lepra, spedalskhet, også kalt Hansens sykdom (etter den norske legen Gerhard Henrik Armauer Hansen (1841–1912), som 1873 påviste leprabakterien i prøver fra pasienter), infeksjonsykdom forårsaket av bakterien Mycobacterium leprae.
Utbredelse
Siden 1980-årene er antall leprapasienter i verden blitt betydelig redusert. Det skyldes effektive behandlingsopplegg, og mange steder gode programmer for diagnostikk, behandling og oppfølging. Fortsatt er det imidlertid nærmere 300 000 personer som hvert år får lepradiagnosen, og ellers støter man på mange pasienter som har følgetilstander etter lepra, fordi de i sin tid fikk utilfredstillende diagnostikk, behandling og oppfølging. India er det landet som har det største lepraproblem. I Norge ser vi bare enkelte importtilfeller av lepra.
Årsaker
Lepra smitter vanligvis gjennom dråpesmitte. Smittekilden er ubehandlede pasienter med den lepromatøse formen av sykdommen (se nedenfor).
Sykdomsutvikling
De fleste som smittes, utvikler aldri tegn til sykdom. Hos det lille mindretallet som får lepra, er inkubasjonstiden vanligvis 3–6 år. Sykdommen viser stor variasjon, men et fellestrekk hos alle pasienter er at symptomer og sykdomstegn fra hud og/eller perifere nerver dominerer.
Pasientens evne til å mobilisere et immunsvar mot leprabakteriene er avgjørende for hvilket sykdomsbilde som utvikles. Pasienter med et sterkt immunsvar utvikler en begrenset sykdomsvariant, tuberkuloid lepra. Pasienter som ikke er i stand til å hemme veksten og spredningen av leprabakteriene, utvikler en utbredt sykdomsform, lepromatøs lepra. Hoveddelen av pasientene har en mellomform som kalles «borderline lepra».
Diagnosen
Diagnosen lepra stilles ofte på grunnlag av de typiske hudforandringene og affeksjonen av perifere nerver. Påvisning av karakteristiske bakterier i huden er av diagnostisk nytte for pasienter med lepromatøs og borderline lepra. Bakteriene kan ikke dyrkes.
Av og til kan det være nødvendig med mikroskopisk undersøkelse av hudbiopsi for å stille diagnosen. Det er dessuten den beste undersøkelsen for å avgjøre hvor pasienten hører hjemme i det kliniske sykdomsspekteret.
Behandling
De viktigste legemidlene i den medisinske behandlingen av lepra er rifampicin, dapson og clofazimin. Pasienter med få bakterier og begrenset sykdom behandles vanligvis i seks måneder, mens pasienter med mange bakterier og lesjoner får behandling i ett år eller to år. Vi har ingen vaksine spesielt mot lepra, men BCG-vaksinasjon har i flere undersøkelser, særlig i Afrika, gitt beskyttende effekt.
Komplikasjoner
Hovedproblemet ved lepra er at mange pasienter som ikke får tidlig diagnose eller som ikke blir tatt forsvarlig hånd om, får ødelagt perifere nerver som går til muskulatur og hud. Resultatet blir ofte lammelser og mangelfull følelse, bl.a. i huden på hender og føtter. I neste omgang får pasientene sår, sekundærinfeksjoner og mange problemer av medisinsk og sosial art.