betegnelse på at svangerskapet avsluttes før fosteret er levedyktig. Tidligere var grensen mellom abort og for tidlig fødsel definisjonsmessig satt til 28 uker i svangerskapet. I våre dager er det urimelig høyt, vi regner at fostre kan være levedyktige fra uke 24. Noen brukbar definisjon på grensen mellom abort og for tidlig fødsel har vi egentlig ikke. Aborter kan være spontane eller provoserte.
Spontan abort
Av alle egg som blir befruktet, overlever omtrent 40 % frem til den tiden kvinnen skulle hatt sin neste menstruasjon, og kan oppdage at hun er gravid. Det er urimelig å kalle dette tapet for aborter. Av de svangerskap som blir fastslått, ender omtrent 15 % som en spontan abort. De fleste skjer tidlig i svangerskapet, før 12. uke. Den vanligste årsaken til spontan abort er kromosomfeil hos fosteret (over 50 %). De andre fordeler seg på en rekke andre årsaker: infeksjoner og hormonforstyrrelser er noen. I det enkelte tilfelle kan årsaken nesten aldri fastslås. Aborter som skjer litt senere i svangerskapet, etter 12. uke, kan ha andre årsaker. Misdannelser i livmoren, muskelknuter, en svakhet i livmorhalsen som gjør at den gir etter og åpner seg uten at det er rier, er slike mulige årsaker. En abort ytrer seg som en blødning. Blødningen kan til å begynne med være svak, etter hvert blir den sterkere og det blir rielignende smerter, som sterke menstruasjonssmerter. Etter en tid støtes fosterrester og morkake ut. Når blødningen begynner, vil fosteret i de aller fleste tilfeller allerede være dødt. Ofte har det vært dødt en lang stund og kan knapt nok sees. Når aborten er over, kan en ultralydundersøkelse avgjøre om livmoren har klart å tømme seg helt. Har den ikke det, er det nødvendig å gjøre en utskrapning. Det kan gjøres i narkose poliklinisk, dvs. uten innleggelse i sykehuset. Relativt ofte kan det være blødning tidlig i et svangerskap uten at dette fører til abort. En ultralydundersøkelse viser om det er et levende foster eller ikke. Er det et levende foster, er det over 95 % sannsynlighet for at svangerskapet fortsetter.
Habituell abort
Habituell abort er definert som tre aborter etter hverandre uten at det har vært fødsel av et barn innimellom. Fordi aborter er så hyppige, er det ikke uvanlig at en kvinne kan oppleve flere aborter på rad. Har hun hatt så mange som tre, er det vanlig å gjøre noen undersøkelser for å se om det er noen spesiell grunn. I sjeldne tilfeller kan foreldrene ha et kromosomavvik som ikke spiller noen rolle for dem selv, men som gjør at kombinasjonen av deres kromosomer ikke er levedyktige. Enkelte ganger kan en kronisk infeksjon finnes og behandles. Misdannelser i livmoren eller muskelknuter kan opereres. I de fleste tilfellene finnes likevel ingen årsak. Mulighetene for at det går bra i neste forsøk på svangerskap, er ganske store, og det er all grunn til å prøve igjen.
