ADSL, fork for eng. Asymmetrical Digital Subscriber Line, transmisjonsmetode for å øke overføringskapasiteten på eksisterende kobberkabler i abonnentnettet for telefoni (bredbånd).
ADSL utnytter frekvensområdet som ligger over det båndet som benyttes for den opprinnelige tjenesten, analogtelefoni eller ISDN (se figur). Det etableres to kanaler for datastrømmer, en for overføring til abonnenten (nedstrøms) og en for overføring fra abonnenten (oppstrøms). Kapasiteten i de to retningene kan gjøres forskjellig (asymmetrisk), og det er ofte ønskelig med størst kapasitet nedstrøms, fordi systemet brukes mye til nedlasting fra Internett. De øveste frekvenser som kan utnyttes er gitt av egenskaper for kabelen, hovedsakelig bestemt av kabellengde og kabeltype. De to datakanalene kobles inn på abonnentlinjen parallelt med telefonen. Det betyr at om det skulle være feil på ADSL-forbindelsen, så vil telefontjenesten ikke være påvirket så leng selve kabelforbindelsen er uskadet.
ADSL-utstyret er meget avansert og under stadig utvikling. Utfordringen er å oppnå høye datahastigheter over størst mulig avstander. I 2004 tilbys datahastigheter fra 704/384 kbit/s til 8032/864 kbit/s for henholdsvis nedstrøms og oppstrøms forbindelse, men den realiserbare datahastigheten for en abonnent er avhengig av egenskapene for den kabelen som abonnenten er knyttet til, først og fremst kabeltype og lengden til sentralen. Dette må man undersøke i hvert enkelt tilfelle. Det foregår en kontinuerlig teknisk utvikling og utbygging for å øke rekkevidde og datahastighet. Deler av abonnentkablene nærmest sentralene erstattes av fiberoptikk-kabler med høg overføringskapasitet frem til utplasserte kiosker, slik at lengden på koppertrådene videre frem til abonnentene kan reduseres.
I 2004/2005 kom nyeste versjon av standarden, kalt ADSL2+ som gir overføring med bitrate opp til 24–25 Mbit/s nedstrøms under ideelle forhold og korte linjer.
I Norge kom lanseringen av ADSL tett etter Telenors utrulling av ISDN nådde maksimum ved årtusenskiftet, og i august 2001 hadde Norge 7.000 ADSL abonnenter. Utviklingen av fri konkurranse for teletjenester medførte at myndighetene krevde likeverdig tilgang for alle teleleverandører til å bruke de bestående abonnentlinjene i telefonnettet ("Local Line Unbundling", LLUB). Det ble også utviklet andre systemer av lignende type (DSL), se SDSL, SHDSL og VDSL. Ved utgangen av 2008 var det hos en rekke teleoperatører registrert i alt rundt 930.000 slike bredbåndsabonnementer til private og 135.000 til bedrifter.
ADSL utnytter de store investeringene som Televerket/Telenor i monopoltiden la ned i samfunnets abonnentnett for telefoni og er i 2009 det mest utbredte systemet for å gi bredbåndforbindelser til boliger. Hovedanvendelsen er tilgang til Internett inkludert sanntids mottaking av digital radio og TV. Men veksten har nå stagnert, og utbygging av et nytt abonnentnett med fiberoptiske kabler er kommet i gang, likeså mobilnett for bredbåndsoverføringer. Kabel-TV nettet er dessuten tatt i bruk for bredbånd. Drøyt 500.000 abonnenter er nå kommet til på disse nyere overføringsmediene.
Alt i alt kan over 99 % av landets befolkning i 2009 tilbys bredbånd tilknytning til Internett.