antistoffer, proteiner som dannes i organismen, og som fortrinnsvis reagerer med fremmede stoffer (antigener) som har trengt inn i organismen. Antistoffer tilhører plasmaproteingruppen gammaglobuliner og omtales ofte som immunglobuliner. Se også immunologi.
Karakteristisk for antistoffene er at de er spesifikke, dvs. at et gitt antistoff bare reagerer med ett bestemt antigen. Noen antistoffer er felles for større grupper av individer. Det gjelder bl.a. de antistoffene som reagerer med celler (spesielt røde blodceller) fra noen andre individer i samme art. To eksempler er anti-B og anti-A. Disse alloantistoffene gjør det nødvendig å bestemme blodtypen før transfusjon. De vanskeliggjør dessuten transplantasjon av vev og organer fra menneske til menneske (unntatt når det dreier seg om eneggede tvillinger).
De fleste antistoffene dannes først etter at organismen har vært i kontakt med de tilsvarende antigenene. Det er tilfelle med de antistoffene som fremkalles av mikroorganismer og deres stoffskifteprodukter. Takket være denne antistoffdannelsen kan organismen etter en infeksjon bli immun mot nye angrep av den samme sykdommen. Antistoffdannelse er også grunnlaget for forebyggelse og behandling av spesielle infeksjoner med vaksinasjon, som stimulerer immunforsvaret til å danne antistoffer, og serum, som inneholder antistoffer som er dannet i giverorganismen.
Dersom diagnosen av en infeksjonssykdom er usikker, kan en få bekreftet diagnosen ved å påvise antistoff i pasientens serum mot den sykdomsfremkallende mikroben. Reaksjonen mellom antigen og antistoff kan noen ganger være av en slik karakter at den er mer skadelig enn gagnlig. Reaksjonen betegnes da som en allergisk reaksjon. Hemolytisk sykdom hos nyfødte som skyldes at en gravid kvinne danner antistoffer mot fosterets blodceller, er et annet eksempel på en skadelig virkning av antistoffer.
Antistoffene er proteiner. De enkleste IgG-antistoffene har en molekylvekt på ca. 160 000. De dannes av plasmaceller og sirkulerer både i blodet og utenom blodårene. Antistoffer finnes også i slimhinner, f.eks. i nesen. Antistoffene har i seg selv ofte ingen virkning på bakterier, men de virker som effektive «signaler» til celler som har til oppgave å uskadeliggjøre bakteriene.
En B-lymfocytt produserer mange antistoffmolekyler som alle er identiske. Når én klon av B-celler produserer antistoff, kaller vi antistoffet monoklonalt. Slike monoklonale antistoffer kan produseres i cellekulturer ved hybridomteknikk, og de har meget høy og veldefinert spesifisitet. Slike antistoffer har fått meget stor betydning i immunologien, for diagnostikk av mange sykdommer, f.eks. leukemi, og ved undersøkelse av biopsier i patologien.