norske myndigheter bruker betegnelsen alternativ behandling om terapiformer som i hovedsak eksisterer og benyttes utenfor kunnskapsbasert medisin. Alternativ behandling brukes ofte parallelt med etablert behandling som tilbys i det offentlige helsevesen.
Begrepene komplementær medisin, tradisjonell medisin, helhetsmedisin (holistisk medisin), naturmedisin, erfaringsmedisin og uortodoks medisin, er også brukt. I internasjonal litteratur brukes betegnelsen «complementary and alternative medicine» (CAM) som et samlebegrep. I denne sammenhengen betegner alternativ medisin bruken av en terapiform istedenfor kunnskapsbasert medisin, mens komplementær medisin betegner bruk av en terapiform i tillegg til kunnskapsbasert medisin. En og samme terapiform kan m.a.o. brukes både alternativt og komplementært. Se også akupunktur, fotsoneterapi, healing, homøopati, kinesiologi, magnetterapi, naprapati, refleksologi, soneterapi. De mange forskjellige benevnelsene gjenspeiler den store variasjonen i metoder. Antallet overstiger 200.
Anvendelse
Ser en på antall pasientkontakter på verdensbasis, vil en stor del konsultasjoner og behandlinger foregå innen alternativ medisin. Grunnen er først og fremst at den alternative medisinen er tilgjengelig og billig i verdens mest folkerike nasjoner. I Vesten (Nord-Amerika og Europa) øker bruken av alternativ behandling, både i form av egenbehandling og terapeutmediert behandling. I Norge har vel 30 % av befolkningen brukt alternativ behandling noen gang, og blant pasientgrupper er forekomsten av bruk høyere. Om lag halvparten av kreftpasientene bruker alternativ behandling i tillegg til (komplementært) behandlingen de får i det etablerte helsevesen. Utgifter til alternativ behandling betales av pasientene selv og kan bli kostbart ved utstrakt bruk. I land som Tyskland og Belgia har opptil 70 % av befolkningen oppsøkt utøvere av alternativ behandlere.
Salget av kosttilskudd og naturmidler øker i Norge og overskred 2 milliarder kroner i 2005. I tillegg kommer omsetning over Internett.
Grunner til å benytte alternativ medisin
Undersøkelser viser at den viktigste grunnen til at pasienter bruker alternativ behandling ikke er at de er misfornøyde med etablert behandling. Den viktigste grunnen er at alternative behandlingsformer har en forståelse av helse og sykdom som samsvarer bedre med deres egen. Mange av brukerne har kroniske sykdommer eller plager der de ikke oppnår god symptomlindring med etablert behandling, og mange bruker alternativ og etablert behandling samtidig. Andelen brukere er høyere blant kvinner, personer med høy utdanning og i aldersgruppen 30–60 år.
Utdannelse
Utøvere innenfor alternativ medisin har forskjellig bakgrunn. Noen har en helsefaglig utdannelse som de bygger videre på. Det gjelder f.eks. leger, sykepleiere og fysioterapeuter. Andre utøvere mangler helsefaglig bakgrunn. Skoletilbudene varierer fra kvelds- og ukeskurs til utdannelser som strekker seg fra tre til fem år. Ofte vil den enkelte utdannelse kvalifisere for medlemskap i et forbund. Yrkestitlene innen dette feltet er ikke beskyttet. Det vil si at hvem som helst kan kalle seg f.eks. homøopat. Derfor oppgir mange utøvere i tillegg til sin tittel hvilket forbund de tilhører, eller hvor de er utdannet.
Lovregulering
Alternativ behandling var regulert av den såkalte Kvakksalverloven inntil 2004. I dag er reguleringen av alternativ behandling avhengig av om den gis av autorisert helsepersonell eller ikke. Autorisert helsepersonell har sin virksomhet regulert etter «Lov om helsepersonell» som trådte i kraft i 2001. Loven stiller krav om faglig forsvarlig utøvelse av sitt yrke innenfor helsepersonellets kvalifikasjoner. Alt autorisert helsepersonell som tilbyr alternativ behandling, er underlagt de vanlige tilsynsorganer også i sin alternative behandlingsvirksomhet.
Ikke-autoriserte behandlere har sin virksomhet regulert av «Lov om alternativ behandling av sykdom mv.», som trådte i kraft i 2004. Loven gir stort handlingsrom for ikke-autoriserte alternative behandlere, og slår fast at 1) Alternative behandlere har lovfestet taushetsplikt. 2) Alternative behandlere kan behandle symptomer på sykdom og bivirkninger av annen behandling uansett sykdom. Ved alvorlige sykdommer skal dette skje i samforståelse med pasientens lege. 3) Dersom pasienten ikke kan tilbys helbredende eller lindrende behandling i det etablerte helsevesen, står det vedkommende fritt å velge behandling. 4) En såkalt registrert behandler utøver sin virksomhet innenfor administrative rammer (utøverregister) som myndighetene har satt for utøverorganisasjonene.
Forskning
Den økende interessen for alternativ behandling i Vesten har ført til en økende forskningsaktivitet fra 1990-årene. Nasjonalt Forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM) ble opprettet av Norges Forskningsråd i 2000, og er lokalisert ved Universitetet i Tromsø. Forskningen har til nå gitt innsikt i hvilke terapiformer som brukes, hvem brukerne er, og om motiver for bruk i Vesten. Det er dokumentasjon for effekt av visse terapiformer, men det er fremdeles stort behov for studier av pasienterfaringer, av effekt og av bivirkninger ved alternativ behandling.
Fremtidsperspektiver
I fremtiden vil skillelinjene mellom kunnskapsbasert medisin og alternativ medisin være avhengige av graden av vitenskapelig dokumentasjon og om metoden kan forstås ut fra moderne naturvitenskap. Således har akupunktur beveget seg fra å være tradisjonell medisin i Kina til å bli alternativ medisin i Europa og nå til slutt etablert medisin i f.eks. smertebehandling.