Abbas Khider

Khider ble født i Bagdad i 1973, og som tyveåring ble han fengslet av Saddam Husseins regime. Da han to år senere ble satt fri, flyktet han fra Irak. Flukten førte ham blant annet til Syria og Libya. I 2000 kom han til Tyskland, hvor han fikk asyl. I 2007 ble han tysk statsborger, og han debuterte som forfatter i 2008 med Der falsche Inder (Den falske inder).

I to av de tre første korte romanene Der falsche Inder (2008) og Brief in die Auberginenrepublik (2013) skildrer Khider skjebnene til irakiske flyktninger som blir til kasteballer mellom arabiske, nordafrikanske og europeiske land. Den grunnleggende rettsløsheten og fremmedheten som figurene opplever i landene de reiser gjennom, setter varige spor. I debutboka Der falsche Inder finner en jeg-forteller et manuskript på et tog. Det er skrevet på arabisk og bærer tittelen «Rasul Hamids erindringer». Disse erindringene beskriver flukterfaringer på veien fra Irak til Tyskland. De ulike delene utgjør ikke en enhetlig fortelling, men er variasjoner over et og samme tema. Slik makter Khider å skildre identitetsoppløsningen til de som er drevet på flukt.

I Brief in die Auberginenrepublik følger fortellingen et brev som smugles fra Bengasi i Libya til Bagdad i Irak i 1999. Ved hjelp av de involverte i Libya, Egypt, Jordan og Irak tegner Khider et panorama av land som holdes i jerngrep av diktatorer som Saddam Hussein eller Muammar al-Gaddafi.

Begge romanene har et stort spenn både tematisk og stilistisk: bekmørke skildringer av undertrykking kontrasteres med humoristiske passasjer. Å skrive ned slike historier sees som en mulighet til å bevare den menneskelige integritet. Den som er i eksil, har ikke noe annet enn sine sår, noe som mottoet til Der falsche Inder viser til: «Det fins bare to ting: tomheten og det merkede jeget» (Gottfried Benn).

Latteren som siste våpen mot de mektige tematiseres også i fengselsromanen Die Orangen des Präsidenten (2011). Boken skildrer opplevelsene til Mahdi Hamama, som blir fengslet og torturert. Under den verste torturen hjemsøkes han plutselig av latterkrampe. Dette gjør hans voktere usikre, og til slutt stopper de opp i voldshandlingene. Denne redningen er ambivalent, for selv om torturen stoppes, så trues offeret samtidig av å miste fullstendig kontrollen over seg selv og å tippe over i galskapen.

Fengselshverdagen kontrasteres av tilbakeblikk på Mahdis oppvekst og hans fascinasjon for duer (Hamama betyr due på arabisk). Duene, deres betydning i den arabiske historien og deres måte å fly på, er opphav til poetiske beskrivelser og danner et metaforisk sentrum i teksten. På denne måten forgrener romanen seg til den greske mytologiske fortellingen om Ikaros og til historien om Abbas Ibn Firnas (810–887). Dette arabiske universalgeniet skal ifølge senere kilder ha vært det første menneske som har fløyet eller svevet.

Når Mahdi befris fra fengslet under Golfkrigen i 1991, viser det seg at fristedet hans blant fuglene på takene over byen er ødelagt for godt. Også Mahdi blir en hjemløs, en flyktning.

Med romanen Et slag i ansiktet (2016. Originaltittel: Ohrfeige. Norsk oversettelse 2020) skifter Khider fokus fra de totalitære regimene til den demokratiske vesten og skildrer asylproblematikken fra innsiden. Den irakiske ungdommen Karim Mensy kjemper i boken en fåfengt kamp mot det tyske asylbyråkratiet. Når han til slutt skal utvises, overfaller han sin saksbehandler og hevner seg ved å gi henne en ørefik og tvinger henne til å høre på hans historie.

Boken handler først og fremst om den absurde runddansen som asyllovgivningen tvinger de hjelpesøkende inn i. Deres handlingsfrihet innskrenkes ved hjelp av bestemmelser og paragrafer som fører til voksende misnøye blant den sammensatte gruppen av asylsøkere. Like sammensatt er dessuten reaksjonsmønstrene deres. Romanen skildrer kriminalitet og fremveksten av fanatisme, og den brokete gruppen av asylsøkere idealiseres ikke. Deres interne stridigheter og voksende frustrasjon kolliderer med tyskernes forventning om uendelig takknemlighet. I krysningspunktet står den litt naive Karim, som forsøker å gjøre alt riktig, men som like fullt til slutt avvises av det tyske samfunnet. Historiske hendelser som den andre Irak-krigen (med Saddams fall) eller 11. september 2001 med dens påfølgende mediale terroristparanoia, låser alle dører inn i majoritetssamfunnet.

Et slag i ansiktet gir et nyansert innblikk i hverdagen til asylsøkere og bryter effektivt ned forestillingen om asylsøkere som én homogen masse.

Da Abbas Khider flyktet fra Irak til Tyskland, kunne han kun tre tyske ord: Hitler, Scheiße og Lufthansa. Selv om han i dag bruker tysk som forfatterspråk og behersker språket virtuost, er det fortsatt enkelte ting ved språket han strever med, nemlig omlydene. Dette danner utgangspunktet for hans humoristiske bok Deutsch für alle. Das endgültige Lehrbuch. I sin svært kreative lærebok, som fikk svært lovende omtale i tysk presse, tar han for seg ulike grammatikalske kategorier, som blant annet bøying av artikler, setningsstrukturen i leddsetninger, preposisjoner og verbsystemet.

