opprinnelig betegnelse på stoffer som dannes av mikroorganismer og som motvirker veksten av andre mikroorganismer. Benevnelsen brukes nå også om syntetiske antimikrobielle midler. Enkelte mikroorganismer er avhengige av hverandre, de vokser i symbiose, andre motvirker hverandres eksistens, antibiose. Allerede i 1877 beskrev franskmennene Pasteur og Joubert hvordan bakterier fra luften kunne hemme veksten av miltbrannbakterier og pekte på at denne antibiosen kunne ha terapeutisk betydning.
Historikk
Det første antibiotikum, penicillin, ble oppdaget av Alexander Fleming (1881–1955) i 1928. Han hadde dyrket stafylokokker i en skål med agar som var blitt forurenset med muggsopp, og han la merke til at stafylokokkene døde i området der muggsoppen vokste. I stedet for å kaste agaren, dyrket han muggsoppen i buljong og viste at buljongen som soppen vokste i ble baktericid (bakteriedrepende). Soppen viste seg å være Penicillium notatum. Men først i 1938 forsøkte den engelske legen H. W.
Florey (1898–1968) sammen med kjemikere å fremstille konsentrert penicillin for behandling av infeksjoner. I løpet av de følgende år ble penicillin tatt i klinisk bruk både i England og USA.
Virkemåte
Penicillin hemmer syntesen av stoffer som danner bakterienes cellevegg, en struktur som er karakteristisk for visse bakterier. Eukaryote celler (celler hos dyr og mennesker) har ikke denne type cellevegg og skades derfor ikke av penicillin. Heller ikke alle prokaryote mikroorganismer har cellevegg. Cellevegg-materialet tar opp spesielle fargestoffer, gramfarging. Bakterier med uttalt cellevegg kalles derfor grampositive, bakterier med lite utviklet cellevegg er gramnegative og er lite følsomme for naturlig penicillin. Det første antibiotikum med kraftig virkning på gramnegative bakterier var streptomycin som ble funnet i soppen Streptomyces griseus og tatt i klinisk bruk i 1950-årene. Streptomycin hemmer bl.a. veksten av gramnegative tarmbakterier (kolibakterier) og av tuberkelbasiller (Mycobacterium tuberculosis). Derved fikk man også et antibiotikum mot folkesykdommen tuberkulose.
Ulike typer antibiotika og kjemoterapeutika
På slutten av 1940-årene ble det foretatt omfattende undersøkelser av jordprøver fra ulike deler av verden for å finne mikroorganismer som produserte andre former for antibiotika. Legemiddelindustrien lærte å utnytte naturen for å finne effektive midler som gjorde det mulig å helbrede nesten enhver bakteriell infeksjon. Parallelt med letingen etter nye antibiotika forsøkte man å finne syntetiske stoffer (kjemoterapeutika) som i likhet med antibiotika hemmer veksten av mikroorganismer uten å skade animalske (eukaryote) celler. Den viktigste gruppen kjemoterapeutika er sulfonamidene. Etter hvert som stadig flere antibiotika ble fremstilt syntetisk eller halvsyntetisk (kjemisk modifisering av et naturlig stoff) ble skillet mellom antibiotika og kjemoterapeutika utvisket. I dag er det vanlig å klassifisere disse midlene etter deres anvendelse og ikke etter deres opprinnelse.
Antibiotika kan være bredspektrede(effektive mot mange ulike bakterier, f.eks. tetracycliner) eller smalspektrede (effektive mot et fåtall ulike bakterier, f.eks. benzylpenicillin). Noen av dem, f.eks. penicillin, har stor terapeutisk bredde (har få bivirkninger bortsett fra allergiske reaksjoner), andre, som f.eks. kloramfenikol, har lav terapeutisk bredde (kan gi toksiske bivirkninger i terapeutiske konsentrasjoner).
Fordeler og ulemper
Antibiotika representerer trolig det største enkelte fremskritt i medisinen på 1900-tallet. Dødeligheten av infeksjonssykdommer sank dramatisk etter at antibiotika ble tilgjengelig. Men utstrakt bruk av antibiotika har også ført til problemer. Etter hvert fikk antibiotika anvendelse utenom medisinen, f.eks. som tilsetning til dyrefór og i forbindelse med fiskeoppdrett. Store mengder antibiotika spres i naturen på denne måten. Den naturlige flora av mikroorganismer forstyrres både i naturen generelt og hos den enkelte pasient som behandles med antibiotika. En viktig følge av dette er oppblussing av infeksjoner med mikroorganismer som tidligere ble holdt i sjakk ved naturlig antibiose (ofte kalt opportunistiske infeksjoner, f.eks. av sopp eller av patogene tarmbakterier). En annen viktig følge er utviklingen av bakteriestammer som er motstandsdyktige (resistente) mot de kjente antibiotika. I de senere årene har det vært en sterk økning av infeksjoner med antibiotikaresistente bakterier.