Faktaboks

Søren Schjelderup
Schielderup
Født
1698, Skogn (nå Levanger), Nord-Trøndelag
Død
14. juni 1736, Guinea
Virke
Offiser og koloniadministrator
Familie
Foreldre: Sogneprest Johan(nes) Schjelderup (død 1721) og Gidsken Thune f. Lund (død 1705; enke etter kapellan Morten Melchiorsen Thune, død 1695). Gift 24.3.1724 i Ringkøbing, Danmark med enken Else Jensdatter (1697 (døpt 28.3.)–24.3.1743), datter av løytnant Jens Jensen Ausborg (død 1706) og Elisabeth Mikkelsdatter (død 1700). Dattersønns sønn av Peder Jenssøn Schjelderup (1571–1646); brorsønn av Ove Schjelderup (1674–1756).

Som guvernør i den dansk-norske kolonien i Guinea i Vest-Afrika kom Søren Schjelderup til å spille en rolle i tvillingrikenes oversjøiske handel og kolonivelde.

Schjelderup var sønn av presten i Skogn og begynte en militær karriere etter at han ble dimittert fra latinskolen i Trondheim 1716. Som sekondløytnant i 1. Bergenhusiske nasjonale infanteriregiment 1718–22 fikk han tapperhetsmedalje for sin innsats under erobringen av Marstrand 1719. Fra 1722 var han ved Dronningens regiment, men tok avskjed 1724, da han var blitt forlovet med en holden enke. Han giftet seg med henne tre år senere, men hun var ikke så velhavende likevel, og Schjelderup fikk problemer med å skaffe de 1000 riksdalerne han hadde tilbudt for en kansellirådstittel, i håp om å få et sivilt embete. Først 1734 ble han utnevnt til guvernør for de danske besittelsene i Guinea med en årslønn på 800 riksdaler. Han forlot kone og to barn, reiste ut i mai 1735 og ankom Christiansborg fort 12. august. Han vendte aldri tilbake til Danmark eller Norge.

Da Schjelderup kom til Guinea, hadde Danmark-Norge i rundt hundre år prøvd å få fotfeste på Guineakysten, i konkurranse med portugisere, hollendere, engelskmenn, franskmenn, svensker og brandenburgere. De tre mest vellykkede prosjektene ble det hollandske, det engelske og det dansk-norske, konsentrert om fortene Elmina, Cape Coast og Christiansborg.

Det var ikke egentlig snakk om kolonisering, men om handelsenklaver med noen offiserer, soldater og håndverkere. Etter hvert vokste fortsamfunnene gjennom økt rekruttering av afrikanere til soldater og som arbeidsslaver ved fortet. Fortene var avhengige av et godt forhold til lokale makthavere, og det ble inngått skiftende allianser. Organiseringen av fortene og handelen varierte, men fra 1697 hadde det kongelig privilegerte Vestindisk-guineisk Kompagni i København igjen overtatt den danske handelen på Gullkysten, med fornyet håp om at slavehandelen kunne bygges ut og bli mer lønnsom.

Kompaniet styrte handelen gjennom guvernøren på Christiansborg, men seilingene var uregelmessige, og forbindelseslinjen mellom København og Christiansborg ble heller tynn. I Afrika var det problem med lokale stridigheter, samtidig som det uvante klimaet gjorde nordboene syke. Få ble der lenge. Dertil gikk handelen sjelden etter forventningene. Da Schjelderup ankom Christiansborg, var den forrige guvernøren blitt fratatt guvernørposten på grunn av dårlige handelsresultater og dårlig forhold til lokalbefolkningen. Schjelderup rapporterte om utmagrede slaver, mangler i varelageret og en manko på over 13 000 riksdaler.

Schjelderup selv har i ettertid fått ry som en dyktig og hederlig guvernør. Han fikk orden på økonomien. Handelen tok seg opp igjen. Han sørget for å ha gode og edruelige medarbeidere og betalte bedre lønninger til håndverkere og innfødte hjelpere. Han fikk opprettet skole for barn av soldater og innfødte kvinner, og han skal ha hatt et godt forhold til den lokale befolkningen.

Schjelderup tok opp sin forgjengers tanker om å opprette handelsstasjoner lenger øst. Han kom hollenderne i forkjøpet ved byen Ningo, fikk overdratt handelsretten der av den lokale kongen, og fortet Fredensborg ble påbegynt.

Slavehandelen fortsatte under Schjelderup, men andre varer – elfenben og gull – ble vel så viktige. Det eneste slaveskipet som seilte fra Guinea i Schjelderups tid var Jomfruen, som 16. april 1736 stod ut fra Afrika med i alt 150 slaver.

Schjelderup var ikke på Guineakysten lenger enn 10 måneder, men oppnådde likevel økonomiske resultater. Da han ankom, hadde beholdningen vært 44 slaver og gull for 3600 riksdaler. Da han døde, var beholdningen på 59 slaver, gull for 10 300 riksdaler og nesten 1000 pund elfenben. Da enken døde 1743, hadde hun ennå ikke mottatt noe oppgjør fra Kompaniet, og først 1744 fikk de etterlatte utbetalt vel 1600 riksdaler.

Kilder og litteratur

  • G. L. Grove: “Om Søren Schielderup, Guvernør paa Guineakysten”, i PHT, rk. 3, bd 4, København 1895, s. 292–311
  • d.s.: biografi (Schielderup), i DBL1, bd. 15, København 1901
  • E. Jansen: biografi i NBL1, bd. 12, 1954
  • G. Nørregaard: Guldkysten. De danske etablissementer i Guinea, bd. 8 i J. Brøndsted (red.): Vore gamle tropekolonier, København 1968
  • O. Justesen: “Kolonierne i Afrika”, i O. Feldbæk og O. Justesen: Kolonierne i Asien og Afrika, Danmarks historie, København 1980
  • P. U. Jensen: “Dansk Guinea”, i P. H. Jensen m.fl.: Dansk kolonihistorie. Indføring og studier, Århus 1983, s. 79–91
  • d.s.: “Danskerne og afrikanerne. Det vestindisk-guineiske Kompagnis virksomhed på Guldkysten 1733–1754”, sst., s. 113–137
  • S. E. Green-Pedersen: biografi (Schielderup) i DBL3, bd. 13, København 1983
  • P. O. Hernæs: Slaves, Danes, and African Coast Society, The Danish Slave Trade from West Africa and Afro-Danish Relations on the Eighteenth-Century Gold Coast, Trondheim 1995
  • d.s.: “Dansk-norske handelsutposter på Gullkysten i slavehandelens æra”, i Norsk sjøfartsmuseums Årbok 1997 1998, s. 129–143