Alzheimers sykdom (Store medisinske leksikon)

Alzheimers sykdom, hjernesykdom som er en av de vanligste årsakene til demens. Tidligere ble betegnelsen ofte brukt om demens som satte inn tidlig, dvs. hos personer under 65 år. En brukte da betegnelsen senil demens om sykdommen når det gjaldt eldre personer. I dag vet vi at Alzheimers sykdom kan ramme både yngre og eldre personer (se aldersdemens). Hyppigheten av Alzheimers sykdom øker med alderen, ca. 3 % av alle personer over 65 år har denne sykdommen, og om lag 12–15 % av alle personer over 80 år er rammet.

Årsaker

Vi kjenner ikke eksakt til årsaken eller årsakene til sykdommen, men vi vet hvilke faktorer som øker sannsynligheten for at sykdommen skal oppstå. Den viktigste faktoren er høy alder, og dernest fins en genetisk sårbarhetsfaktor, og kombinasjonen av disse to faktorene er viktig. I noen familier forekommer tilstanden som en autosomal dominant sykdom. I slike familier er det påvist genetiske forandringer som en tror er ansvarlige for at sykdommen utvikler seg.

I dag (2006) kjenner man følgende genmutasjoner som gir opphav til Alzheimers sykdom: Mutasjon på genet som koder for APP (amyloid precursor protein) på kromosom 21, ulike mutasjoner på genet som koder for presenilin 1 på kromosom 14 og presenilin 2 på kromosom 1.

Den arvelige varianten av Alzheimers sykdom er sjelden, mindre enn 1 % har en slik sykdom. Genet som koder for apoliprotein E (ApoE) på kromosom 19 er antagelig mye viktigere for at Alzheimers sykdom bryter ut. Dette er et sårbarhetsgen. De personene som har varianten ApoE-4, har større risiko for å få sykdommen. Spesielt er risikoen forhøyet hos de som er homozygote, dvs. hos de som har to ApoE-4-alleler. Om en person er homozygot for ApoE-4, er risikoen om lag 40 % for å få sykdommen. Personer som ikke har ApoE-4, kan også få sykdommen, men da i en høyere alder.

Når en ser bort fra de sjeldne formene for arvelig sykdom som debuterer svært tidlig, tror man at «vanlig» Alzheimer skyldes et samspill mellom alder, gener og ytre påvirkninger.

Nedsatt blodtilførsel til hjernen, hodeskader og forekomst av Downs syndrom i slekten øker antagelig sjansen for å få sykdommen. Downs syndrom er karakterisert ved at det forekommer et eksemplar for mye av kromosom 21, der genet for stoffet amyloid precursor protein (APP) finnes. APP kan omdannes til amyloid β-protein. Dette proteinet finnes i hjernen til alzheimerpasienter, og det virker kanskje ødeleggende på hjernecellene.

I de senere årene har man også funnet at faktorer som øker risikoen for sykdommer i hjernens blodårer og dermed øker risikoen for hjerneslag, også øker risikoen for Alzheimers sykdom. Det gjelder høyt blodtrykk, høyt kolesterolinnhold i blodet, høyt homocysteininnhold i blodet og diabetes. Enkelte studier har også vist at bortfall av østrogen hos kvinner i overgangsalderen er en risikofaktor. Manglende fysisk aktivitet har også vært foreslått som en risikofaktor.

Sykdomsutvikling

Ved Alzheimers sykdom vil nerveceller i hjernebarken, men også i dypere deler av hjernen, bli forandret og dø. Dette fører til at hjernen gradvis mister funksjoner og blir mindre (hjerneatrofi). Hjerneatrofien rammer først og fremst assosiasjonsområdene i panne-, tinning- og isselappene. Grunnlaget for disse forandringene synes å være en celledød som særlig rammer hjernebarken i de nevnte områdene i tillegg til hippocampus, amygdala og nucleus basalis Meynert. I hjernen til pasienter med Alzheimer finnes det karakteristiske forandringer: senile plakk og nevrofibrillære floker. De senile plakkene inneholder amyloid β-protein i en aggregert form som stammer fra nedbrytning av APP. De nevrofibillære flokene inneholder tau-protein. Endringer i blodtilførselen kan tenkes å påvirke opphopningen av disse substansene.

I tillegg skjer det sekundært en rekke biokjemiske forandringer i hjernen til alzheimerpasientene. Særlig tydelig er reduksjonen i enzymet acetylkolintransferase, som bidrar til å danne transmittoren acetylkolin. Den minskede mengden med acetylkolin er satt i sammenheng med den svikten i kognitive funksjoner, inkludert hukommelse, som en finner hos personer med Alzheimers sykdom.

Forløpet av sykdommen er preget av en gradvis forverring, der resultatet er en fullt pleietrengende pasient. Sykdommen varer vanligvis 4–10 år fra en stiller diagnosen og til pasienten dør. Sykdomsforløpet kan imidlertid være både kortere og lengre.

