Aspergers syndrom, en forstyrrelse i et barns utvikling innenfor autismespekteret (se autisme) oppkalt etter den østerrikske barnelegen Hans Asperger (1906–1980), som først beskrev pasientgruppen systematisk.
Barn og voksne med Aspergers syndrom vil ha vanskeligheter med sosial omgang, særlig med jevnaldrende, da de har vanskeligheter med å oppfatte sosiale spilleregler, normer og andres forventninger. Som ved autisme vil de ofte ha vanskeligheter med å lese og forstå mimikk og kroppspråk. Men i motsetning til autisme fremtrer ikke en signifikant forsinkelse i språkutvikling i de tre første leveårene, eller i den kognitive utviklingen.
De fleste har normal intelligens, men verbale oppgaver løses ofte bedre enn utføringsoppgaver i det Asperger-pasientene ofte er motorisk klossete. Typisk er også utvikling av særlig interesse for og omfattende kunnskaper om et meget avgrenset område. Etter førskolealder er det kliniske bildet sammenfallende med det som kalles høytfungerende autisme. Personer med Aspergers syndrom har i voksen alder økt sjanse for utvikling av depresjon med økt forekomst av selvmord.
Behandling
Behandling basert på atferdsanalytiske teknikker er best dokumentert, men intensiteten og omfanget av slike programmer er omdiskutert, da det fortsatt er usikkert hvilke faktorer som er virksomme. Dessuten er det ennå ikke vist at langtidsprognosen bedres sammenlignet med de som ikke har gjennomgått de mest intensive oppleggene. Atferdsterapi med vekt på straff som respons mot avvikende adferd, er ikke anbefalt, og det øker også sjansen for utvikling av ritualer.
Medikamentell behandling kan være aktuell i fobindelse med ledsagende søvnvansker, uro, angst, depresjon og tvangssymptomer.