blodkreft, fellesnavn på en gruppe ondartede blodsykdommer. Blodkreftcellene utgår fra celler i benmargen og/eller lymfeknuter.
INNDELING
Leukemiene inndeles i akutte og kroniske former samt etter den type celler som er utgangspunktet for leukemien. Det er to hovedtyper av benmargsceller som kan gi opphav til leukemi. Den ene typen er forstadier til granulocytter, den andre er forstadier til lymfocytter. Den førstnevnte leukemitypen kalles myelogen leukemi, og den sistnevnte lymfatisk leukemi. Denne inndelingen gir 4 hovedtyper av leukemier: akutt myelogen leukemi, akutt lymfatisk leukemi, kronisk myelogen leukemi og kronisk lymfatisk leukemi. Ca. 60 % av alle leukemier er akutte og 40 % kroniske. Hos barn er akutt lymfatisk leukemi hyppigst, mens hos voksne er den akutte myelogene leukemien vanligst.
De kroniske leukemiene opptrer som regel hos voksne, og den lymfatiske er hyppigere enn den myelogene. Alle med kronisk lymfatisk leukemi er over 35 år gamle.
Kronisk lymfatisk leukemi angriper menn dobbelt så hyppig som kvinner, ellers er det liten kjønnsforskjell mellom leukemiene.
UTBREDELSE
Det opptrer om lag 400 nye tilfeller av leukemi per år i Norge.
ÅRSAKER
I de aller fleste tilfeller er årsaken til leukemi ukjent. Riktignok kan eksposisjon for enkelte kjemikalier, f.eks. benzen og ioniserende stråling, øke risikoen for leukemi, men langt de færreste pasienter har vært utsatt for slike påkjenninger. Det er holdepunkt for at virus kan forårsake leukemi; man kjenner til at visse leukemiformer hos dyr og mennesker er forårsaket av såkalte retrovirus. Hos en rekke av pasientene med leukemi vil man finne at det er feil i blodkreftcellens kromosomer. Det kan forekomme ekstra-kromosomer, det kan skje tap av kromosomer eller biter av dem, eller det har funnet sted en kromosom-translokasjon; det vil si at kromosomer gjensidig har utvekslet biter av sitt genetiske materiale. På bruddstedene for disse translokasjonene sitter det ofte gener som styrer produksjonen av proteiner som har med vekstregulering og celledifferensiering å gjøre. I et annet genetisk miljø kan disse derved føre til endring i cellers veksthastighet og utviklingsmønster. Et resultat kan bli at den normale vekstreguleringen av cellene ikke virker, cellene deler seg uhemmet, og derved har en kreftsykdom oppstått.
SYMPTOMER
De vanligste funnene ved leukemi er: anemi, infeksjoner og blødninger. Pasientene kommer ofte til legen med symptomer som uforklarlig slapphet og tretthet eller med tegn på infeksjon. Funnene skyldes svikt i den normale benmargsfunksjonen, og denne svikten er et resultat av at leukemiceller inntar mesteparten av benmargen. Derved får ikke de normale benmargscellene dannet nok erytrocytter, som skal frakte oksygen, eller leukocytter som skal bekjempe infeksjoner. Videre hemmes ofte benmargens produksjon av trombocytter. Derfor er blødninger hyppige, spesielt i huden. Lymfatisk leukemi er ofte komplisert med forstørrelse av milt og lymfeknuter.
Diagnosen
Diagnosen stilles vanligvis ved mikroskopisk undersøkelse av blod og benmarg. De akutte leukemier er karakterisert ved funn av tallrike umodne celler (blastceller) i benmarg og ofte også i blodet, mens de dominerende celletyper er mer modne ved de kroniske formene. Diagnosen av de enkelte undergrupper av leukemier gjøres ved immunologiske prøver og ved spesialanalyser av kromosomene (cytogenetiske prøver).
BEHANDLING
Målet med behandlingen er å kurere pasienten (oppnåelig hovedsakelig for pasienter under 60 år), alternativt å forlenge livet med så god livskvalitet som mulig. Pasientene må som regel legges inn på en spesialavdeling for å få stilt en eksakt diagnose og for å bli behandlet. I tillegg til symptomatisk behandling og god pleie består behandlingen av kombinasjoner av cellegifter (cytostatika) og eventuelt stamcelletransplantasjon. Cellegiftene vil spesielt drepe celler som er i celledeling, slik som kreftceller ofte er. Kombinasjoner av flere typer cellegifter klarer oftest å drepe flesteparten av kreftcellene. Derved forsvinner de fleste av sykdommens symptomer, kreftcellene forsvinner fra blod og benmarg, antallet normale blodceller (erytrocytter, hvite blodceller og trombocytter) stiger mot normale verdier, og pasienten kommer inn i en såkalt komplett remisjon. Men selv ikke de beste cellegiftkurer fører til at alle leukemicellene dør. Man håper imidlertid at kroppens immunforsvar, som også er et forsvar mot kreftceller, kan ta seg av de få kreftcellene som er tilbake, slik at pasienten virkelig helbredes.
Ved visse former for leukemi har muligheten for å utføre stamcelletransplantasjon hatt avgjørende betydning for sjansen til å bli helbredet av sykdommen. F.eks. er stamcelletransplantasjon den eneste type behandling som kan kurere pasienter med kronisk myelogen leukemi og voksne pasienter som har fått tilbakefall av akutt leukemi. Stamcelletransplantasjon er fortsatt bare aktuelt for pasienter i god allmenntilstand under 55–60 år.
Høydosebehandling med cellegifter etterfulgt av tilbakeføring av egne (autologe) stamceller er under utprøvning. Dette kan bli fremtidens behandling, men den forutsetter at man blir i stand til å isolere stamceller som ikke er «forurenset» med kreftceller.
PROGNOSE
Sykdomsforløpet ved de akutte leukemier kan være stormende, mens de kroniske leukemiene ikke gir fullt så dramatiske sykdomsbilder. Ubehandlet er leukemi dødelig. Akutt lymfatisk leukemi hos barn blir nå helbredet i ca. 80 % av tilfellene, og om lag halvparten av barn med akutt myelogen leukemi blir også helbredet. Også hos voksne under ca. 60 år er utsiktene for langtidsoverlevelse og helbredelse gjennom de siste 10 år forbedret, men fortsatt vil sykdommen før eller senere innhente mer enn 50 % av pasientene med akutt leukemi. Det er fortsatt ikke utviklet behandlingsmetoder som kan kurere pasienter med kronisk lymfatisk leukemi.