Dødshjelp er å ta livet av en person på personens frivillige forespørsel, eller å hjelpe en person til å ta sitt eget liv.

Faktaboks

Også kjent som

Aktiv dødshjelp, eutanasi, assistert selvmord

Å ta livet av en annen person med personens samtykke, eller å medvirke til at noen tar sitt eget liv, er etter straffeloven straffbart i Norge. I noen andre land, som Nederland og Belgia, er dødshjelp på bestemte betingelser ikke straffbart.

Hva dødshjelp er og ikke er

Dødshjelp omfatter såkalt «aktiv dødshjelp», «eutanasi» og «assistert selvmord». I definisjonen brukt her omfattes aktiv dødshjelp og eutanasi av beskrivelsen «å ta livet av en person etter personens frivillige forespørsel», mens assistert selvmord omfattes av beskrivelsen «å hjelpe en person til å ta sitt eget liv».

To typer dødshjelp

Dødshjelp omfatter med andre ord både (1) selv å ta livet av en annen, eksempelvis ved å injisere dødbringende medikamenter, og (2) å bistå en annen til å ta sitt eget liv, eksempelvis ved å gi den andre dødbringende medikamenter, som personen så selv tar. I begge tilfeller handler en i den hensikt å ta eller hjelpe til å ta livet av en person som selv ber en om dette.

Hva dødshjelp ikke er

I motsetning til dødshjelp står på den ene siden det å ta livet av en person som ikke frivillig har forespurt en om dette. Dette kan bli gjort av medlidenhet, såkalt medlidenhetsdrap. På den andre siden står behandlingsbegrensning, hvor en unnlater å gi eller opprettholde behandling av en person der dette kunne forlenget livet til personen.

En etisk utfordring

Spørsmålet om dødshjelp bør legaliseres og praktiseres er utfordrende. To sentrale etiske spørsmål er: Hvor stor råderett bør en ha over sitt eget liv? Og hva kan og bør en hjelpe andre med?

Mens spørreundersøkelser viser et vedvarende flertall for legalisering av dødshjelp i den norske befolkning, er et vedvarende flertall av norske politiske partier mot legalisering. I spørreundersøkelser blant helsepersonell er det også et vedvarende flertall mot legalisering av dødshjelp.

Behandlingsbegrensning

Behandlingsbegrensning betegner en beslutning om unnlate å gi eller opprettholde det pasienten oppfatter som unødig livsforlengende behandling, med den følge at pasienten ofte dør av sin grunnsykdom.

Den etisk relevante forskjellen

Behandlingsbegrensning er, i motsetning til dødshjelp, tillatt i Norge. En pasient har etter pasient- og brukerrettighetsloven rett til å nekte å motta livsforlengende behandling, hvor behandlingen ikke gis med utsikt til helbredelse eller bedring, men kun er en forlengelse av en pågående dødsprosess.

Den sentrale etisk relevante forskjellen mellom behandlingsbegrensning og dødshjelp er at mens det ved behandlingsbegrensning er pasientens grunnsykdom som er årsaken til at pasienten dør, er det ved dødshjelp en persons handling som er årsaken til at pasienten dør.

Overbehandling ved livets slutt

Medisinsk utvikling gjør at en i helsetjenesten i økende grad kan opprettholde livet hos alvorlig syke personer. Dette kan være et gode, men ikke i alle tilfeller. Behandlingsbegrensning er en måte å unngå de tilfeller hvor pasienten ikke ser livsforlengende behandling som et gode, men snarere som overbehandling som unødig trekker ut ens dødsprosess og forlenger ens lidelse.

Behandlingsbegrensning betyr ikke at en unnlater å gi pasienten videre pleie og omsorg. Ved behov kan palliativ behandling gis, inkludert medikamenter som potensielt har livsforkortende effekt, så lenge det primære formålet fremdeles er å lindre pasientens plager (se dødspleie).

Profesjonsetiske normer

Hverken Norsk sykepleieforbund, Den norske legeforening eller Norsk farmasøytisk selskap er for legalisering av dødshjelp. I Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere § 2.13 fastslås det:

«Sykepleieren bidrar ikke til aktiv dødshjelp (eutanasi), og hjelper ikke pasienten til selvmord.»

Likeledes fastslås det i § 5 i Etiske regler for leger:

«Leger skal ikke utføre dødshjelp, det vil si eutanasi eller assistert selvmord, som begge er handlinger hvor legen med hensikt bidrar til å framskynde dødstidspunktet.»

Sentrale momenter i legaliseringsspørsmålet

Spørsmålet om dødshjelp bør være tillatt rommer en rekke etiske, politiske, juridiske og medisinske vurderinger. Her presenteres kort fire etisk relevante momenter som er i spill, nemlig å unngå unødig lidelse, respekt for menneskeverd, selvbestemmelsesretten og profesjonsetiske aspekter.

