intelligenskvotient

Også kjent som
eng. intelligence quotient
IQ
Uttale
intelligˈenskvotient

et tall avledet fra en psykologisk test som måler intelligens. Psykologiske tester (seintelligenstest) som måler intelligens, består gjerne av en blanding av kunnskapsprøver og språklige evner (verbal IQ) og evne til å løse oppgaver (utførings-IQ). Det gjennomsnittlige resultatet på slike prøver i en voksen befolkning er satt til 100. En IQ mindre enn 70 hos voksne tilsvarer en mental alder på 9–12 år og settes gjerne som grense for psykisk utviklingshemning. En IQ større enn 140 angir uvanlig gode evner. Intelligenstester måler i prinsippet kun resonnerings- og kunnskapsbaserte egenskaper og ferdigheter (kognitive funksjoner) og ikke en persons allmenne evne til å forstå og omgås andre mennesker (emosjonell intelligens, EQ). Slike evner er i dagens samfunn minst like viktige som kognitive evner og forklarer hvorfor enkelte med høy IQ kan fungere meget dårlig sosialt og yrkesmessig, og tilsvarende hvordan noen med relativt lav IQ kan fungere overraskende godt i samfunnet.