Handlingen i De elendiges palass (2020. Originaltittel: Palast der Miserablen. Norsk oversettelse 2022) utspiller seg i sin helhet i Irak. De siste årene av krigen mellom Iran og Irak (1980–1988) og den tredje Golfkrigen (2003) danner rammen for Shams' oppveksthistorie.

Etter Kuwait-krigen i 1991 beslutter hans sjiittiske familie å forlate det sydlige Irak og håper å kunne leve under tryggere forhold i Bagdad. Dette håpet viser seg å være illusorisk, og familien må bane seg vei som illegale bosettere i den så kalte ‘skrapbyen’. Likevel lykkes Shams i å få en bedre skolegang, og litteraturen blir for ham inngangen til en ny verden. Han blir etter hvert del av en liten krets av intellektuelle litterater som gir seg selv navnet ‘De elendiges palass’. Denne åndelige frigjøringen fører imidlertid til Shams' fengsling. I en periode selger han forbudt litteratur og blir senere forrådt.

Romanens kapitler består av delvis humørfylte, delvis beske skildringer av hverdagen i Saddam Husseins diktatur og avsluttes med korte notater fra Shams' fengselscelle. Den amerikanske invasjonen i 2003 medfører at han blir glemt igjen av sine voktere; ettersom kreftene hans avtar, blir rapportene fra fangenskapet kortere og kortere.

I nyere tekster tematiserer Khider den interkulturelle hverdagen til mennesker som etter flukt og asyltilværelsen er blitt tyske statsborgere. Selv om det tyske passet gir dem de samme rettigheter og plikter som alle andre tyskere, forblir deres situasjon prekær. I Der Erinnerungsfälscher (2022)fortelles historien til Said Al-Wahid som reiser tilbake til Bagdad der hans mor ligger for døden. Lange ventetider på flyplasser gir ham rikelig med anledninger til å reflektere over sin egen livsvei.

Han er blitt tysk statsborger, er lykkelig gift med en tysk kvinne og er akkurat blitt far til en sønn. Familien bor i bydelen Kreuzberg i Berlin, Tysklands kanskje mest multietniske kvartal, og hans forsøk som forfatter blir tatt godt imot av den tyske offentligheten. Likevel faller Said ikke til ro, men registrerer at han fortsatt behandles annerledes enn majoriteten. Ved tollkontrollen må han rettferdiggjøre sin reise og sin status, mens alle andre med samme pass får passere uhindret. Tyngre enn denne hverdagsrasismen veier derimot hans indre splittelse som kommer til uttrykk i forskjellige sammenhenger. På grunn av den politiske og språklige situasjonen forsvinner hans irakiske familie alt mer ut av livet til Said. Utover det oppdager han at det er umulig å dele sine erfaringer fra flukten med sin kone slik at han låser disse inn i et indre rom. Når han begynner å skrive, oppdager han til sin forbauselse og forferdelse at erindringene har gått i oppløsning. Følelsene og traumene er fortsatt aktive i ham, men hukommelsen selv svikter. Dette sjokket vender Said etter hvert til noe produktivt: Han blir til en erindringsfalskner (derfor romanens tittel: Der Erinnerungsfälscher). Han skriver seg selv frem ved hjelp av fiksjon.

Men fiksjonen har sine grenser. Said kommer for seint til Bagdad – hans mor dør bare få timer før han når frem. Avskjeden fra henne minner om Camus' Den fremmede. Said føler bare tomhet og nekter derfor å delta i begravelsen. Fremmedfølelsen dominerer oppholdet og alle han møter fremstår som Jinn: ånder som kan se ham, men som forblir usynlige for ham.

Khider har mottatt en rekke utmerkelser for sitt arbeid, blant annet

• Alfred-Döblin-stipendet tildelt av Akademie der Künste i Berlin (2009)
• Hilde-Domin-prisen (2013)
• Nelly-Sachs-prisen (2013)
• Adelbert-von-Chamisso prisen (2017)

Han har også innehatt poetikkdosenturet til Universitetet i Koblenz Landau (2013), Heinrich-Heine-dosenturet i Lüneburg (2016) og vært «Stadtschreiber» («writer in residence») i Mainz (2017).

• Der falsche Inder (2008)
• Die Orangen des Präsidenten (2011, svensk oversettelse: Presidentens appelsiner, 2016)
• Brief in die Auberginenrepublik (2013)
• Ohrfeige (2016, norsk oversettelse: Et slag i ansiktet, 2020)
• Deutsch für alle. Das endgültige Lehrbuch (2019)
• Palast der Miserablen (2020, norsk oversettelse: De elendiges palass, 2022)
• Der Erinnerungsfälscher (2022)

• Tysklands litteratur

• Forfatterens hjemmeside
• Forlagets presentasjon av forfatteren

• Schramm, Moritz: «'Home is where the struggle is': Migration, Form and Politics».I: Sten Pultz Moslund (red. et. al.) The Culture of Migration: Politics, Aesthetics and Histories. (2015: 87-104) London.