Å unngå unødig lidelse

Særlig i situasjoner hvor livet går mot slutten, og det ikke er utsikter til annet enn et fortsatt liv med sterke lidelser, kan det synes urimelig å ikke hjelpe en person til å slippe dette ved å avslutte livet. En kan i slike situasjoner argumentere for at helsepersonell burde ha en forpliktelse til å bistå med dødshjelp, ut fra det profesjonsetiske prinsippet om å ikke skade ens pasienter.

Motsatt kan en hevde at det er å hjelpe ens pasient med å ta sitt liv som vil være det klareste bruddet på forpliktelsen om ikke å skade. En kan også hevde at en ved hjelp av behandlingsbegrensning og med dagens muligheter innen palliativ behandling langt på vei kan unngå sterke lidelser ved livets slutt.

Respekt for menneskeverd

Hva menneskeverd betyr står sentralt i det etiske spørsmålet om dødshjelp bør være tillatt. Er menneskets verdighet noe umistelig, eller nettopp noe en kan miste i livets sluttfase? Er det uverdig å avslutte livet med hjelp av andre, eller er det uverdig å utsette seg selv og de rundt seg for en siste livsfase hvor en ikke lenger kan være seg selv?

Et perspektiv er å alltid legge til grunn at et menneskes liv og verdighet er umistelig og ukrenkelig. I det ligger det en forpliktelse til å respektere ens egen og andres absolutte menneskeverd. Selv ved fysiske og psykiske lidelser som endrer en persons liv og adferd fundamentalt, er menneskeverdet det samme.

I dette perspektivet blir det å avslutte et liv en krenkelse av menneskeverdet. En viser manglende respekt for et menneskes verdighet. I stedet for å bekrefte verdigheten, også i vanskelige situasjoner og livsfaser, viser en ved dødshjelp at dette menneskets liv er verdiløst. I stedet for dødshjelp bør en hjelpe mennesker som lider ved å lindre og gi omsorg, og slik bekrefte menneskeverdet i stedet for å redusere det.

Et annet perspektiv tar utgangspunkt i at det i stadig økende grad er medisinsk mulig å forlenge en persons liv, i noen tilfeller langt utover det som er ønskelig. Mennesket har en sterk selvoppholdelsesdrift, og en føler også en sterk forpliktelse til å hjelpe andre. Så lenge det er liv, er det også håp. Men er det alltid et gode i seg selv å leve videre?

I dette perspektivet vil en svare nei. I noen situasjoner vil det å leve videre ikke være et gode. Da kan dødshjelp være det riktige. Å opprettholde livet, særlig ved medisinsk-teknologiske midler, kan være en krenkelse av menneskeverdet. Å respektere et menneskes liv innebærer dermed, i visse tilfeller å respektere dets ønsker om å unngå en uverdig siste livsfase og menneskets rett til en verdig død.

Selvbestemmelsesretten

Et sentralt ideal i vår tid er at enhver person i størst mulig grad skal ta beslutninger som gjelder en selv, særlig valg som gjelder ens eget liv og egen helse. I møte med helsetjenesten skal pasienten kunne utøve sin selvbestemmelsesrett.

Selvbestemmelsesretten i møte med helsepersonell omfatter retten til å si nei til behandlingstilbud, men omfatter ikke en rett til å kreve behandling som ikke er helsefaglig forsvarlig. Bør selvbestemmelsesretten også omfatte retten til å kreve dødshjelp?

Et svar er at ja, ens rett til å bestemme over sitt eget liv, bør også omfatte en rett til å selv bestemme over sin egen død. En har en rett til liv, men ingen plikt til å leve. Har en derfor et veloverveid og vedvarende ønske om å avslutte sitt eget liv, bør ikke andre legge hindringer i veien for det, men tvert i mot være til hjelp.

Motsatt vil en kunne argumentere at nei, retten til selvbestemmelse gjelder forhold i ens liv, men ikke om en ønsker å leve. Selvbestemmelsesretten gir i alle fall ingen forpliktelser for andre til å hjelpe en med å avslutte livet sitt. Overfor hverandre, og særlig i helsepersonells forhold til pasientene, er og bør ens forpliktelse være å redde liv og fremme helse.

Profesjonsetiske aspekter

Et profesjonsetisk synspunkt er at dødshjelp bryter fundamentalt med de normer og idealer som gjelder for helsepersonell. Helsepersonell skal redde pasientenes liv og bedre pasientenes helse, ikke ta pasientenes liv.

Bare det å åpne muligheten for at pasienten selv skal gjøre en vurdering av om hans eller hennes fortsatte liv er av tilstrekkelig verdi, eller bør avsluttes med hjelp fra helsepersonell, innebærer ut i fra et slikt synspunkt et brudd på den grunnleggende kontrakten mellom pasient og helsepersonell. Pasienter skal kunne være trygge på at helsepersonell aldri vil redusere verdien av ens liv, og alltid tilby den best mulige behandling, uansett hvem en er og hvilken situasjon en står i.