Diagnose

Hvis en skal kunne stille diagnosen Alzheimers sykdom med fullstendig sikkerhet, kreves det en undersøkelse av en bit av hjernen. I de fleste tilfellene vil man imidlertid kunne fastslå sykdommen med en høy grad av sikkerhet hvis det foreligger typiske symptomer og funn. Det må finnes en demens, dvs. en kognitiv svikt i to eller flere funksjoner (hukommelsessvekkelse, afasi, apraksi, agnosi, nedsatt abstraksjonsevne/dømmekraft eller endret personlighet). Denne svikten må i tillegg vise gradvise tegn til forverring. Personlighetsendringene kan innebære psykiske forandringer i form av labilt humør, angst, mistenksomhet og/eller episoder der pasienten er forvirret. Mange blir uvanlig passive, mens andre kan virke aktive på den måten at de vandrer av gårde uten å vite hvor de er.

Det er viktig at en utelukker depresjon og andre årsaker til demens. Man bør alltid utføre en undersøkelse av hjernen med computertomografi eller magnettomografi, i første rekke for å utelukke svulst, blødning eller utvidelse av hulrommene i hjernen som årsak til demens. Ved denne metoden kan man også påvise om det foreligger hjerneinfarkter som årsak til demens. I så fall dreier det seg om vaskulær demens og ikke Alzheimers sykdom. Avbilding av hjernen kan også brukes til å vurdere hjernens størrelse, og spesielt vurdering av dem mediale temporallapp er viktig. Denne delen av hjernen skrumper først ved Alzheimers sykdom. I de tilfellene der det dreier seg om personer under ca. 70 år, eller personer med ukarakteristiske symptomer, bør det også utføres en nevropsykologisk undersøkelse. Nevropsykologisk testing kan påvise svikt i kognitive funksjoner i tilfeller der en har mistanke om at det finnes forandringer, men der det er vanskelig å fastslå dette helt sikkert ved en vanlig nevrologisk undersøkelse. I uttalte tilfeller vil computertomografi av hjernen vise atrofi. Men allerede før en kan se tegn til atrofi, vil man ved hjelp av PET og SPECT-undersøkelse kunne påvise endringer i områder av hjernen som har fått nedsatt funksjon. En ny type PET-undersøkelse kan påvise hvor i hjernen det skjer en opphopning av amyloid.

Metoden er godt egnet til å skille Alzheimers sykdom fra frontallappdemens. Ved frontallappdemns ser man nedsatt blodsirkulasjon i de fremre hjerneområder.

En av de sikreste metodene for å vise karakterisktiske forandringer, er å undersøke cerebrospinalvæsken. Ved Alzheimers sykdom finnes en nedsatt mengde beta-amyloid og en forøket mengde tau-protein. Sammen med påvisning av amyloidopphopning i hjernen vil undersøkelse av cerebrospinalvæske kunne vise seg å bli de beste måter for objektivt å diagnostisere sykdommen.

Påvisning av ApoE-4, som kan si noe om en person er disponert for Alzheimer, er ikke spesifikk for diagnosen, og man vil fraråde slik testing.

Behandling

I dag (2006) finnes det ingen kurativ behandling som kan stoppe forandringene i hjernen som fører til sykdommen. En kan til en viss grad påvirke symptomene som skyldes en svikt i dannelsen av acetylkolin, ved å gi medikamenter som hemmer nedbrytingen av dette stoffet. På denne måten blir det mer acetylkolin tilgjengelig, og dette kan bedre de funksjonene som er avhengige av denne transmittoren.

Det finnes tre slike legemidler på markedet og alle er godkjent for refusjon i 2006; donepeziul, rivastigmin og galantamin. Indikasjon for bruk av disse tre midlene er at det foreligger Alzheimers sykdom av mild til moderat grad. Et fjerde legemiddel som er i salg er memantin. Dette er ikke refusjonsberettiget og har indikasjonsområde moderat til alvorlig grad av Alzheimers sykdom. Effekten er symptomatisk som for acetylkolinesterasehemmerne, men dette legemiddelet er en NMDA-reseptor-antagonist og influerer på transporten av glutamin i hjernen. Preparatet synes å ha særlig effekt på atferdsproblemer. Mange pasienter kan hjelpes ved forskjellige tiltak som letter deres daglige tilværelse, f.eks. slik at hukommelsesproblemene blir kompensert.

Noe av det viktigste for disse pasientene er at de ikke blir isolert fra andre, og at de får oppleve varierte påvirkninger. Det er viktig å være klar over at mennesker som har vært aktive i mange ulike sammenhenger, i større grad enn andre synes å være noe beskyttet mot å få symptomer på Alzheimers sykdom på et tidlig tidspunkt.