Høsten 2003 ble en ISAF-enhet for første gang stasjonert utenfor Kabul, nærmere bestemt Kunduz. Den hittil største utplassering av norske mannskaper fant sted i desember 2003, da 200 mann fra Telemarkbataljonen sluttet seg til ISAF i Kabul. Norge har siden februar 2003 bidratt med en sivil-militær samarbeidsenhet innen ISAF som har arbeidet med gjenreisningsprosjekter i Kabul.

Norge har ulike engasjement i Afghanistan. I 2002 hadde Norge ledervervet i den 15 land store Afghan Support Group. I perioden 2002–03 mottok Afghanistan mer norsk bistand enn noe annet land, vel 700 mill. kr. Norges militære innsats var mer kostnadskrevende med vel én milliard. Fra 2004 er Afghanistan norsk hovedsamarbeidsland etter stortingsvedtak i desember 2003.

I juni 2002 var 1600 utsendinger fra hele landet samlet til en rådsforsamling, loya jirga. Hamid Karzai ble valgt til Afghanistans midlertidige president. Han utpekte deretter en overgangsregjering der Nordalliansens dominans ble noe mindre. Straks etter møtet falt visepresident Abdul Kadir for morderhånd. Mens Karzai-styret med utenlandsk bistand forsøkte å bygge opp igjen statlige styringsorganer, var forholdene usikre og farlige i deler av landet. I flere provinser var det lovløse tilstander mens rivaliserende krigsherrer utkjempet blodige kamper om makten lokalt. Narkotikatrafikk og annen kriminalitet viste sterkt økende tendens. Dramatisk vekst i opiumproduksjonen vakte særlig bekymring. Opiumavlingen i 2003 ble av FNs narkotikaprogram anslått til 3600 tonn – 76 % av hele verdens produksjon.

Krigsherrenes private militser ble i 2003 antatt å ha minst 100 000 mann under våpen. Regjeringshæren omfattet bare ca. 5000 soldater. Arbeidet med å bygge opp en nasjonal forsvarsmakt på 70 000 mann tok til i 2003. Samtidig lanserte FN en ambisiøs plan – Disarmament, Demobilisation and Reintegration programme (DDR) – med sikt på å redusere krigsherrenes militærmakt og politiske innflytelse. I perioden 2003–06 skal flest mulig av de 100 000 militssoldatene avvæpnes og føres tilbake til sivil virksomhet, eventuelt overføres til den nye nasjonalhæren.

Regjeringen i Kabul har liten innflytelse utover i provinsene, som i mange tilfeller styres av lokale krigsherrer, ofte de samme som før Taliban-tiden. De har langt på vei delt landet opp i et lappeteppe av små riker og regioner. Den afghanske nasjonalfølelsen er relativt sterkt utviklet, men tradisjonelt har de fleste afghanere lettere for å identifisere seg med landsbyen, klanen, provinsen, språk- og religionsgruppen enn med det sentrale riksstyret i Kabul.

I januar 2004 ble Afghanistans nye grunnlov vedtatt av en rådsforsamling på 502 medlemmer, derav 100 kvinner. Grunnlovsforsamlingen bar preg av harde konfrontasjoner, særlig mellom etniske grupper. President Karzai fikk etter heftig debatt vedtatt sitt krav om en dominerende, sterk og selvstendig presidentstilling. Ledere for sterke lokale grupperinger, deriblant mange krigsherrer, hadde ønsket en motvekt i form av et innflytelsesrikt parlament med en statsminister som daglig leder av regjeringen. Kvinnene får etter grunnloven reservert ekstra plasser i nasjonalforsamlingen, og rettigheter på lik linje med menn. Dette er første gang kvinners rettigheter er blitt grunnlovsfestet. Selv om islams rolle fremheves, gir grunnloven ingen hjemmel for den strenge islamske sharialoven. Det slås imidlertid fast at ingen lov må være i strid med islam. Den nye forfatningen banet vei for demokratiske valg på nasjonalforsamling og president.

Statsoverhoder