Theo Findahl arbeidet i skolen i 23 år før han ble journalist på heltid. Fra 1939 og til sin død var han utenrikskorrespondent for Aftenposten i Berlin, New York og Roma, og gjennom reportasjer, essays og reiseskildringer formidlet han informasjon om andre samfunn og kulturer på en velskrevet og lettlest måte til et stort publikum.
Findahl tok examen artium i Tønsberg 1909 og avla filologisk embetseksamen ved universitetet i Kristiania 1917. Han startet sin lærergjerning allerede i studietiden, med ansettelser ved Storms skole i Stavanger og Fredrikstad kommunale høiere almenskole. 1916–19 var han ansatt ved Hartmanns pensjonatskole i Asker, og 1920–30 var han medbestyrer ved 5. divisjons underoffiserskole i Trondheim. 1931 flyttet han til Drammen og arbeidet som lektor ved latinskolen der til 1936, da han flyttet til Oslo. Her arbeidet han ved Oslo kommunale høiere almenskole (nå Foss skole) til 1939, da han startet sin journalistiske karriere i Aftenposten, 46 år gammel.
Som Aftenpostens korrespondent i Berlin fra 1939 kunne Findahl følge opptakten til den annen verdenskrig fra orkesterplass. I likhet med andre utenlandske journalister var han underlagt strenge restriksjoner på sin nyhetsrapportering, men han kunne likevel telefonere hjem til redaksjonen en del meldinger med antydninger om hva som var i vente. 5. april refererte han “et rykte” om at 40 000 tyske soldater var konsentrert rundt Østersjøkysten, og at de sannsynligvis hadde en sørnorsk havn som mål. Etter å ha formidlet meldingene over telefon avsluttet han samtalen med å si: “De kommer! Gi beskjed videre snarest mulig.” 7. april telegraferte Findahl til Aftenposten at det tyske angrepet på Norge var underveis. Avisens redaktør viste meldingen til kommanderende admiral, som ikke trodde på den og derfor stoppet publiseringen av den.
Findahl var under hele krigen involvert i en britisk etterretningsoperasjon. Han fungerte som støttespiller for antinazisten Paul Rosbaud, som under dekke av å være redaktør for et av Tysklands ledende vitenskapelige tidsskrifter klarte å skaffe seg oversikt over tysk våpenproduksjon, inkludert de beryktede V1- og V2-rakettene som ble brukt i angrepene på London. En av hensiktene med denne etterretningsoperasjonen var å motarbeide tyskernes forsøk på å skaffe seg atomvåpen. Findahl og Paul Rosbaud møtte aldri hverandre personlig, men var indirekte i kommunikasjon gjennom Findahls nevø, Sverre Bergh, som var student i Tyskland under hele krigen, og som samarbeidet tett med den norske etterretningsorganisasjonen XU og med Rosbaud. Bergh hadde som student et perfekt dekke for å frakte tyske militære hemmeligheter via Sverige til London.
Findahl ble i Berlin under hele krigen, og med sin antinazistiske grunnholdning gjorde han sitt beste for å formidle nyheter mellom linjene som kunne passere den tyske sensuren. Han ble tatt til fange av sovjetiske soldater våren 1945, og tilbrakte fire måneder i fangenskap i Moskva (beskrevet i boken Moskva og New York. Tyve år etter). Etter krigen var han Aftenpostens korrespondent i London 1946, i New York 1946–62 og til sist i Roma fra 1962.
Findahl hadde reist mye, også lenge før han ble journalist, og han hadde skrevet reiseskildringer i avisartikler og bøker fra opphold i bl.a. Sovjetunionen, Japan, USA og Spania. Han skrev også en rekke essays, der han behandlet temaer som politikk, ideologi, kultur, religion, utenrikspolitikk, seksualitet, religion og journalistikk. 1958 fikk han University of Californias pris for beste artikkel skrevet av en utenlandsk korrespondent for sin reportasje om prøvesprengning av atomvåpen i Nevada-ørkenen.