kronisk infeksjon som ubehandlet hos de aller fleste etter hvert fører til immunsvikt (aids) og alvorlige komplikasjoner. Årsaken er humant immunsviktvirus 1 og 2 (hiv-1 og hiv-2). I vår del av verden er hiv-infeksjon ensbetydende med hiv-1-infeksjon.
Utbredelse
Hiv-epidemien er i dag verdensomfattende. Ved utgangen av 2005 regnet Verdens helseorganisasjon med at det var over 40,3 millioner hiv-smittede personer i live, og at 4,9 millioner var nysmittet i løpet av 2005. Siden 1981 har epidemien krevd 25 millioner liv. Epidemien har stabilisert seg i Nord-Amerika og Vest-Europa, mens man i Øst-Europa, Afrika og særlig Asia fortsatt kan vente betydelig økning i antall hiv-smittede i årene fremover.
Ifølge Folkehelseinstituttet er hiv-infeksjon i Norge diagnostisert hos 3263 personer per 1. januar 2006. Dette dreier seg om det totale antall hiv-positive siden testingen startet i 1984. 48 % var heteroseksuelt smittet, og 31 % var homoseksuelt smittet, mens sprøytedeling var smittemåten hos 16 % av de hiv-positive. I 2005 ble det meldt 219 nye tilfeller av hiv-infeksjon i Norge. Spredningen i Norge skjer fra homofile menn og fra innvandrere fra høyendemiske områder for hiv-infeksjon (se også tabell, aids).
Diagnose
Den vanligste måten å stille diagnosen på er at man påviser antistoffer mot viruset i pasientens blod ved en anti-hiv-test. Antistoffene som påvises, er ikke i stand til å utrydde viruset, men tjener som en markør på at infeksjon foreligger. I noen tilfeller, spesielt i det tidlige stadiet, kan man også stille diagnosen hiv-infeksjon ved å påvise viruset, deler av viruset eller nå oftest genmateriale fra hiv i den undersøktes blod. Måling av mengden genmateriale, som reflekterer virusmengden, brukes sammen med telling av viktige T-lymfocytter (CD4+ T-lymfocytter) til å avgjøre når man skal starte behandling og om den behandlingen man gir, er effektiv.
Symptomer
Den kliniske sykdomsutviklingen vil være forskjellig fra pasient til pasient. Et mindretall av pasientene får tegn til akutt sykdom noen få uker etter smitte. Enten man går gjennom en slik akutt sykdomsperiode eller ikke, vil nesten alle pasienter ubehandlet ha flere år, opptil 10–15 år, uten sykdomssymptomer. Men hos så godt som alle vil ulike komplikasjoner etter hvert melde seg, oftest i form av infeksjoner, men noen får også svulster, og andre kan få komplikasjoner fra nervesystemet.
Candidainfeksjon (sopp) i munn og svelg er ofte et av de tidligste problemene som dukker opp. Hos andre er helvetesild (herpes zoster) første tegn på at noe kan være galt, mens andre igjen kan få lette eksematøse soppforandringer i huden. I Afrika vil tuberkulose ofte være det første tegn på at hiv-infeksjonen har svekket immunforsvaret. Senere vil andre alvorlige sykdomstegn komme, f.eks. i form av alvorlig pneumoni, diaréplager, vekttap eller encefalitt. En rekke av disse komplikasjonene kvalifiserer for diagnosen aids.
Årsaken
Årsaken til at hiv-pasientene etter hvert får komplikasjoner, ligger i at hiv ødelegger spesielle lymfocytter i blodet, som oftest betegnes CD4+ T-lymfocytter, og som er nøkkelceller i immunforsvaret. Disse cellene befinner seg særlig i lymfeknuter og annet lymfoid vev, hvor det hos alle pasienter fra smittetidspunktet foregår en massiv virusproduksjon. Når antallet CD4+ T-lymfocytter i blodet minker, øker risikoen for komplikasjoner i form av alvorlige infeksjoner og også kreftsykdommer. I tillegg til å angripe CD4-cellene vil hiv også kunne angripe andre celler, blant annet celler i sentralnervesystemet, hvor infeksjonen kan føre til at pasienten får demenssymptomer. Det ser man imidlertid sjeldnere etter at man fikk gode medikamenter som er rettet mot hiv.
Behandling
Antall medikamenter man kan bruke til å behandle hiv-infeksjon, øker stadig, men en har fortsatt ingen behandling som man vet kan utrydde viruset. Fordi viruset nokså raskt kan opparbeide motstandskraft mot enkeltmedikamenter, må man behandle med flere medikamenter samtidig eller med enkelttabletter som inneholder flere aktive stoffer. Man starter oftest antiviral terapi når det er laboratoriemessige tegn til at immunforsvaret svikter slik at alvorlige komplikasjoner kan oppstå. Behandlingen er kostbar og derfor i stor grad utilgjengelig for hiv-pasienter i u-land. De senere år er det imidlertid skjedd en del positive ting på dette området, og i enkelte land (f.eks. Botswana) er hiv-medikamenter blitt lettere tilgjengelig.
Profylakse
Det finnes ingen vaksine mot hiv-infeksjon, til tross for at betydelige ressurser er nedlagt i vaksineforskningen. Og det er usikkert når og om man kan lage en effektiv forebyggende vaksine.
Det viktigste våpenet mot hiv-epidemien er omfattende forebyggende tiltak som kan hindre og begrense smittespredningen. Undersøkelse av blodgiveres blod gjør at smitte med blod og blodprodukter knapt vil kunne forekomme i land som Norge. Bruk av kondomer vil minske risikoen for seksuell smitte. Bruk av rene sprøyter og det å unngå sprøytedeling vil hindre spredning i stoffmisbrukermiljø.
Disse tiltakene, kombinert med omfattende opplysningsvirksomhet, har vært viktige virkemidler i bekjempelsen av hiv-epidemien i de fleste land.
Gjennomføring av effektive forebyggende tiltak mot hiv-smitte i Afrika og Asia er en av de virkelig store medisinske utfordringer man står overfor i dag.