Hvis en gir helsepersonell i oppgave å oppfylle en persons rett til å dø, vil kontrakten mellom pasient og helsepersonell bli uklar. Muligheten for dødshjelp kan åpne opp for tanker hos pasienten om at en ikke bør belaste helsetjenesten unødig, eller ligge helsepersonell eller familien til byrde. Det kan paradoksalt nok føre til at pasienten ikke lenger føler at han eller hun kan bestemme selv over sitt eget liv, men bør gjøre det som er best for andre, og at livet hans eller hennes ikke lenger er av stor nok verdi til å få behandling og omsorg.

I tråd med en betoning av pasientens selvbestemmelsesrett, inkludert en rett til en verdig død, vil et annet synspunkt være at helsetjenesten bør ha et velregulert tilbud om dødshjelp. Dette står ikke i motsetning til å anerkjenne at dødshjelp er en praksis som kan bryte med helsepersonell sin personlige overbevisning, på en måte som bør gi mulighet til samvittighetsfritak.

Ved å gi helsepersonell tillatelse til å yte dødshjelp, vil en gi så vel pasienter som helsepersonell valgfrihet, og unngå gråsoner i behandling ved livets slutt. Å si at dødshjelp bryter fundamentalt med de normer og idealer som gjelder for helsepersonell, vil i dette perspektivet bare si at dagens profesjonsetikk er for snever, og i større grad må ta høyde for kompleksiteten i å respektere pasientens verdighet og selvbestemmelsesrett.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Morten Andreas Horn, Daniel Joachim Heggheim Kleiven og Morten Magelssen (red.): Dødshjelp i Norden? Etikk, klinikk og politikk. Cappelen Damm Akademisk 2020
  • Ole Martin Moen og Aksel Braanen Sterri: Aktiv dødshjelp. Etikk ved livets slutt. Cappelen Damm Akademisk 2019
  • Norunn Kosberg: Aktiv dødshjelp. Pro et contra. Humanist forlag 2018
  • Lars Johan Materstvedt og Reidun Førde: Fra aktiv og passiv dødshjelp til eutanasi og behandlingsbegrensning. Tidsskrift for Den norske legeforening 2011

Kommentarer (7)

skrev Arve Kjell Uthaug

Eg viser til artikkelen om Dødshjelp der det m.a. står: "Selv om det ikke kan påvises at antallet mennesker som får utført eutanasi har økt i Nederland etter lovendringen, (...)." Dette stemmer vel ikkje lenger. Som m.a. The Economist skriv i artikkelen "Final certainty" (27. juni-3. juli 2015): Det ser ut til å ha blitt færre tilfelle av dødshjelp i Nederland dei første åra etter at aktiv dødshjelp vart legalisert. Men dette har snudd. No har det vore ein tydeleg vekst i bruken av dødshjelp gjennom fleire år, tala har stige med omlag 15 prosent kvart år. Bruken av aktiv dødshjelp har aldri vore så omfattande i Nederland som i 2013 (dvs. det siste året vi pr. i dag har tal for). Venleg helsing Arve Kjell Uthaug

skrev Arve Kjell Uthaug

Eg viser til artikkelen om Dødshjelp der det m.a. står: "Selv om det ikke kan påvises at antallet mennesker som får utført eutanasi har økt i Nederland etter lovendringen, (...)." Dette stemmer vel ikkje lenger. Som m.a. The Economist skriv i artikkelen "Final certainty" (27. juni-3. juli 2015): Det ser ut til å ha blitt færre tilfelle av dødshjelp i Nederland dei første åra etter at aktiv dødshjelp vart legalisert. Men dette har snudd. No har det vore ein tydeleg vekst i bruken av dødshjelp gjennom fleire år, tala har stige med omlag 15 prosent kvart år. Bruken av aktiv dødshjelp har aldri vore så omfattande i Nederland som i 2013 (dvs. det siste året vi pr. i dag har tal for). Venleg helsing Arve Kjell Uthaug

skrev Arve Kjell Uthaug

Den offisielle nederlandske statistikken, som viser ein kraftig vekst i bruken av dødshjelp dei siste fem åra, ligg her: https://www.euthanasiecommissie.nl/Images/Annual%20report%202013_tcm52-41743.pdf Venleg helsing Arve Kjell Uthaug

svarte Mari Paus

Hei! Takk for dine kommentarer, og beklager at de har blitt liggende ubesvarte. Vi har ingen fagansvarlig for dette området, og får dermed dessverre verken oppdatert artikkelen eller svart på dine spørsmål. Forhåpentligvis får vi på plass en fagansvarlig som kan arbeide videre med dette og oppdatere og forbedre artikkelen. Med vennlig hilsen Mari i redaksjonen.

skrev Arve Kjell Uthaug

Det er jo synd, særleg fordi påstanden om at bruken av dødshjelp etter legaliseringa i Nederland, ikkje er korrekt.

svarte Georg Kjøll

Hei Arve. Du har rett i at dette blir feil som det står, og jeg har fjernet det aktuelle avsnittet nå. "Skråplansargumentet" som ble nevnt der har dessuten behov for å bli forklart mer utfyllende, og mer aktuell data trengs for å belyse denne delen av artikkelen bedre. Det håper jeg vi kan komme tilbake til så snart vi har en fagansvarlig på plass på dette området! Alt godt fra Georg

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg