menses, mens, periodisk opptredende avstøtning av livmorslimhinnen (endometriet) som ytrer seg i blødning fra skjeden. Vanligvis finner menstruasjonen sted hver fjerde uke og varer som regel i 4–5 dager. Livmorslimhinnen bygges opp for å kunne ta imot et befruktet egg. Dersom egget ikke blir befruktet, kvitter kroppen seg med egget og livmorslimhinnene gjennom menstruasjonsblødningen. Blodtapet er sterkest de første dagene. Vanligvis mister kvinnen ikke mer enn totalt 80 ml blod.
Den første menstruasjonen kalles menarke og kommer som regel i 11–14-årsalderen. Menarke markerer til en viss grad begynnelsen av den fruktbare perioden, dvs. at jenta fra nå av kan bli gravid. Men de første menstruasjonsblødningene hos tenåringene er vanligvis uregelmessige og ikke et uttrykk for normal eggløsning. Menstruasjonene opphører normalt i 50-årsalderen. Den siste menstruasjonen kalles menopausen.
SYKLUS
Menstruasjonssyklusen omfatter periodiske forandringer som skjer i livmorslimhinnen og eggstokkene på grunn av hormonpåvirkning. Syklusen innebærer et samspill mellom hormoner som dannes i eggstokken, i hjernevedhenget (hypofysen) og i den delen av hjernen som kalles hypothalamus.
Menstruasjonssyklusen varer fra menstruasjonens første dag til første dag av neste menstruasjon. Gjennomsnittlig er den på fire uker, selv om perioder på tre eller fem uker ikke betraktes som unormalt.
Første del av menstruasjonssyklusen, frem til eggløsningen, kalles follikkelfasen. Tiden mellom eggløsning og neste menstruasjon kalles lutealfasen. I follikkelfasen, rett etter at menstruasjonen begynner, starter prosessen som skal ende i neste eggløsning. Alle eggcellene i eggstokkene dannes i fosterlivet. Hos nyfødte jenter er det rundt 2 millioner eggceller. Bare de aller færreste av disse cellene blir til modne egg, de fleste tilbakedannes. Det skjer ingen vekst eller modning av eggcellene før puberteten. I puberteten omdannes cellene som ligger like rundt hvert egg, til celler som etter hvert får spesialiserte funksjoner. Disse cellene kalles follikler. Rett etter en menstruasjon starter tre til fem follikler å vokse. Signalet til denne veksten kommer fra hypofysens follikkelstimulerende hormon (FSH). Follikkelcellene produserer det kvinnelige kjønnshormonet østrogen. Innen femte dag i menstruasjonssyklusen er én av folliklene førende og er den eneste som vokser videre. Den skal bli til det egget som løsner (av og til er det to, jfr. toeggede tvillinger). I løpet av to uker er denne follikkelen blitt 1–2 cm i diameter. I midten ligger det knappenålshodestore egget, omgitt av væske, og rundt denne igjen, follikkelcellene.
Østrogenproduksjonen fra follikkelcellene øker hele tiden. Når den har nådd et visst nivå, vanligvis etter to uker, er det et signal til hypofysen om å slippe ut det andre overordnede kjønnshormonet, luteiniserende hormon (LH), og store mengder follikkelstimulerende hormoner. Dette fører til eggløsningen som skjer i løpet av 1–11/2 døgn etter dette hormonutslippet (se også befruktning).
Lutealfasen
Etter eggløsningen begynner lutealfasen. Follikkelcellene folder seg sammen, og det dannes en ny struktur, det gule legeme (corpus luteum). Cellene produserer nå både østrogen og, ikke minst, det andre kvinnelige kjønnshormonet, progesteron. Det gule legeme har en begrenset levetid. Hormonproduksjonen begynner å avta 8–9 dager etter eggløsningen, og etter 13–15 dager er den så lav at den ikke klarer å støtte slimhinnen i livmoren lenger, og menstruasjonen begynner.
Eggløsningsprosessen er styrt av feed-back-mekanismer mellom eggstokkene, hypofysen og hypothalamus. Også andre hormoner enn de som er nevnt her, deltar i denne intrikate prosessen.
Østrogenet i follikkelfasen virker på slimhinnen i livmoren og får den til å vokse. Progesteronet fører til forandringer i kjertelstrukturen slik at slimhinnen blir i stand til å ta imot et eventuelt befruktet egg. Når hormonnivået synker i slutten av lutealfasen, støtes slimhinnen av og kommer ut sammen med litt blod, menstruasjonen.
I tillegg til å virke på kjertlene i livmorslimhinnen, virker progesteronet også på slimet i livmorhalsen og gjør det tykkere og seigere. Det virker også inn på temperaturreguleringssenteret i hypothalamus og gjør at kroppstemperaturen blir omtrent 1/2 grad høyere. Se også PMS.
PLAGER
Menstruasjonssmerter
Menstruasjonssmerter, dysmenoré, skyldes at det dannes stoffer (prostaglandiner) i livmorslimhinnen under menstruasjonen som fører til at musklene i livmoren trekker seg kraftig sammen, noe som kvinnen oftest opplever som smerter. Det varierer fra kvinne til kvinne hvor mye prostaglandiner som dannes, og hvor sterke menstruasjonssmerter hun har. Smertene er av samme karakter som fødselsrier og har samme bakgrunn, men er hos de aller fleste mye svakere enn rier. Prostaglandinene kan også virke inn på tarmen og gjør at noen har diaré under menstruasjonen. De er også opphavet til annet menstruasjonsubehag, f.eks. hodepine (se også migrene). Smertene behandles best med medikamenter som hindrer dannelsen av prostaglandiner, f.eks. ibuprofen eller naproxen.
Jernmangel
Vanligvis mister kvinnen, som nevnt, inntil 80 ml blod i løpet av menstruasjonen. Dette blodtapet gjenvinnes mellom menstruasjonene. Hvis dette ikke skjer i tilstrekkelig grad, oppstår jernmangel med plager som tretthet og frossenhet. Et blodtap større enn 80 ml kalles menoragi.
Bortsett fra de praktiske begrensningene som selve blødningen gir, er det ingen grunn til spesielle forholdsregler under en menstruasjon.
Om avvik i varighet, regelmessighet, forløp eller mengde av menstruasjonsblødninger, se amenoré, menoragi, metroragi, oligomenoré, polymenoré.