alkoholisme, tilstand der det er utviklet et avhengighetsforhold overfor bruken av alkohol. Det finnes ikke helt klare diagnostiske kriterier for tilstanden. Det synes å foreligge betydelig variasjon i intensiteten av avhengighetsfølelsen mellom personer og hos samme person over tid.
Karakteristika
Karakteristika for tilstanden er tilbakevendende tvangsmessig ønske om å drikke alkohol, dårlig kontroll over avslutning av og mengde konsumert ved de enkelte drikkesituasjoner, bruk av mye tid og innsats rundt anskaffelse, lagerhold og inntak av alkohol, tap av andre livsinteresser, vansker med å komme ut av et uheldig drikkemønster til tross for at det skader og at man ønsker å slutte.
Utvikling
Alkoholisme kan oppstå ved gjentatt alkoholkonsum over (lang) tid. Det synes å være en familiær disposisjon, men i prinsipp kan alle som drikker tilstrekkelig per gang og hyppig nok, utvikle alkoholisme. Livstidsprevalensen er ca. 5–10 % for menn og 2–5 % for kvinner. Mange med en alkoholismediagnose vil også ha en annen psykiatrisk diagnose (komorbiditet). En alkoholiker drikker ikke kontinuerlig og har perioder med avholdenhet og lavt konsum som alternerer med tunge drikkeperioder. I en tilfeldig valgt måned i året vil rundt halvparten av alkoholikerne ikke drikke spesielt mye.
Behandling
Man antar at 10–30 % av alkoholikere vil slutte å drikke eller redusere alkoholkonsumet vesentlig uten spesielle behandlingsopplegg. Det finnes ingen etablert behandlingsstrategi for alkoholisme. Den behandling som gjennomføres, spenner over hele skalaen fra psykodynamisk basert behandling, via rådgivning til farmakoterapi. Behandlingsresultatene er usikre.
De viktigste komplikasjonene og senfølgene
De viktigste komplikasjonene og senfølgene er tilvenning av nervecellene (nevroadaptasjon) i sentralnervesystemet som leder til utvikling av økt toleranse for alkohol (mindre virkning av en gitt alkoholkonsentrasjon) og abstinensplager, organsykdommer i lever, bukspyttkjertel, kjønnsorganer og hjerne, russkader (ulykker, vold), overdosedødsfall under enkeltrus og økt risiko for selvmord. Alkoholikerens primærgruppe (familie) blir ofte skadelidende, prestasjoner i yrkesliv og skolesituasjon forringes ofte. Risikoen for kriminell aktivitet er økt.
Den viktigste forebygging av alkoholisme
Den viktigste forebygging av alkoholisme er forsiktighet i omgang med alkohol. Venners, familiens og samfunnets alkoholkultur er viktig. Opplysning, redusert tilgjengelighet og høye priser på alkohol er tradisjonelle norske forebyggingstiltak.
Forskning
Det er knyttet stor interesse til nevrobiologisk forskning rettet mot forståelsen av mekanismene bak enkeltrus og de endringer som skjer i sentralnervesystemet ved kronisk gjentatt alkoholbruk. Slik forskning antas å kunne gi opphav til nye diagnostiske og terapeutiske verktøy.