el-overfølsomhet, populær betegnelse på symptomer som tilskrives overfølsomhet for elektriske og/eller magnetiske felt.
Historikk
Det synes som om fenomenet oppstod i Sverige i løpet av 1980–90-årene og først blant brukere av dataskjerm.
Årsak
Årsak og virkningsmekanisme er ikke vitenskapelig dokumentert. El-overfølsomhet aksepteres ikke medisinsk og trygdemessig som organisk betinget medisinsk sykdom. Det forskes på tilstanden, men resultatene har så langt ikke vært overbevisende med tanke på å avklare virkningsmekanismer eller årsakssammenheng. El-overfølsomhet synes i særlig grad å ramme personer med tendens til somatisering, hvilket også kan være tilfelle ved andre nye, miljørelaterte tretthetstilstander.
Symptomer
Det ser ut til å være to hovedgrupper av symptomer, nemlig hudsymptomer og allmennsymptomer.
Mest utbredt er hudsymptomer med tørrhet, rødhet, følelse av stramhet og prikking i ansiktshuden og oppblussing av utslett. Det er ved undersøkelser hos hudspesialister ikke funnet spesifikke forandringer i huden. Hos de fleste går symptomene bort når de forlater dataskjermen.
Den andre typen reaksjon gir det en kaller nevropsykiatriske symptomer, med ekstrem tretthet, synsforstyrrelser, hodepine, hukommelses- og konsentrasjonsvansker samt allmennsymptomer som svimmelhet, kvalme og muskel- og leddsmerter. Denne reaksjonen tilskrives av de rammede i større grad påvirkning av elektromagnetiske felt. Mange el-overfølsomme har også fått vite at de lider av amalgamforgiftning, men årsakssammenhengen er heller ikke her medisinsk bekreftet.
Behandling
Foreløpige erfaringer tyder på at tilstanden fullt utviklet er meget motstandsdyktig mot behandlingsforsøk i det miljøet der den er oppstått. Tiltak som i lettere tilfeller angis å ha medført reduksjon i hudplager, er blant annet avledning av statisk elektriske felter fra dataskjerm.
Den best dokumenterte behandlingen av de som hevder å være overfølsomme for elektromagnetiske felt, er kognitiv atferdsterapi.
Det kan lett oppstå en konflikt mellom pasient og omgivelser når legene har manglende mulighet til å dokumentere/måle pasientens ofte invalidiserende plager, og derved bekrefte at det foreligger en sykdom med en utenforliggende årsak.