Faktaboks

Werner Erichsen
Rolv Werner Erichsen
Født
2. desember 1899, Holt (nå Tvedestrand), Aust-Agder
Død
22. august 1988, Oslo
Virke
Pressemann
Familie
Foreldre: Distriktslege Stian Erichsen (1867–1953) og Magdalene Susanne Werner (1870–1967). Gift 1925 med Hella Tornøe (20.6.1902–8.3.1999), datter av dosent David Hercules Tornøe (1856–1907) og Aletta Elise Holst (1872–1940).

Rolv Werner Erichsen var en “gentleman of the press” og “Morgenbladet personlig” – en markant pressemann gjennom nesten 50 år, en dyktig organisasjonsmann med tunge tillitsverv i norsk presse som ledet an i viktige saker som journalistutdanning, presseforskning, pensjonsforhold og anonymitetsrett.

Werner Erichsen vokste opp i Holt utenfor Tvedestrand. Faren ville han skulle studere medisin, men eldstesønnen strøk til examen artium. I ledige stunder redigerte faren en lokalavis hjemme; moren leste korrektur og barna sveivet pressen når den gikk i trykken. Erichsen startet 1919 som nattassistent i Morgenbladet, bl.a. skulle han hente manuskripter hjemme hos C. J. Hambro, som inspirerte ham til å ta artium som privatist 1921.

Det første tiåret var Erichsen stortingsmedarbeider. Han gjorde seg bemerket som en av “riksrettsjournalistene”, da han dekket riksrettssaken mot statsminister Abraham Berge 1926 og 1927. 1932 rykket han opp til redaksjonssekretær og 1938 til sjefredaktør i nyhetsavdelingen, og sammen med Olaf Gjerløw stod han for avisens redaksjonelle ledelse. 1939–47 var han administrerende direktør og 1941–43 og 1945–58 også avisens redaktør. Da Gjerløw ble arrestert september 1941, måtte Erichsen alene balansere avisen gjennom en vanskelig tid. Men Morgenbladets posisjon steg; selv etter mars 1943 da avisen ble stanset, redaksjonen oppløst og Werner Erichsen sendt til Grini, strømmet abonnenter til.

Morgenbladet hadde mange økonomiske kriser. Erichsen sa selv: “Jeg overlevet ni disponenter … Når de hadde slitt noen år gikk de trette og forsvant.” Hans arbeidskapasitet var stor. 1925–31 redigerte han også Akers-Posten. Han opprettet Høirepressens Oslokontor 1935 og ble selv dets første leder. Kontoret skulle supplere Høyres pressekontor og gi partiavisene en bedre nyhetstjeneste. I løpet av få år sluttet flertallet av høyreavisene seg til tjenesten.

Da Werner Erichsen fylte 50 år, skrev Verdens Gang at han førte “en sober og elevert journalistikk, med utpreget sans for det saklig korrekte, nøyaktige og pålitelige”. Erichsen mente at journalistikk like mye var en kulturgjerning av høy rang som informasjonsvirksomhet – han ønsket å la Morgenbladet være et forum for debatt om politiske og kulturelle spørsmål. Morgenbladet skulle være et norsk Times, ikke beile til “alle mulige lesekretser”. Det typisk “morgenbladske” skulle være tradisjon, kvalitet og holdning.

Etter en prinsipiell uenighet med ledelsen av Morgenbladet sa Erichsen opp sin stilling høsten 1958, uten at avisen ved avgangen omtalte mannen som hadde virket i avisen fra han var ung. I andre aviser skrev kolleger indignert om hans skjebne. I et par års tid arbeidet den arbeidsløse pressemann flittig og utgav 1960 tre bøker, to av dem verdifull pressehistorie.

1961 inntok Werner Erichsen redaktørstolen i NTB, hvor han samtidig var administrerende direktør til han ble pensjonist 1970. Han tok fatt på en omfattende utbygging og reorganisering av NTB og la grunnlaget for en ny teknisk utvikling. Pressens Hus i Rosenkrantz gate ble et monument over hans evne til å få gjennomført ting.

Erichsen var en uredd og prinsippfast talsmann for pressens uavhengighet. Hans åpne sinn, saklighet og liberalisme i omgang med meningsfeller og motstandere gav ham en rekke verv i presseorganisasjonene. Han var sekretær og kasserer i Oslo Journalistklubb 1923–33, viseformann i Norsk Presseforbunds journalistgruppes styre 1931–38, medlem av Norsk Presseforbunds styre 1935–39, formann 1947–54.

Til etter den annen verdenskrig var Norsk Presseforbund den sentrale organisasjon i pressen og organiserte både journalister og redaktører. Rolv Werner Erichsen ble en forgrunnsskikkelse i Norsk Presseforbund, hvor hans navn ble knyttet til journalistutdanningen, pensjonssak, presseforskning og “anonymitetsretten” (pressens adgang til å beskytte sine kilder). Han var formann i Oslo Redaktørforening 1946 og 1959–62 og formann i Norsk Telegrambyrås styre 1959–61.

Ved krigens slutt i 1945 var behovet for journalistisk arbeidskraft større enn noen gang; mange aviser måtte ansette folk med liten eller ingen journalistisk erfaring, ofte uten tilfredsstillende skoleutdanning. Erichsen ble den drivende kraft for å bedre journalistutdanningen; han ledet Journalistopplæringskomiteen 1947–49 og ble formann i det nyopprettede Journalistakademiets styre fra 1950.

Da Institutt for Presseforskning ble etablert ved Universitetet i Oslo 1958, satt Erichsen i komiteen som forberedte opprettelsen, og han gikk også inn i det nyopprettede Rådet for Institutt for Presseforskning fra 1959. Han var sekretær for Den Konservative Presses Forening 1925–40, styremedlem 1945–61, og generalsekretær i Norsk Redaktørforening 1971–78.

For sitt arbeid innenfor presseorganisasjonene ble Rolv Werner Erichsen ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1954. For sin innsats for nordisk pressesamarbeid ble han utnevnt til ridder av Finlands Vita ros, av Dannebrogordenen og av den svenska Vasaorden.

Verker

  • Høire i Bærum 1884–1934–1959. Jubileumsskrift bd. 2: 1934–1959. Fra bygden til bygden og byen Bærum, Sandvika 1959
  • Samarbeid og konkurranse i norsk presse gjennom femti år, 1960
  • For ytringsfrihet under ansvar. Norsk Presseforbund 1910–1935–1960, 1960
  • Streif fra Nasjonalforeningens 50-årige historie. Nasjonalforeningen mot tuberkulosen for folkehelsen 1910–29. juni–1960, 1960
  • For presse- og ytringsfrihet. Norsk Redaktørforening 1950–1975 (red.), 1975
  • Redaktørsamarbeid over partigrensene, Oslo Redaktørforenings jubileumsbok, 1981

Kilder og litteratur

  • Erichsens egne pressehistoriske bøker (se ovenfor)
  • Pressefolk1930, 1938, 1950, 1967, 1979
  • Journalisten1949, 1950, 1951, 1978
  • R. Danielsen: Borgerlig oppdemmingspolitikk 1918–1940,bd. 2 i Høyres historie,1984
  • F. Sejersted: Opposisjon og posisjon 1945–1981,bd. 3 i Høyres historie,1984
  • R. Ottosen: Fra fjærpenn til Internett. Journalister i organisasjon og samfunn,1996
  • HEH,flere utg.
  • NBO, presseklippsamlingen