hypnose, søvnlignende tilstand hvor bevisstheten innsnevres og sanseinntrykk for øvrig stenges ute, samtidig som personen bevarer kontakt (rapport) med den som fremkaller hypnosen (hypnotisøren), og mottageligheten for inntrykk fra denne (suggestibiliteten) er økt. Hypnose kan også fremkalles av personen selv gjennom bestemte konsentrasjonsteknikker som innsnevrer bevisstheten og som kan læres (autohypnose).
De fleste mennesker lar seg hypnotisere hvis de er villige til det, om enn ikke alltid ved første forsøk. Å bli hypnotisert krever at personen er villig til å gi slipp på egen kontroll og i stedet konsentrere seg fullt ut om hypnotisørens instruksjoner, som er inntrengende, enstonige og rytmiske hørselsinntrykk som virker søvndyssende, men som samtidig holder rapporten ved like. Hypnosen mangler ellers søvnens fysiologiske virkninger på åndedrett, puls osv.
Den hypnotiserte er i regelen på det rene med sin tilstand og har etterpå erindring om det som er skjedd under hypnosen, om den ikke var så dyp at rapporten har gått for seg under bevissthetens terskel.
Bruk
Hypnose brukes en del i behandling av smertetilstander, idet den innsnevrede bevisstheten for sanseinntrykk som er forbundet med hypnosen, gjør at smerte for en periode kan lindres eller bli nesten helt borte. Hypnose brukes også av og til for å hjelpe personer til å erindre særlig dramatiske eller skremmende opplevelser (traumer) som tilsynelatende er glemt, men som fortsatt likevel plager personen. Hypnotisøren kan også gi instruksjoner om følelsesinnstillinger og handlinger som skal virkeliggjøres på et senere tidspunkt enn hypnosen (posthypnotisk). Dette har vært forsøkt benyttet for å endre atferd (f.eks. røykeavvenning, endring av spisevaner) med noen suksess, men påvirkning av atferd og sanseopplevelser er sterkere mens personen er under hypnose enn etter at hypnosen er over.