infeksjonssykdommer

Infeksjoner oppstår relativt ofte, men kliniske symptomer og sykdom sees ikke alltid. Infeksjon oppstår når mikrobene trenger inn i kroppen og vokser i antall. Infeksjonssykdom er et resultat av at cellene i kroppen tar skade av infeksjonen. Symptomene som forekommer når man har en infeksjonssykdom, som for eksempel feber, skyldes også at immunforsvaret arbeider med å bekjempe infeksjonen.

For å kunne forårsake en infeksjonssykdom må mikroorganismen komme inn i vertsorganismen, formere seg og fremkaller sykelige forandringer der. Slike mikroorganismer kalles patogene.

Sykdommen de fremkaller er karakteristisk for hver enkelt art, mens sykdomsforløpet er avhengig av vertsorganismens motstandskraft (resistens). Resistensen kan være naturlig og er da gjerne bundet til arten. En rekke sykdommer som angriper mennesker, angriper ikke dyr, og omvendt. Men noen sykdommer kan angripe både mennesker og dyr. Infeksjonssykdommer som kan smitte fra dyr til mennesker kalles zoonoser.

Resistensen kan være ervervet, enten som følge av vaksinasjon eller tidligere gjennomgått infeksjon med samme mikroorganisme. Slik resistens, immunitet, kan vare kortere eller lengre tid, iblant livet ut. Immunitet skyldes at antigener fra smittestoffet gjenkjennes av kroppens immunceller (T-celler og B- celler). Antigener er molekyler som finnes på overflaten av mikroorganismer. B-celler som gjenkjenner mikroorganismen, produserer antistoffer som er viktige for å bekjempe infeksjonen.

Smitten kan stamme fra dyr (zoonoser), mennesker, næringsmidler eller mikroorganismer fra naturen. Mikroorganismene spres på forskjellig måte, gjennom luften via hoste og nysing, eller via forurenset mat og drikkevann. I begge tilfeller vil mange mennesker kunne bli smittet samtidig, og det kan utvikle seg en epidemi.

I andre tilfeller kan smitten spres med dyr, rotter, fluer, eller med tilsynelatende friske mennesker, smittebærere.

Spredningen kan også skje ved direkte kontakt (berøring, samleie). Normal frisk hud gir vanligvis ganske god beskyttelse, men er huden skadet, vil det lett kunne oppstå infeksjonssykdommer som stivkrampe og brennkopper ved direkte kontakt med mikroorganismen.

Smitte kan også overføres med dyr, for eksempel med mygg (malaria, gul feber), lus (flekktyfus) eller pattedyr (rabies).

En liten andel av mikroorganismene i naturen kan føre til infeksjonssykdom, som gjærsoppen Cryptococcus som kan finnes i jord og kan infisere mennesker gjennom innånding. Et annet eksempel er bakterien Clostridium tetani, som kan finnes i jord. Hvis bakterien infiserer sår kan den føre til stivkrampe.

Når mikroorganismene har trengt inn i vertsorganismen, vil de spre seg via lymfeårene til de nærmeste lymfeknutene, hvor de oftest vil bli ødelagt. Hvis dette ikke skjer, vil de komme ut i blodet, og da vil de kunne bli ødelagt av de hvite blodcellene eller av spesielle hvite blodceller, fagocytter, i leveren eller milten.

I blodet finnes dessuten sirkulerende antistoffer som er oppstått etter tidligere infeksjoner eller vaksinasjoner, og som bidrar til å nøytralisere mikroorganismene.

Det er forholdet mellom mikroorganismenes aggressivitet, virulens, og kroppens motstandskraft som er avgjørende for sykdommens forløp og utgang. Hvis resistensen er stor nok, vil det ikke oppstå sykdom.

Enkelte mikroorganismer mangler evnen til å trenge dypere inn i organismen, men produserer til gjengjeld giftstoff, toksin, som spres med blodet (difteri) eller langs nervene (stivkrampe).

