Afghanistan – befolkning, Årlig befolkningsvekst er beregnet til ca. 2,3 %. Ifølge FNs høykommissær for flyktninger var ca. 2,1 mill. afghanere flyktninger i 2007. Flyktningeproblemet i Afghanistan er enormt. I løpet av 1980-årene flyktet over seks mill. mennesker ut av landet, de fleste til Pakistan og Iran. Etter at Sovjetunionen trakk seg ut i 1989 kom over fire mill. tilbake, men siden førte kamphandlinger mellom ulike grupperinger til nye flyktningestrømmer ut av landet. I tillegg er det mange internflyktninger.
Etter at Taliban-styret ble kastet i desember 2001 kom ca. to mill. flyktninger tilbake i løpet av få måneder. Ved slutten av 2003 hadde ytterligere én million kommet tilbake. Da store deler av landet ligger i ruiner og det råder stor usikkerhet mange steder, er repatrieringen av flyktningene vanskelig.
Befolkningen i Afghanistan utgjør ikke noen ensartet masse. Det største befolkningselementet (ca. 44 %) er de egentlige afghanere (pathanere), som er et indoeuropeisk folkeslag. Disse er hovedsakelig bosatt i de sørøstlige og sørlige deler av landet. Nest største gruppe er tadsjikerne (ca. 25 %), som kom med en tidligere iransk innvandringsbølge, og bor særlig i nordøst (omkring Kabul og Feyzabad) og i vest omkring Herat. Hazara (ca. 10 %) lever hovedsakelig i fjellstrøkene i den sentrale delen av landet. Videre finnes tyrkisktalende usbeker (i nord), turkmenere og kirgisere.
Det store flertallet av befolkningen bor i landsbyer, de fleste i de større elvedalene. Antall nomader har gått sterkt tilbake etter 1970, da det var omkring 2 mill. Nomadene og halvnomadene vandrer mellom høyland og lavland for å finne beitemark til dyrene; andre er blitt mer bofaste. De livnærer seg også av å drive handel, varetransport og landbruk.
Største byer er hovedstaden Kabul, Kandahar, Herat og Mazar-i-Sharif.
Sosiale forhold. Mange år med krig, borgerkrig, flere hundre tusen drepte og store flyktningestrømmer har nødvendigvis hatt ødeleggende konsekvenser for de sosiale forholdene i landet. Tørke og kriminalitet er også et stort problem. Krigshandlingene har ødelagt mange sykehus og helsesentre, og mange mennesker er blitt invalidisert, bl.a. av landminer. Store deler av landet har minimal, om noen, tilgang til et helsevesen. Barnedødeligheten er blant verdens høyeste, og den gjennomsnittlige levealder er blant de laveste. Afghanistan er en betydelig opiumsprodusent, og landet har et enormt, om enn lite omtalt, narkotikaproblem. Fra 1920-årene av ble det av sentralmyndighetene gjort en del forsøk på å modernisere samfunnet, bl.a. gjennom å gi kvinnene økt adgang til utdannelse og deltakelse i arbeidslivet, foruten stemmerett (1964). Disse fremstøtene møtte imidlertid kraftig motstand utenfor de større byene, og fikk liten virkning. Etter Talibans maktovertakelse levde kvinnene under særdeles vanskelige forhold, med ingen eller minimal adgang til lønnet arbeid, helsetjenester og skolegang. Etter at Taliban ble styrtet har kvinnene fått flere rettigheter, men mange steder uten praktisk betydning. Det store flertallet av befolkningen lever fremdeles i lokalsamfunn som er dominert av tradisjonelle normer og verdier, der familie- og stammelederne har stor makt.
Religion
Gjennom historien har Afghanistan befunnet seg dels innen det iranske (persiske) kulturområdet, dels innen det indiske, og i gammel tid fantes derfor både iransk religion (zoroastrisme) og indiske religioner, spesielt buddhismen. Buddhismen har etterlatt seg storslagne minnesmerker, som i Bamian. Etter islamiseringen på 800- og 900-tallet fikk landet flere sterke muslimske statsdannelser. I 1950-årene ble islamistiske revolusjonære ideer fremmet av afghanske studenter som kom fra al-Azhar-universitetet i Egypt og av egyptiske sjeiker som underviste i rettsvitenskap ved universitetet i Kabul. Den sovjetiske okkupasjonen i 1979 førte til en omfattende nasjonal mobilisering, også på religiøst grunnlag, og etter den sovjetiske tilbaketrekningen i 1989, var islamske partier og væpnede grupper aktive i borgerkrigen som fulgte, hver og en med støttespillere i den muslimske verden, i første rekke Pakistan, Saudi-Arabia og Iran.
Mellom 1996 og 2001 dominerte Taliban, som ønsket å innføre en islamsk stat basert på en ultrakonservativ og puritansk tolkning av islamsk lov. Omkring 99 % av befolkningen er muslimer, hvorav 84 % sunni-muslimer og 15 % sjia-muslimer; flertallet sjia-muslimer tilhører ithna ashariyya – ismaelittiske sjia-grupper finnes også. I tillegg kommer små grupper hinduer og sikher, tilsammen 1 %. Alle tall er usikre.
Stammefolk i Nuristan (Hindukush) beholdt sine gamle religioner inntil 1890-årene da de ble tvangsomvendt til islam. I disse religionene ble bl.a. en rekke guder dyrket som åpenbart var beslektet med guddommer i den vediske religionen i det gamle India. Se Nuristan.
Språk
Offisielle språk er pashto og dari (= afghansk standardpersisk), som begge er iranske språk og skrives med arabisk skrift. Ca. 53 % av befolkningen taler pashto, ca. 36 % dari. Resten snakker de tre tyrkiske språkene turkmensk, usbekisk og kirgisisk, det mongolske mogol, kafirspråk i Nuristan, samt en rekke iranske og indoariske språk og dialekter. De fleste av de sistnevnte hører til de såkalte dardspråk. Pashto har status som nasjonalspråk, men det er dari som er administrasjonsspråk og lingua franca, altså det språket som brukes til kommunikasjon mellom språkgruppene.