Provosert abort
Provosert abort betegner en kunstig fremkalt abort. Verdens helseorganisasjon beregner at det på verdensbasis gjøres omtrent 50 millioner provoserte aborter årlig. Av disse er omtrent 40 % utrygge, det vil si at de gjøres under forhold som ofte leder til komplikasjoner. Årlig dør 70 000 kvinner som følge av utrygge provoserte aborter. Alle land har lovverk som regulerer provoserte aborter. 40 % av verdens befolkning har enkel tilgang til trygge aborter. De andre har en mer eller mindre restriktiv lovgivning. Likevel gjelder, særlig i u-land, at de som har penger, alltid kan kjøpe seg en trygg abort. Andre steder er det mangel på helsepersonell, på sykehusressurser og på offentlig finansiering av helsevesenet som gjør at kvinner må ty til farlige abortmetoder. Gjeldende abortlov i Norge – Lov om svangerskapsavbrudd – er fra 1978. Hovedbestemmelsene er at inntil utgangen av svangerskapets 12. uke er det kvinnen selv som avgjør om svangerskapet skal avbrytes. Etter 12. uke avgjøres søknaden av en nemnd av to leger – abortnemnda. Jo lengre varigheten av svangerskapet er, desto sterkere skal grunnene være for avbrytelse. Kan fosteret være levedyktig, er det ikke tillatt å avbryte svangerskapet. Grunnene for svangerskapsavbrudd kategoriseres slik:
1) Fare for kvinnens liv og helse
2) Sosiale grunner
3) Fosterskade
4) Kriminelle forhold
Det utføres årlig ca. 15 000 svangerskapsavbrudd i Norge. Provoserte aborter før 9. uke gjøres enten medikamentelt eller kirurgisk, mellom 9. og 12. uke utføres de kirurgisk. Til medisinske aborter brukes to stoffer: mifepriston, som er et antiprogesteron, og misoprostol, som er et prostaglandin. Mifepriston gis i tablettform. Fordi det blokkerer virkningen av progesteron, som er nødvendig for å opprettholde svangerskapet, begynner festet av morkaken i livmorveggen å løsne noen timer etter at mifepriston er gitt, det skjer blødninger mellom livmorveggen og morkaken, og fosteret dør. Det kan komme en liten blødning ut gjennom skjeden. To døgn senere tilføres misoprostol i tablettform, i skjeden. Etter noen timer kommer det kraftige sammentrekninger av livmoren, og svangerskapsproduktene støtes ut. 95 % har abortert innen 8 timer. Ca. 3 % trenger en utskrapning etterpå. Bivirkningene er først og fremst smerter (på grunn av sammentrekningene i livmoren), kvalme og diaré. Kirurgiske aborter foregår i narkose, men uten innleggelse i sykehus (poliklinisk). Livmorhalsen blokkes litt opp, og svangerskapsproduktene fjernes med et vakuumsug. Selve inngrepet varer ca. 5 minutter. Alvorlige komplikasjoner er meget sjeldne. Komplikasjoner kan være: ikke fullstendig tømming, infeksjoner, perforasjoner av livmorveggen (det stikkes hull på livmorveggen med et instrument). Følgene av en perforasjon er avhengig av hvilke organer som eventuelt blir skadet. En operasjon kan bli nødvendig. Sterilitet som følge av et abortinngrep er uhyre sjelden. Etter 12. uke gjøres aborter medisinsk. Stikkpiller som inneholder prostaglandin settes inn i skjeden. Prostaglandin fører til rivirksomhet. Når aborten er over, gjøres det en utskrapning av livmoren for å fjerne eventuelle rester. En slik abort krever innleggelse i sykehus over en natt.
Kvinner som ønsker svangerskapsavbrudd, kan henvende seg til en lege, som henviser til sykehusavdeling, eller direkte til avdelingen. Kvinnen kan selv bestemme ved hvilket sykehus begjæringen skal behandles (pasientrettighetsloven). Legen som kvinnen henvender seg til, eventuelt sykehusavdelingen, har plikt til å gi kvinnen opplysninger om inngrepets art og virkninger. Sykehusene er behjelpelige med henvisning til sosionom, hvis kvinnen ønsker ytterligere rådgivning. Amathea er en rådgivningstjeneste for kvinner som er blitt uplanlagt gravide. Den er hovedsakelig finansiert av statlige midler og har 19 lokalkontorer. Organisasjonen het tidligere Alternativ til abort i Norge (AAN).
Abort
Svangerskapsavbrudd (provoserte aborter) i årene 1965–2005*
| 1965 | 3 455 |
| 1970 | 7 941 |
| 1975 | 15 132 |
| 1980 | 13 531 |
| 1985 | 14 599 |
| 1990 | 15 551 |
| 1995 | 13 762 |
| 2000 | 14 655 |
| 2005 | 13 989 |
*Tall fra hvert 5. år er med i tabellen. For årene 1965–75 er angitt antall innvilgede søknader om svangerskapsavbrudd. For årene 1980–2005 er angitt antall utførte svangerskapsavbrudd.