Faktaboks

Vidkunn Erlingsson
Født
1255
Død
1. mai 1302
Levetid - kommentar
eller tidligere; nøyaktig fødselsår og fødested er ikke kjent; dødsstedet er ikke kjent
Virke
Ridder og trolig senere baron
Familie
Foreldre: Lendmann Erling Ivarsson (nevnt 1263–64); morens navn er ikke kjent. Gift etter 20.8.1291 med Gyrid Andresdatter (død 1323), datter av baron Andres Gregoriusson (nevnt 1273). Bror av Bjarne Erlingsson (ca. 1250–1313); far til Erling Vidkunnsson (ca. 1292/93–1355); farfar til Bjarne Erlingsson d.y. (død 1353; se NBL1, bd. 1).

Som rådgiver for kong Eirik 2 Magnusson og senere kong Håkon 5 Magnusson spilte Vidkunn Erlingsson en politisk rolle i en periode da rådgiverkretsen rundt kongen ser ut til å ha blitt sterkere institusjonalisert. Vidkunn var mellom de første som bar riddertittel her i landet, og oppnådde antakelig barons rang, i så fall som en av de siste.

Vidkunn Erlingsson hørte til den godsrike Bjarkøyætten. Han var en ætling av Tore Hund og av arnmødlingene fra Giske, og flere av senmiddelalderens mektigste menn nedstammet fra ham. Mindre fremtredende enn broren Bjarne hørte han likevel til det ypperste norske riksaristokratiet i siste del av høymiddelalderen. Deres far deltok under kong Håkon Håkonssons vesterhavstog 1263 og skjenket jord til Trondenes kirke 1264. Bjarne ble gjennom giftermål trolig landets mest godsrike mann i sin tid; sammen med Audun Hugleiksson var han forgrunnsskikkelsen i kong Eirik Magnussons råd og beholdt i motsetning til Audun sin posisjon under Håkon 5.

Vidkunn var gift med Gyrid, datter av lendmannen Andres Gregoriusson av Ståreimsætten fra Nordfjord og i slekt med kongehuset. De måtte søke paven om løyve fordi Vidkunn tidligere hadde hatt “kjødelig omgang” med Gyrids firmenning. I søknaden het det også at giftermålet var ment å skulle få slutt på alvorlig fiendskap mellom ættene. Parets eneste kjente barn var Erling, den senere drottseten. Han omtalte 1347 Ragna Jonsdatter som sin frendekone, og det har vært fremført at hennes far kan ha vært en uekte sønn av Vidkunn.

Vidkunn Erlingsson trer første gang frem i kildene 1281, i Roxburgh-traktaten om ekteskap mellom kong Eirik og den skotske kongsdatteren Margareta. Vidkunn nevnes først blant gislene som skulle bli i Skottland til ekteskapet var fullbyrdet. Gisselfunksjonen kan tyde på at han ennå var ung og uten ledende posisjon i riksstyret, men at han var ridder tyder tross alt på en viss alder og posisjon. 1284 drog han og broren Bjarne som kong Eiriks sendebud til England for å stadfeste en fredstraktat av 1269. Året etter, da Vidkunn i Bergen medbeseglet fullmakten for de norske forhandlerne som skulle til Sverige og Danmark, kalles han medlem av kongens fortrolige råd.

Vidkunn tok del i den offensive politikken mot Danmark, som ble gjenopptatt 1286, og der målet var å få realisert i alle fall deler av de kravene som den danskfødte enkedronning Ingeborg, enken etter Magnus Lagabøte, hadde blitt tildømt i Danmark. 1295 var Vidkunn rangert som nr. 6 av de 20 norske verdslige garantene for våpenstillstanden mellom Norge og Danmark, Hindsgavl-avtalen. Han var åpenbart med på stevneleidangen til Danmark sommeren 1300, for på Eikerøyene (Öckerö) i Båhuslen medbeseglet han 22. juni Håkon 5s store gavebrev til Mariakirken i Oslo. Rekkefølgen mellom beseglerne kan tyde på at Vidkunn da var blitt baron. Ifølge de islandske annaler døde han 1. mai 1302.

Kilder og litteratur

  • DN, bd. 1 nr. 64a, 79 og 92, bd. 2 nr. 93 og 279–280, bd. 5 nr. 14, bd. 6 nr. 302, bd. 19 nr. 305, 311 og 314
  • Dipl.Dan., rk. 2, bd. 4 nr. 184, København 1942
  • Isl.Ann.
  • NgL, bd. 4, 1885, s. 506–509
  • RN, bd. 2 nr. 354–355
  • NFH, del 4:2, 1859
  • G. Storm: “Om Gravstenen fra Fjære og en Sidegren af det norske Kongehus i det 14de Aarhundrede”, i HT, rk. 2, bd. 3, 1882, s. 206–221
  • d.s.: “Om Lendermandsklassens Talrighed i 12. og 13. Aarhundrede”, ibid., rk. 2, bd. 4, 1884, s. 129–188
  • K. Helle: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319, Bergen 1972
  • J. Jansen: biografi i NBL1, bd. 17, 1975
  • O. G. Moseng, E. Opsahl, G. I. Pettersen og E. Sandmo: Norsk historie, bd. 1, 1999