alkaloid som finnes i opiumsvalmuen og kan utvinnes fra opium. Morfin har betydelig medisinsk anvendelse som smertestillende middel og brukes dessuten som rusmiddel.
Utbredelse
Man antar at misbruk av morfin er mindre vanlig enn heroinmisbruk, men at komplikasjonsrisikoen, dødeligheten og behandlingsresultatene relativt sett vil være sammenlignbare (se heroin).
Virkning
Morfin og kroppens omdannelsesprodukter av det virker på opiatreseptorer i og utenfor sentralnervesystemet. Dette fører til demping av smerter, rusfølelse (med hevet stemningsleie, kritikkløshet, konsentrasjonsvansker), sløvhet, tretthet, hostedemping og respirasjonshemning, foruten nedsatt peristaltikk i glatt muskulatur (f.eks. i galleveier og tarm), eventuelt kvalme og brekninger.
Anvendelse
Morfin brukes først og fremst i behandling av smerte. Det gis vanligvis som injeksjoner (intravenøst, subkutant, intramuskulært) med 5–10 mg som typisk enkeltdose ved sterke smerter. Morfinet brytes ned i kroppen med en halveringstid på 2–3 timer, men et av omdannelsesproduktene, morfin-6-glukuronid, er farmakologisk aktivt. Virkningen av en injisert morfindose varer vanligvis 3–6 timer. Morfin kan også doseres som mikstur og tabletter. Ved slik peroral inntaksmåte må doseringen være høyere på grunn av betydelig omsetning i tarm og lever før stoffet når blodbanen.
Morfin skal fortrinnsvis anvendes ved sterke smerter av kort varighet. Ved gjentatt bruk taper morfinet noe av sin virkning (toleranseutvikling), og dosen må ofte økes for fortsatt å være effektiv. Morfin kan brukes ved langvarige smertetilstander der livsprognosen er dårlig (f.eks. ved kreftsmerter).
Morfin har også en viss anvendelse som illegalt rusmiddel. Da kan enkeltdosen komme opp i 10 ganger terapidose eller mer, og denne dosen kan endog gjentas flere ganger i døgnet.
Risikoen
Risikoen ved morfinbruk er særlig knyttet til bruken av høye doser som gir sløvhet, døsighet, søvn og rusvirkninger (ulykker osv.). Det vil være fare for respirasjonshemning og i verste fall respirasjonsstans (overdosedød). Samtidig bruk av alkohol, nerveberoligende medikamenter og/eller sovemedisin øker risikoen for alvorlige bivirkninger etter morfininntak. Opiatantagonister som naloxon og naltrexon kan reversere virkningen av morfinoverdose og således være livreddende dersom behandlingen settes i gang raskt etter respirasjonsstans.
Gjentatt bruk av morfin til rusformål fører lett til utvikling av avhengighet. Avhengigheten vil oftest gi seg til kjenne ved et bruksmønster med flere daglige morfininjeksjoner. Avbrudd av morfintilførselen ved et slikt bruksmønster vil gi ubehagelige abstinenssymptomer (tåreflod, snue, kvalme, kolikksmerter, diaré, oppkast, uro, angst) av flere døgns varighet. Selv om den morfinavhengige kommer seg gjennom abstinensperioden, vil risikoen for å gjenoppta bruken være forhøyet i lang tid (flere år) pga. morfinfremkalte funksjonelle og strukturelle endringer i visse hjerneområder, knyttet til belønning og motivasjon. Sprøytebruk fører ofte til injeksjonskomplikasjoner grunnet mangelfull injeksjonsteknikk (injeksjon av partikler) og manglende sterilitet (fare for hepatitt, hiv/aids).