Omtrent 25 prosent av alle dødsfall skyldes infeksjonssykdommer. I verdensmålestokk er infeksjonssykdommer den viktigste sykdomsgruppen når det gjelder sykelighet og dødelighet. Infeksjonssykdommene er imidlertid i tilbakegang over hele verden. Spesielt i industrilandene har de mistet mye av sin betydning, ikke minst som dødsårsak. Dette skyldes først og fremst vaksinering og allmenn bedring av de hygieniske forhold, dernest en utbredt bruk av immunsera, kjemoterapeutika og antibiotika. Selv om det finnes gode metoder og strategier for å forebygge og behandle infeksjonssykdom, utgjør patogene mikroorganismer fremdeles et stort helseproblem. En spesiell utfordring innen infeksjonsmedisinen er økningen i antibiotikaresistens. Både forekomsten av antibiotikaresistente bakterier, virus, sopp og parasitter øker. I tillegg er det en økning av multiresistens, noe som innebærer at en spesifikk mikroorganisme er resistent mot flere typer antimikrobielle legemidler.

Studier antyder at noen infeksjonssykdommer er såkalt klimasensitive, det vil si at de kan påvirkes av klimaendringer. Dette kan for eksempel innebære at de ved endrede klimatiske forhold har potensialet til å spre seg over et større område og smitte flere mennesker.

Selv om det finnes gode metoder og strategier for å forebygge og behandle infeksjonssykdom, utgjør patogene mikroorganismer fremdeles et stort helseproblem. Når mange mennesker rammes av sykdom i en gitt tidsramme på et definert område kalles det en epidemi. Når epidemien spres over store delen av verden kalles det en pandemi. For å begrense at infeksjonssykdom spres er det avgjørende å forebygge smittespredning. Smitteforebyggende tiltak kan være rettet mot smittestoffet, smittekilden, smitteveien og smittemottaker. For å velge riktig tiltak bør vi derfor kjenne mikroorganismens smittekjede. Man kan benytte reproduksjonstallet (R-tallet) hvis man trenger et mål på spredningspotensialet til en infeksjonssykdom.

En annen avgjørende strategi for å forebygge infeksjonssykdommer er å ta anbefalte vaksiner. Det kreves en viss vaksinasjonsdekning før en infeksjonssykdom ikke lengre spres. Hvor mange som må ta en vaksine for å få kontroll på en sykdom, avhenger av hvor smittsom den aktuelle infeksjonssykdommen er. Ifølge Folkehelseinstituttet (FHI) må for eksempel 95 prosent være vaksinert for å forhindre smittespredning fra den alvorlige barnesykdommen meslinger (2020). Når andelen som er immune overgår 95 prosent, har vi oppnådd flokkimmunitet for meslinger. Hvor stor prosent av befolkningen som må være immun før det oppstår flokkimmunitet, varierer fra sykdom til sykdom.

Det fins mange legemidler mot infeksjonssykdommer som har bakteriell årsak. Etter hvert har vi også fått en del legemidler mot soppinfeksjoner, mens utvalget er mer sparsomt når det gjelder infeksjoner som skyldes parasitter, og særlig mot virusinfeksjoner. Fortsatt er det få virusinfeksjoner vi kan behandle med legemidler. Best utvalg av antivirale midler har vi mot hiv-infeksjon, men fortsatt har vi ingen legemidler som utrydder virus. Det finnes effektive vaksiner mot en del infeksjonssykdommer, særlig virusinfeksjoner.

• virus
• tropesykdommer
• parasittsykdommer
• bakterier
• antibiotikaresistens
• infeksjoner

• McIntyre, K. Marie; Setzkorn, Christian; Hepworth, Philip J.; Morand, Serge; Morse, Andrew P.; Baylis, Matthew (2017). Systematic Assessment of the Climate Sensitivity of Important Human and Domestic Animals Pathogens in Europe. Sci Rep, 7(1), 7134.
• World Health Organization. Climate change and health. (22.11.2022)
• Drexler, Madeline (2011). What You Need to Know About Infectious Disease. National Academy of Sciences. Hentet 21. november 2022.