Sverre Bergh var en musikalsk gledesspreder – både som utøver og komponist. På utallige oppdrag forsynte han radio, film og teater med musikalsk brukskunst av høy kvalitet, bl.a. to operetter og en fjernsynsopera, men han laget også seriøs kammermusikk og musikk som har funnet sin plass i kirken.
Sverre Bergh ble født i Hamar som den yngste av tre brødre som alle skulle komme til å beskjeftige seg med musikk. Best kjent er fiolinisten og dirigenten Øivind Bergh. Sverre foretrakk pianoet, som også var morens instrument. Etter latinartium 1934 fulgte universitetsstudier i musikkhistorie i Oslo, men studiene måtte snart vike for utøvende og skapende virke. Ved Hotel Atlantic i Sandefjord hadde Bergh sitt første offentlige engasjement som pianist sommeren 1935. Samme år ble han elev av Fartein Valen i musikkteori og komposisjon. Undervisningen hos Valen varte i 3 år og kom til å få avgjørende betydning for Berghs musikalske utvikling. Samtidig tok han klavertimer hos Erling Westher og var orgelelev hos Arild Sandvold. Studiene finansierte han som restaurantmusiker, bl.a. i jazzgruppen Hot Kiddies.
Sverre Bergh innledet sin profesjonelle karriere 1939 som pianist i sin brors populære Bristolorkester, et mini-storband. Ved etableringen av Kringkastingsorkesteret 1946 ble han ansatt som NRKs huskomponist, arrangør og pianist. Samme år begynte han som musikkanmelder i Arbeiderbladet, et virke han senere fortsatte i Dagbladet og Bergens Arbeiderblad. Stor musikalsk innsikt basert på praktisk erfaring og en elegant, lettforståelig måte å skrive på, gjorde Bergh til en høyt ansett kritiker. 1948 debuterte han som dirigent på Centralteatret, og 1952 ble han kapellmester ved Folketeatret.
En lang og, i dobbel forstand, harmonisk “sats” i Berghs liv startet da han 1957 kom til Bergen som 2. kapellmester i Musikselskabet Harmonien, med tjeneste ved Den Nationale Scene (DNS) som hovedoppgave. 1961–65 var han Harmoniens kunstneriske leder. For resten av livet ble Bergh en sentral skikkelse i Bergens musikkmiljø. Her skapte han sine betydeligste musikkverk og satte de dypeste spor etter seg. Etter 19 år ved DNS overtok han 1976 som direktør for Festspillene i Bergen, og rakk å bringe fire festivaler i havn før han døde.
Bergh er norsk musikks store humorist. Ofte inspirert av samtidsfenomener hadde han en sjelden evne til å more sitt publikum med vittige musikalske innfall. Fornøyelige eksempler på det er Kontrapunkt i Grukkedalen, Ka sa eg? og Småbyskisser. Selv om Bergh meldte seg ut av statskirken og ble humanetiker, var det med orgelstykket Invocatio (Tilbedelsen) og motetten And Death shall have no Dominion (til tekst av Dylan Thomas) han likevel følte å ha “nådd frem”. Hans seriøse verker er skrevet i nyklassisistisk stil og til dels basert på fri tonalitet. Berghs tonespråk er ellers enkelt, preget av grasiøse melodilinjer og fargerik instrumentering.
Sitt avholdsløfte gitt i barnelosjen på Hamar lot Sverre Bergh seg aldri friste til å bryte. Han var imidlertid tolerant overfor andres alkoholvaner og viste stor omsorg for kunstnere som hadde problemer i livet og i karrieren. Typisk for Bergh var at han arbeidet langt mer for sine kolleger og norsk tonekunst generelt enn for seg selv. Både i toner og ord var han et muntrasjonsråd og kjent for sine treffsikre replikker. Han hadde en rekke tillitsverv i TONO og Norsk Komponistforening, var medlem av Festspillenes programråd fra 1959 og satt i Harmoniens programkomité fra 1961, i mange år som formann. 1970–72 var han formann i Den Norske Operas råd.